Kommuneproposisjonen 2026

Kommunal- og distriktsdepartementet legger i kommuneproposisjonen 2026 frem regjeringen sin politikk for kommunesektoren og det økonomiske opplegget for det kommende året.

En urolig og uforutsigbar verden

Det vises i proposisjonen til at 2020-årene er et tidsskille i Norge og verden. Etter mange år med fred og framgang har de siste årene vært preget av utrygghet med krig i Europa, mer kriminalitet, økonomisk uro og en voksende klima- og naturkrise. Med en åpen økonomi er norsk økonomi, næringsliv, kommunesektor og innbyggerne utsatt for å bli rammet av internasjonal uro. Regjeringen er opptatt av å føre en ansvarlig politikk som bidrar til vekst i økonomien, til at renten holdes lav, og til at prisstigningen går ned. Norske kommuner trenger trygg, bærekraftig og forutsigbar styring i slike tider, særlig siden de samtidig står overfor store utfordringer og behov for omstilling.

I proposisjonen vises det til at regjeringens viktigste oppgave er å lede Norge trygt i urolige tider, og sørge for at landet kommer gjennom omstillinger på en måte som tar vare på noe av det som gjør Norge til Norge: det sterke fellesskapet, de små forskjellene og den høye tilliten.

Det er tre år siden Russland gikk til angrep på Ukraina. Dette har ført til at norske kommuner har tatt imot om lag 90 000 flyktninger fra Ukraina siden 2022. Det er omtrent like mange som antall flyktninger de siste tretten foregående årene til sammen. Kommunene har gjort en uvurderlig innsats for å ta imot og bosette alle flyktningene fra Ukraina.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen er opptatt av å stille opp for kommunesektoren slik at den kan fortsette å levere gode tjenester til innbyggere over hele landet. Regjeringen la fram nytt inntektssystem for fylkeskommunene fra 2024, og nytt inntektssystem for kommunene fra 2025. Det vises i proposisjonen til at regjeringen med dette har sørget for en nødvendig faglig oppdatering av kostnadsnøklene i inntektssystemet, og dermed lagt til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Det vises til at regjeringen har vært særlig opptatt av å løfte skattesvake kommuner gjennom flere grep som sørger for en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene.

Kommune-Norge har hatt en sentral rolle for mange av regjeringens viktigste prosjekter. Når barnehageprisen og SFO har blitt billigere, har dette vært viktig for å bidra til at folk skal få bedre råd i en krevende tid. Samtidig bidrar det til økt deltakelse og økt inkludering.

Det vises i proposisjonen til at det også er tatt en rekke grep for å bedre velferden som ytes i kommunene. Innenfor helse- og omsorgsektoren er det for eksempel lagt fram en bo-trygt-hjemme-reform og innført et eget eldreboligprogram som med ulike tiltak skal bidra til at flere kan bo hjemme lenger. Det påpekes i proposisjonen at etter flere grep for å bedre fastlegeordningen peker nå pilene i riktig retning, og antall personer uten fastlege er nesten halvert. Det i en tid der norske kommuner har tatt imot mange ukrainske flyktninger som også har krav på fastlege.

Innenfor skole og oppvekst er det også lagt fram en rekke endringer. Ny barnehagelov om styring og finansiering av barnehager ble lagt fram i april. Både barnehagesektoren og utfordringene sektoren står i har forandret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Dette var derfor nødvendig for å bevare og bygge videre på det som er bra med barnehagene i Norge i dag, og en vil at alle barn i hele landet skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet.

Det vises i proposisjonen til at ny opplæringslov også har blitt vedtatt. Stortinget gjør ofte endringer i opplæringsloven, og etter 25 år var det derfor nødvendig med en helhetlig gjennomgang.

Barn som trenger omsorg og støtte fra barnevernet skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den. I proposisjonen vises det til at regjeringen i april la fram en rekke forslag til endringer i barnevernsloven som samlet skal bidra til et kvalitetsløft i barnevernet, og som bedre sikrer at barna får den hjelpen de trenger.

Utfordringer i kommunesektoren – behov for omstilling

Den demografiske utviklingen og befolkningsframskrivinger viser to sentrale trekk som påvirker kommunene: det blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder, og flere bor sentralt og færre i distriktene. Perspektivmeldingen peker på mangel på arbeidskraft som en hovedutfordring framover, og endringene i befolkningssammensetningen med færre barn og flere eldre krever omstilling av tjenestetilbudet i kommunene.

Det vises i proposisjonen til at mange kommuner allerede i dag står overfor et krevende omstillingsbehov, som vil forsterkes framover mot 2050. Alle kommuner vil få en aldrende befolkning, og mange kommuner, særlig i distriktene, vil samtidig få redusert folketallet. Det vises i proposisjonen til at befolkningsframskrivingene fra SSB viser at nær samtlige kommuner vil få færre i yrkesaktiv alder per innbygger over 67 år i 2050 enn de har i dag, og over 200 kommuner vil få færre innbyggere i yrkesaktiv alder i 2050 enn i dag. I proposisjonen påpekes at penger alene ikke kan møte disse utfordringene. Mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester, muligheten til utvikling og omstilling, og evnen til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.

I proposisjonen vises det til at den demografiske utviklingen også vil påvirke kommuneøkonomien. Kommuner med befolkningsvekst får økte inntekter til å finansiere økt kapasitet i tjenestetilbudet. Kommuner med sterk befolkningsvekst kan ha behov for høye investeringer på kort tid. Kommuner med nedgang i befolkningstallet vil isolert sett få en nedgang i sine inntekter, og tjenestetilbudet må tilpasses en situasjon med et lavere innbyggertall. Det vil gjøre det krevende å drive kommunen effektivt. Kommunene og fylkeskommunene er rammestyrt og derfor ansvarlig for å tilpasse aktiviteten til inntektsnivået. Å tilpasse tjenestetilbudet til endret demografi vil kreve omstillinger. Det fremgår av proposisjonen at det må påregnes økt behov for å flytte ressurser mellom ulike tjenesteområder, for eksempel fra oppvekstområdet til pleie og omsorg, i tråd med endringene i befolkningssammensetningen og innbyggernes behov for tjenester.

Et bærekraftig kommunesystem

Det vises i proposisjonen til at Norge har et kommunesystem basert på generalistkommuneprinsippet. Det betyr at alle kommuner har det samme ansvaret. Staten styrer kommunene likt, og kommunene har et bredt oppgaveansvar med folkevalgt ledelse. Et velfungerende kommunesystem er viktig for at folk skal kunne bo i hele landet. En rekke rammebetingelser og faktorer påvirker hvordan systemet fungerer, som for eksempel økonomi, juridiske virkemidler, oppgavefordeling og kommunestruktur. I tillegg kommer faktorer som demografi og geografi.

Mangel på arbeidskraft, økende omstillingsbehov som følge av demografiendringer og stram økonomi treffer alle kommuner, men noen mer enn andre. Ulike kommuner har ulike forutsetninger til å møte disse utfordringene. I proposisjonen vises det til at regjeringen vil bevare et sterkt lokaldemokrati og et kommunesystem basert på generalistkommuneprinsippet som leverer likeverdige tjenester til innbyggerne. Det vises i proposisjonen til at en da samtidig må ha oppmerksomhet rettet mot utfordringen med et stadig større strekk i laget mellom kommunene.

Generalistkommuneutvalget mente at hovedutfordringen i dagens generalistkommunesystem er at særlig små og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav, og at disse kommunene samtidig opplever befolkningsnedgang, økende andel eldre, færre i yrkesaktiv alder og mangel på kompetanse. Utvalget gjennomførte en kartlegging av lovoppfyllelse som viste en gjennomsnittlig lovoppfyllelse i kommunene på litt over 80 pst. Analysen viste at graden av lovoppfyllelse har sammenheng med sentralitet og innbyggertall. Jo mer perifer og jo mindre kommune, desto lavere grad av lovoppfyllelse.

Det vises i proposisjonen til at kommunesystemet må være i stand til å møte de utfordringene kommunesektoren står overfor. Staten må sørge for rammebetingelser som legger til rette for at utfordringene møtes. Samtidig har kommunene selv ansvar for omstilling og for å finne lokale løsninger på hvordan utfordringene best møtes.

Statlig detaljstyring kan være til hinder for kommunene i å utnytte ressursene sine best mulig, basert på lokale forutsetninger og innbyggernes behov. Kommunalt selvstyre er grunnlovsfestet og presisert i kommunelovens formålsparagraf. Det vises i proposisjonen til at regjeringen derfor vil slå ring om rammestyringen og arbeide for å redusere styringstrykket på kommunesektoren.

I proposisjonen vises det til at kommunene bør få større handlingsrom på områder hvor det er riktig og hensiktsmessig. Det påpekes i proposisjonen at rammestyring legger til rette for at kommunesektoren kan levere tjenester som er bedre tilpasset lokale behov, til en lavere kostnad og med mindre bruk av personell, enn ved statlig detaljstyring. I proposisjonen vises det til at dette hensynet blir viktigere etter hvert som bærekraften i kommunesystemet og kommunenes forutsetninger for å levere likeverdige tjenester utfordres. Det vises i proposisjonen til at det pågår et arbeid med forenkling av øremerkede tilskudd til kommunesektoren.

I proposisjonen vises det til at selv om enkeltreguleringer isolert sett kan ha en god begrunnelse, har hensynet til det kommunale handlingsrommet i for mange saker måttet vike for hensynet til nasjonale mål og nasjonal kontroll. Summen av dette er blitt svært krevende å håndtere for mange kommuner. Det vises i proposisjonen til at regjeringen derfor har satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner.

Det vises i proposisjonen til at antall innbyggere og størrelsen på kommuneorganisasjonen er viktige faktorer som kan påvirke hvilke forutsetninger kommunene har til å løse sine oppgaver. I proposisjonen vises det til at regjeringen er positiv til kommuner som ønsker å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner for å løse utfordringene kommunesektoren står overfor. Det er viktig at kommunene selv er i førersetet for den nødvendige omstillingen som må skje, og større kommuner vil for mange være et godt grep som kan bidra til å redusere utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse. Det er krevende å gjennomføre en sammenslåing, og det beste utgangspunktet for å bygge en ny kommune er lokale ønsker og initiativ. Det er gode økonomiske virkemidler tilgjengelig for disse kommunene. Større kommuner vil ikke i seg selv løse utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse, men erfaringene fra kommunesammenslåinger i Norge er at større kommuner blir mer robuste og får større fagmiljø. Større fagmiljøer kan øke rekrutteringen og begrense konkurransen mellom kommunene om arbeidskraften.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen mener at interkommunalt samarbeid er helt nødvendig for at mange kommuner skal kunne løse sine oppgaver. For å imøtekomme utfordringene med mangel på arbeidskraft og sårbare fagmiljøer vil mange kommuner ha behov for å samarbeide om flere oppgaver og tjenester framover. Derfor er det viktig at kommunene har tilgang til samarbeidsmodeller som treffer deres behov. Mange kommuner opplever at det er krevende å få til samarbeid, blant annet fordi det er frykt for å miste arbeidsplasser og kompetanse. Det vises i proposisjonen til at departementet derfor vil utrede hvordan regelverket kan legge bedre til rette for at kommuner kan samle flere oppgaver og tjenester i samme samarbeid, og fremdeles beholde demokratisk styring og kontroll gjennom en folkevalgt ledelse. Dette vil kunne legge til rette for mindre fragmentert og mer framtidsrettet interkommunalt samarbeid.

Det vises i proposisjonen til at noen enkeltkommuner over tid kan ha en særlig krevende økonomisk situasjon og langvarige og store styringsutfordringer. Generalistkommuneutvalget anbefalte at det utredes en særskilt oppfølgingsordning for kommuner med store og vedvarende utfordringer. Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil utrede en slik særskilt oppfølgingsordning som skal forebygge at kommuner havner i svært krevende situasjoner som kan utfordre legitimiteten til kommunesystemet.

Forsøk med unntak fra regelverk kan være en nyttig måte for kommuner og fylkeskommuner å prøve ut nye måter å løse oppgaver på, og dermed utvikle sektoren. I proposisjonen vises det til at regjeringen i 2023 inviterte kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk – og med det bli forsøkskommuner. Fire forsøk er nå godkjent. Det gjelder forsøk med unntak fra opplæringsloven. Det jobbes med å konkretisere ytterligere åtte forsøk. Forsøksloven gjelder uavhengig av forsøksordningen regjeringen inviterte til i 2023. Det innebærer at kommuner og fylkeskommuner når som helst kan søke om forsøk med avvik fra lov eller forskrift for å teste ut nye arbeidsformer eller prøve ut endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

Et sterkt demokrati

Det vises i proposisjonen til at regjeringen ønsker et sterkt demokrati med høy deltakelse i og mellom valg, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det bygger tillit og legitimitet, og er viktig for å sikre at innbyggernes ønsker og behov står i sentrum når viktige beslutninger skal tas.

I september er det stortings- og sametingsvalg. Krig i Europa, framvekst av kunstig intelligens og økt stormaktrivalisering er eksempler på globale utviklingstrekk som også har ført til at demokratier og valg er under større press enn tidligere. Det siste tiåret har også muligheten for at valg kan utsettes for uønsket påvirkning fra krefter som ønsker å svekke vestlige demokratier, blitt mer framtredende, og i flere andre land er det eksempler på at utenlandske aktører har forsøkt å påvirke befolkningen i forkant av valget eller gjennomført angrep mot systemer som brukes i valg. I proposisjonen vises det til at det for regjeringen er viktig at årets valg gjennomføres på en god måte, som bidrar til tillit til gjennomføring og resultat. Det vises i proposisjonen til at departementet jobber løpende for at tekniske systemer som benyttes i valg, skal være sikre. I tillegg legger regjeringen før valget fram en tiltaksplan for økt motstandsdyktighet mot uønsket påvirkning av valg.

Norges utgangspunkt er godt. Demokratiet står sterkt og scorer høyt på globale rangeringer. Tilstandsanalysen av det norske demokratiet, gjennomført av Universitetet i Oslo på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, viser også at det norske demokratiet er solid og stabilt. Samtidig er det rom for forbedringer også i det norske demokratiet. Framover vil det være stadig viktigere å ha en kontinuerlig bevissthet om hvordan en kan bevare og styrke sider som allerede er sterke, og forbedre områder med forbedringspotensial. Arbeidet med å systematisk innhente informasjon om styrker og svakheter ved det norske demokratiet vil derfor fortsette, slik at en har best mulig kunnskapsgrunnlag for å vurdere hva som er nødvendig å gjøre for å sikre at demokratiet skal stå sterkt også i framtiden.

For å opprettholde et sterkt lokaldemokrati med fortsatt høy tillit er det også viktig at en har bærekraftige kommuner som leverer gode tjenester til innbyggerne.

En bærekraftig kommuneøkonomi

Det vises i proposisjonen til at i perioden 2015–2022 hadde kommunesektoren gjennomgående gode driftsresultater. En hovedforklaring er at kommunesektorens frie inntekter over flere år ble høyere enn forutsatt i de framlagte budsjettene, særlig som følge av betydelig midlertidig merskattevekst mot slutten av året. Realveksten i frie inntekter har i gjennomsnitt vært rundt 7 mrd. 2025-kroner høyere enn anslått i saldert budsjett i perioden 2015–2024. Merskatteveksten i 2021 og 2022 bidro til at mange kommuner kunne spare betydelige midler i disposisjonsfond.

I 2021 og 2022 ble kostnadsveksten i sektoren uventet høy, noe som bidro til en nedgang i realinntektene, og til at netto driftsresultat for sektoren i 2023 gikk ned til 1,3 pst. Dette er lavere enn anbefalingen fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) om at sektoren samlet bør ha et netto driftsresultat på 2 pst. over tid. Mens det meste av merskatteveksten har vært midlertidig, er effekten av uventet kostnadsvekst varig.

Foreløpige KOSTRA-tall viser at netto driftsresultat for kommunesektoren i 2024 ble 0,3 pst. av inntektene. Det er store forskjeller mellom kommunene, og nær seks av ti kommuner hadde negative netto driftsresultater i fjor. Svake netto driftsresultater i kommunene i 2024 må blant annet ses i sammenheng med skattesvikt og at kommunene trenger tid til å tilpasse seg det høye kostnadsnivået, og høy utgiftsvekst blant annet for barnevern og sosialtjenester.

Kommunesektoren har samlet sett fortsatt betydelige disposisjonsfond, selv etter to år med nedgang. På kort sikt kan kommunene og fylkeskommunene finansiere høyere aktivitet ved å tære på disposisjonsfond som de har bygd gjennom gode tider. Disposisjonsfondene gir også rom for å redusere gjeldsopptak eller foreta investeringer. Det er imidlertid store variasjoner i størrelsen på oppsparte midler mellom de enkelte kommuner og fylkeskommuner, og om lag 10 pst. av kommunene har ikke disposisjonsfond.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen tar den krevende økonomiske situasjonen i kommunesektoren på alvor. I proposisjonen vises det til at regjeringen i fjor høst stilte opp for kommunesektoren i en krevende tid, og det ble gitt tilleggsbevilgninger til sektoren på 5 mrd. kroner både i 2024 og 2025. Samlet sett gir budsjettet for 2025 en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på rundt 13 mrd. kroner, målt fra anslått nivå på inntektene i 2024 etter Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2024. Dette er den høyeste realveksten i nyere tid.

Utsiktene for kommuneøkonomien i 2025 er noe bedret, men sektoren vil ta med seg deler av ubalansen fra 2024 med driftsutgifter som har vært høyere enn budsjettert. Det vil fremdeles være behov for å tilpasse aktivitetsnivå til inntektsnivå gjennom kloke prioriteringer, effektiviseringstiltak og god økonomistyring.

I september 2024, før statsbudsjettet for 2025 ble lagt fram, fikk departementet informasjon som indikerte at effekten av ny offentlig AFP på pensjonskostnader ville bli betydelig. Informasjonen kom for sent til å kunne bli innarbeidet i budsjettmaterialet. I statsbudsjettet for 2025 varslet derfor regjeringen at den i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 ville komme tilbake med oppdatert anslag for merkostnader til pensjon, inkludert effekten av ny offentlig AFP, og sikre at kommunesektoren kan innarbeide ny offentlig AFP i sine pensjonskostnader i 2025. Regjeringen varslet at det ville bli gjort en samlet vurdering av kommunesektorens økonomi, inkludert nytt anslag for merkostnader til pensjon. Det vises til i proposisjonen at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til revidert nasjonalbudsjett, og foreslår 4,1 mrd. kroner i økt bevilgning for å dekke merkostnader til pensjon.

I proposisjonen vises det til at regjeringen også i 2026 vil sørge for en trygg og forutsigbar økonomisk styring av kommunesektoren. Det påpekes i proposisjonen at dette er særlig viktig i en urolig og uforutsigbar verden. I proposisjonen fremgår det at regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2–4,9 mrd. kroner i 2026. Denne veksten i frie inntekter vil dekke anslåtte merutgifter som følge av den demografiske utviklingen og i tillegg gi sektoren et handlingsrom på 1,3–2,0 mrd. kroner. I proposisjonen vises det til at dette vil bidra til at kommunene og fylkeskommunene kan fortsette å levere gode velferdstjenester til sine innbyggere i by og land. I proposisjonen vises det til at regjeringen samtidig understreker at det er kommunene og fylkeskommunene sitt eget ansvar å gjøre nødvendige og krevende tilpasninger til demografiske endringer og effektivisere for at driften skal bli bærekraftig over tid. Det fremgår av proposisjonen at regjeringen foreslår at handlingsrommet på 1,3–2,0 mrd. kroner fordeles med 85 pst. på kommunene og 15 pst. på fylkeskommunene.

Flere boliger innen 2030

Det vises i proposisjonen til at de siste årene har norske innbyggere opplevd mange renteøkninger og kraftig kostnadsvekst som blant annet har gjort det dyrere å eie og leie bolig. Det er fortsatt stor usikkerhet om den makroøkonomiske utviklingen, og økte tollsatser kan føre til økte priser som kan gjøre det dyrere å bygge boliger. Norge trenger flere boliger folk har råd til. I proposisjonen vises det til at regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken, og har et mål om at 130 000 boliger skal settes i gang innen 2030.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen gjør en rekke grep for å få fart på boligbyggingen.

Det vises i proposisjonen at regjeringen vil ta ned tiden på plan- og byggesaksprosesser:

• Regjeringen har styrket rammene til Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), slik at de kan forsterke arbeidet med å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosessene. Effektive plan- og byggesaksprosesser kan redusere tidsbruk og kostnader i byggeprosjekter, og vil gjøre prosessene kortere og mer forutsigbare for både utbyggere og kommuner.

• Regjeringen foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 å styrke DiBK ytterligere. Midlene skal gå til å automatisere byggesaksprosesser, blant annet kommunens vedtak om igangsettelse, brukstillatelse og ferdigattest for byggeprosjekter.

• Regjeringen har sendt på høring lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning.

• Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe med næringen og kommunene som skal foreslå tiltak for raskere plan- og byggesaksbehandling. Gruppen skal levere sine forslag før sommeren.

• Regjeringen har mottatt en rapport som har kartlagt tidsbruken i plansaker nærmere, inkludert en analyse av årsakene til den lange tidsbruken. Rapporten viser en tydelig økning i tidsbruken i plansaker over tid. Regjeringen jobber med å vurdere forslagene i rapporten til hvordan prosessene kan bli mer effektive.

• Regjeringen har etablert et innsigelsesprosjekt i departementet som skal se på hvordan planprosessene kan bli bedre. Gjennom god dialog og tydelig veiledning vil departementet bidra til at nasjonale interesser blir ivaretatt, samtidig som prosessene blir mer effektive. Departementet vil i dette arbeidet ha tett kontakt med sektordepartementene som er ansvarlig for å styre innsigelsesmyndighetene.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil gjøre det mer forutsigbart å realisere gode boligprosjekter:

• Regjeringen har fremmet en lovproposisjon som skal bidra til å gjøre det enklere og raskere å bygge boliger i byer og tettsteder. I lovforslaget legges det blant annet fram en ny ordning for grunneierfinansiering av infrastruktur. Lovforslaget skal gi kommunene et nytt verktøy som kan sikre en helhetlig planlegging og raskere og mer effektiv gjennomføring av disse planene. Det vil være frivillig for kommunene om de skal bruke ordningen.

• Selv om det nå innføres en ny ordning for grunneierfinansering, vil det fortsatt være behov for å videreføre dagens system med utbyggingsavtaler mellom kommunen og utbyggere. Gjennom utbyggingsavtaler blir kommunen og utbyggerne enige om at utbyggere skal være med på å betale for infrastrukturen som trengs. På denne måten må ikke kommunen ta hele regningen selv. Men mange utbyggere mener at det i dag ikke er forutsigbart hva de må betale. Regjeringen har derfor foreslått noen presiseringer for å tydeliggjøre rammene for disse avtalene.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen bidrar til å holde hjulene i gang når boligbyggingen er lav:

• Regjeringen har styrket Husbanken, og lånerammen er i 2025 rekordhøy. Regjeringen foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 å øke Husbankens lånerammen med ytterligere en mrd. kroner.

• Regjeringen satser på studentboligbygging. I 2025 vil 3 050 studentboliger kunne få tilskudd, og størrelsen på tilskuddet er økt.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil gjøre kommunene bedre rustet til å ta sitt boligpolitiske ansvar:

Kommunene har et stort boligpolitisk ansvar. De skal drive helhetlig boligplanlegging og legge til rette for at det blir bygget nok boliger. Regjeringen vil bidra til at kommunene har de forutsetningene og rammevilkårene de trenger for å kunne ta en aktiv boligpolitisk rolle ut fra lokale forhold, prioriteringer og nasjonale mål.

• Regjeringen har vedtatt nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Retningslinjene skal i større grad bli et godt verktøy for å sikre en samordnet og bærekraftig bolig-, areal- og transportplanlegging, noe som også inkluderer at kommunene skal legge til rette for tilstrekkelig og variert boligbygging.

• Husbanken har i 2025 fått et fornyet samfunnsoppdrag som innebærer at de skal forsterke og videreutvikle rollen som støttespiller for kommunene i deres helhetlige boligpolitiske arbeid. Husbanken skal blant annet bidra til at kommunene har et bedre kunnskapsgrunnlag for å analysere boligbehov og effekter på boligmarkedet (boligpriser, etableringsmuligheter mv.) av kommunenes boligplanlegging og boligpolitiske innsats.

• Regjeringen har satt i gang en pilot sammen med Oslo og Akershus om boligbehov i bo- og arbeidsmarkedsregioner.

• Regjeringen har støttet etableringen av en ny modell for boligbehovsanalyser til bruk i fylkeskommuner og kommuner.

• Regjeringen har utviklet bedre data og veiledere for kommunenes analyser av boligpotensialet.

Regjeringens politikk for kommunesektoren (proposisjonens kapittel 1), det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner i 2025 og 2026 (kapittel 2), inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner (kapittel 3), skjønnstilskuddet (kapittel 4). et bærekraftig kommunesystem (kapittel 5), et velfungerende og tillitsskapende demokrati (kapittel 6), oppgavefordeling og regelverk (kapittel 7), utvikling i kommuneøkonomien (kapittel 8), kommunenes og fylkeskommunenes inntektsnivå i 2024 (kapittel 9) og utvikling i kommunale tjenester (kapittel 10) er nærmere behandlet og omtalt i proposisjonen.

Komiteen har avholdt åpen høring i saken 20. mai 2025, der 15 instanser deltok. Komiteen har stilt spørsmål til statsråd Kjersti Stenseng. Statsrådens svar i brev av 28. mai 2025 er vedlagt innstillingen.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, lederen Sverre Myrli, Siri Gåsemyr Staalesen og Terje Sørvik, fra Høyre, Mudassar Kapur og Anne Kristine Linnestad, fra Senterpartiet, Maren Grøthe og Kathrine Kleveland, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til Kommuneproposisjonen 2026.

Generelle merknader

Generelle merknader fra Arbeiderpartiet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at i en tid med internasjonal uro, krig i Europa, mer kriminalitet, økonomisk uro og en voksende klima- og naturkrise er regjeringen opptatt av å føre en ansvarlig politikk som bidrar til vekst i økonomien, og til at renten holdes lav og prisstigningen går ned.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp til en realvekst i kommunenes frie inntekter på et intervall mellom 4,2 mrd. kroner og 4,9 mrd. kroner i 2026. Dette vil gi et handlingsrom ut over merutgifter til demografi på mellom 1,3 og 2 mrd. kroner. Det foreslås at handlingsrommet fordeles med 85 pst. på kommunene og 15 pst. på fylkeskommunene. Disse medlemmer mener regjeringen med dette legger til rette for at kommunene og fylkeskommunene kan fortsette å gi gode tjenester til sine innbyggere.

Disse medlemmer vil like fullt påpeke at til tross for et godt økonomisk opplegg, står sektoren i en krevende økonomisk situasjon, noe regjeringen tar på alvor. Disse medlemmer viser til at det for 2025 samlet blir bevilget 13 mrd. kroner i realvekst i frie inntekter til sektoren. Disse medlemmer merker seg at utsiktene for kommuneøkonomien i 2025 er noe bedret sammenlignet med anslaget i statsbudsjettet, men at sektoren tar med seg deler av ubalansen fra 2024. Det vil følgelig fremdeles være nødvendig å tilpasse aktivitetsnivå til inntektsnivå gjennom kloke prioriteringer, effektiviseringstiltak og god økonomistyring.

Disse medlemmer vil påpeke at kommunesektoren står overfor store utfordringer i årene som kommer, som penger alene ikke kan løse. Sektoren er allerede under et stort press hva gjelder tilgangen på kompetanse og arbeidskraft. Det er behov for et større omstillingsarbeid i sektoren for å kunne møte morgendagens oppgaver. Disse medlemmer viser til at regjeringen har nedsatt en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, for å legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Disse medlemmer ønsker arbeidet velkommen og mener det er avgjørende å både redusere det statlige styringstrykket og omstille sektoren for framtidens oppgaver for å sikre fortsatt gode velferdstjenester til innbyggerne i alle landets kommuner.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i 2024 la fram et nytt inntektssystem for fylkeskommunene og fra 2025 et nytt inntektssystem for kommunene. Disse medlemmer vil understreke at regjeringen med det har sørget for en nødvendig faglig oppdatering av kostnadsnøklene i inntektssystemet og gjort grep for en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene samt lagt til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan levere gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har som mål å få fart på boligbyggingen og igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. I den forbindelse er det satt i verk en rekke tiltak. Blant annet er rammene til Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) styrket, slik at de kan forsterke arbeidet med å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosessene, det er vedtatt nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, regjeringen har sendt på høring lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre mangelfulle søknader og mer forutsigbar tidsfristberegning, det er nedsatt en arbeidsgruppe med næringen og kommunene som har kommet med forslag til en rekke tiltak for raskere plan- og byggesaksbehandling, og det er igangsatt et innsigelsesprosjekt i departementet som skal se på hvordan planprosessene kan bli bedre. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i denne stortingsperioden har styrket Husbankens låneramme betydelig samt gitt Husbanken et nytt og utvidet mandat.

Generelle merknader fra Høyre

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er således et viktig fundament for det norske velferdssamfunnet og noe av det viktigste Stortinget kan bidra med for å sikre gode oppvekstvilkår og velferdstjenester for enkeltpersoner og familier.

Disse medlemmer viser til at de demografiske utviklingstrekkene gjør at kommunene i årene fremover må være forberedt på store omstillinger. Kommunereformen har bidratt til å styrke flere kommuner, men det er mange små kommuner som vil være sårbare i møte med de krav og forventninger samfunnet vil stille fremover. Fra 2019 til i dag har antallet kommuner blitt redusert fra 428 til 357. Dette har gitt større fagmiljøer og mer hensiktsmessige løsninger i organisering av kommunens tjenester. Disse medlemmer viser til SSBs siste befolkningsframskriving fra juni 2024, som viser at det i løpet av de neste tiårene vil være flere eldre (65 år +) enn barn og unge (0–19 år). På denne bakgrunn viser disse medlemmer til at det vil være et stort behov for ansatte innenfor helse- og omsorgssektoren i årene som kommer.

Disse medlemmer mener at landets kommuner må være rustet til å møte morgendagens utfordringer og levere gode nok tjenester til sine innbyggere. Mange små kommuner mangler kompetansen som skal til for å kunne levere lovpålagte tjenester på en god nok måte. Disse medlemmer mener at kommunene trenger god tilgang på kompetanse og et stort lokalt handlingsrom og tydelig myndighet til å ta gode valg sammen med, og på vegne av, sine innbyggere for å kunne tilby best mulig tjenester. Disse medlemmer viser til at et godt lokalt handlingsrom krever at kommunesektoren ikke kan ha uforholdsmessig mange og detaljerte krav som går ut over muligheten til å innrette de kommunale tjenestene på en best mulig måte i den enkelte kommune. Disse medlemmer merker seg at kommunepolitikere over hele landet har gitt tilbakemeldinger om akkurat dette. De opplever at den totale mengden av krav hemmer det lokale selvstyret og muligheten til å effektivisere driften samt gjøre de prioriteringene de ønsker og mener er riktig for akkurat deres kommune. Dersom en kommune klarer å effektivisere driften, vil dette frigjøre menneskelige ressurser og økonomiske midler som kan styrke tjenesteproduksjonen.

Disse medlemmer viser videre til at digitalisering i seg selv ikke er et mål, men et verktøy for blant annet å kunne tilby bedre tjenester i offentlig sektor. Disse medlemmer mener at når en kommune gjennomfører effektiviseringstiltak, må dette være målbart, slik at kommunene kan vise til effektiviseringsgevinst og ikke bare at en oppgave løses på en ny måte. Disse medlemmer viser til at Senter for økonomisk forskning (SØF) har utarbeidet beregninger for effektiviteten i de kommunale tjenestene, og at det kan gi kommuner en god oversikt over effektiviteten i egen kommune.

Disse medlemmer viser til at Generalistkommuneutvalgets rapport gir et godt og saklig grunnlag for å diskutere hvordan man skal løse og finansiere fremtidens tjenestetilbud til det beste for innbyggerne. Disse medlemmer fremmet derfor i Dokument 8:38 S (2024–2025), jf. Innst. 163 S (2024–2025), flere forslag for å øke det lokale handlingsrommet og få ned det statlige styringstrykket.

Disse medlemmer merker seg at kommunesektoren har en samlet gjeld på om lag 799 mrd. kroner ved utgangen av 2024. Disse medlemmer merker seg videre at rentenivået var lavt lenge, men at rentene steg tolv ganger i løpet av 2022 og 2023. Rentenivået i Norge har fremdeles ikke gått ned, til tross for at statsminister Støre gjentatte ganger har sagt at rentene vil gå ned. Gjeldsoppbygging bidrar isolert sett til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for ytterligere renteøkninger. Disse medlemmer viser til at kommunesektorens totale netto renteeksponering ved utgangen av 2024 anslås til om lag 367 mrd. kroner, og at ett prosentpoeng høyere rente isolert sett vil belaste kommuneøkonomien med 3,7 mrd. kroner, eller omtrent en halv pst. av driftsinntektene. Til sammenligning var belastningen 3,2 mrd. kroner ved utgangen av 2023.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg økte de frie inntektene ut over de beregnede demografi- og pensjonskostnadene og på den måten økte det kommunale handlingsrommet frem til 2021. Disse medlemmer viser til at de frie inntektene økte med omtrent 35 mrd. kroner under regjeringen Solberg.

Disse medlemmer påpeker at prinsippet om lokalt, kommunalt selvstyre er grunnleggende, og at det er viktig å opprettholde den norske tradisjonen med sterke kommuner med et stort reelt selvstyre. Disse medlemmer mener at norske kommuner skal få økt lokal handlefrihet – fordi det er lokalpolitikerne, innbyggere, ansatte, frivillige organisasjoner og lokale bedrifter som kjenner sine ønsker og behov best. Disse medlemmer viser videre til behandlingen av Prop. 110 S (2021–2022) Kommuneproposisjonen 2023, jf. Innst. 460 S (2021–2022), der Høyre fikk gjennomslag for at regjeringen skulle legge til rette for etablering av frikommuneforsøk etter inspirasjon fra Danmark og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2023. Disse medlemmer viser til at Høyre fremmet et representantforslag om en gjennomgang av kommunens oppgaver og øremerkede tilskudd i Dokument 8:38 S (2024–2025), jf. Innst. 163 S (2024–2025). I forbindelse med behandlingen av dette representantforslaget fikk følgende forslag flertall:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at flere kommuner kan gjennomføre forsøk med nye måter å løse sine oppgaver på etter forsøks-/frikommuneprinsippet.» (Vedtak nr. 524)

«Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid med å gjennomgå kommunesektorens oppgaver, med sikte på at kommunene kan løse oppgaver mer effektivt, tiltrekke seg nødvendig kompetanse og øke det lokale handlingsrommet, slik at kommuner og fylkeskommuner får økt frihet til å prioritere og sikre innbyggernes rettigheter og tjenester av høy kvalitet. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget på egnet måte.» (Vedtak nr. 525)

Disse medlemmer merker seg at regjeringen nå har begynt å følge opp disse vedtakene, men at forsøkene bare så vidt har kommet i gang. Det er derfor ikke mulig å vise til resultater på det nåværende tidspunkt. Disse medlemmer mener allikevel at flere kommuner må få godkjenning for flere frikommuneforsøk, slik at de kan prøve ut nye måter å organisere tjenestene til innbyggerne på. Disse medlemmer påpeker at frikommuneforsøkene må organiseres slik at de ved evaluering kan vise til konkrete, målbare resultater. Disse medlemmer merker seg at det kun er fire frikommuneforsøk som er godkjent i perioden 2021–2025.

Disse medlemmer viser til at Russland og Putins meningsløse og folkerettsstridige krigføring mot Ukraina har ført til at Europa nå opplever den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Disse medlemmer viser videre til at tall fra UDI viser at antallet personer som fikk midlertidig kollektiv beskyttelse i EU, Norge, Sveits, Island og Liechtenstein, i snitt var 62 000 i måneden i 2024, 27 pst. lavere enn i 2023. Disse medlemmer viser til at det er krevende å forutse hvor mange flyktninger som vil komme til Norge, men merker seg at UDI sitt mellomscenario for hvor mange som skal komme fra Ukraina i 2025, er mellom 8 000 og 15 000. Disse medlemmer viser videre til at i revidert nasjonalbudsjett legges det til grunn at 18 200 personer vil søke beskyttelse i 2025, og av disse er 12 000 personer som søker kollektiv beskyttelse. Disse medlemmer merker seg at dette er et lavere scenario og planleggingstall enn det antallet som har kommet til Norge de siste årene. Når man vet at kommunene har bosatt om lag 90 0000 ukrainske flyktninger siden februar 2022, er 8 000–15 000 mennesker allikevel et høyt antall flyktninger. Disse medlemmer merker seg at situasjonen i Ukraina fortsatt er alvorlig, men at UDI peker på at antallet fordrevne fra Ukraina som søker beskyttelse i Europa, har gått ned. Disse medlemmer viser til at UDI påpeker at flyktningsituasjonen kan endres raskt dersom Russland gjør fremrykninger og får kontroll over tettbefolkede områder.

Disse medlemmer merker seg at det er en krevende humanitær situasjon i flere land, blant annet Afghanistan, Syria og andre deler av Midtøsten, som kan bidra til økt migrasjon til Europa. Regjeringen må forberede Norge på dette, iverksette tiltak for å forebygge en potensiell flyktningkrise på toppen av den landet står i, og ha gode beredskapsplaner for å håndtere en stor vekst i antall asylsøkere til Norge.

Disse medlemmer viser til Høyres merknader og forslag i Dokument 8:94 S (2024–2025), jf. Innst. 282 S (2024–2025), hvor det også fremmes en rekke forslag for å gjennomføre innstramminger i innvandringspolitikken.

Disse medlemmer mener at mange av de problemstillingene Høyre løftet i merknadene i dette representantforslaget, fortsatt er aktuelle i dagens situasjon.

Disse medlemmer merker seg at mange kommuner nå opplever at kapasiteten knyttet til integreringstilbud, skole, barnehage og helsetjenester er presset. Disse medlemmer merker seg videre at kommunene opplever et stort press i boligmarkedet. Svært mange private har stilt opp for å kunne gi et godt botilbud raskt, særlig sett i forhold til å kunne bosette det store antallet flytninger som er kommet fra Ukraina. Fremover må det forventes at det både må bygges flere boliger og flere boliger må settes i stand, for å kunne bosette raskt. Disse medlemmer understreker at regjeringens valg om å fjerne tilskudd til utleieboliger i statsbudsjettet for 2024 gjorde situasjonen enda mer krevende for kommunene. Disse medlemmer viser videre til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2025 foreslo å gjeninnføre tilskuddet for utleieboliger og la inn 150 mill. kroner til dette formålet.

Disse medlemmer viser til at det er en sterk tradisjon for å eie egen bolig i Norge, og selveierdemokratiet er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Dette bidrar til et mangfoldig privat eierskap, til økt sparing og gode bomiljø. Å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene og kan dermed ha positiv effekt på barns oppvekst. Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig, og tall viser at 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet.

Disse medlemmer viser samtidig til at det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene. Disse medlemmer viser til at det viktigste man kan gjøre for å få flere inn på boligmarkedet, er å sørge for at det bygges mer og raskere, slik at det blir flere boliger tilgjengelig på markedet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har et mål om 130 000 igangsettingstillatelser før 2030, men påpeker at målet i seg selv ikke vil øke antallet bygde boliger. Disse medlemmer viser videre til Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet, som ble lagt fram i 2024, og merker seg at denne ikke inneholdt konkrete tiltak for å bygge flere boliger. Disse medlemmer viser videre til forslag og merknader til Meld. St. 13 (2023–2024) i Innst. 327 S (2023–2024). Disse medlemmer påpeker at en trygg bolig er et grunnleggende behov og en forutsetning for å kunne delta i samfunnet. Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg la fram en nasjonal strategi for sosial boligpolitikk (2021–2024), «Alle trenger et trygt hjem». Denne strategien rettet innsatsen mot de mest sårbare gruppene: de som står i fare for å bli eller er bostedsløse, barn og unge samt personer med nedsatt funksjonsevne.

Disse medlemmer viser til at i perioden 2012–2020 ble antallet bostedsløse nesten halvert. I 2020 var 3 325 personer bostedsløse i Norge, av disse var 148 barn, noe som var historisk lavt. Disse medlemmer påpeker at Husbanken, etter planen, skulle gjennomføre en kartlegging av bostedsløse i 2024. Dette er ikke gjort. Disse medlemmer merker seg at dette, ifølge Husbanken, beror på at Arbeids- og velferdsdirektoratet ikke har gitt fritak fra taushetsplikten, og at By- og regionforskningsinstituttet NIBR derfor ikke kunne gjennomføre undersøkelsen som planlagt. Disse medlemmer viser til at data som Husbanken har, gjør at de allikevel anslår at antallet bostedsløse var om lag 4 700 i 2024.

Disse medlemmer viser til at Kirkens bymisjon slo alarm tidligere i år om at 7 079 husstander var i midlertidige botilbud i Norge i 2024, og av disse var 645 barnefamilier bostedsløse. Det er tre ganger så mange som samme statistikk viste i 2020.

Disse medlemmer mener at den negative utviklingen krever tiltak, og at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og å motvirke at innbyggere i Norge blir bostedsløse. Belastningen ved dårlige boforhold, ofte med hyppige flyttinger, er stor. Disse medlemmer mener at en ny og helhetlig boligsosial strategi som tar tak i de utfordringene Norge, og da særlig storbyene, opplever nå, må utarbeides, og at strategien må bygge videre på strategien fra regjeringen Solberg og inneholde konkrete tiltak for å redusere antallet bostedsløse. Strategien bør også inneholde tiltak for å sikre at flere får mulighet til å eie sin egen bolig, og styrke kommunenes mulighet til å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet.

Disse medlemmer påpeker at det ikke er blitt lagt fram en ny boligsosial strategi etter at regjeringen Solbergs strategi «Alle trenger et trygt hjem» gikk ut i 2024. Det betyr at Norge ikke lenger har en strategi for dette arbeidet. Disse medlemmer påpeker også at dette kommer i tillegg til at regjeringen Støre har fjernet viktige virkemidler i den boligsosiale politikken, blant annet Husbankens tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte. Stortinget vedtok våren 2024 å gjeninnføre dette tilskuddet, men regjeringen har enda ikke fulgt opp vedtaket. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader og forslag i Representantforslag 279 S (2024–2025), der Høyre fremmer forslag om å legge frem en ny boligsosial strategi.

Disse medlemmer påpeker at Husbanken har en viktig rolle i det boligsosiale arbeidet, og at regjeringen Solberg var tydelige på Husbankens rolle må være et effektivt og treffsikkert hjelpemiddel for å hjelpe de svakeste inn på boligmarkedet. Tallene viser at den gjennomsnittlige startlånsutbetalingen økte fra litt over 600 000 kroner til 1,8 mill. kroner fra 2013 til 2021, samtidig økte også antallet barnefamilier som mottok startlån.

Generelle merknader fra Senterpartiet

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er behov for å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur. Kommunesektoren skal gis en finansiering som stimulerer til næringsutvikling i hele landet, og som sørger for vekst og utvikling. Eventuelle endringer i kommune- eller fylkesstruktur skal være basert på frivillighet og på lokale initiativ, hvor innbyggerne får si sin mening gjennom lokale folkeavstemninger. Kommunene og fylkeskommunene er sentrale tjenesteprodusenter, samfunnsutviklere og grunnmuren i det norske folkestyret. Disse medlemmer mener det er viktig at det er kort avstand mellom de folkevalgte og innbyggerne. Disse medlemmer vil ha tre forvaltningsnivåer og generalistkommuner.

Næringsressurser er spredt i hele landet, og da mener disse medlemmer at Norge er avhengig av at folk bor i hele landet, og av folk som ser muligheter og tar disse i bruk for verdiskaping. Norges rikdom er bygget på naturressursene i landet. Spredt bosetting har vært avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i fremtiden. For å sikre beredskapen er det også viktig at det bor folk i hele landet, og at det også legges til rette for spredt bosetning.

Disse medlemmer er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati. Disse medlemmer vil ha en kommunal helsetjeneste som gir tilbud til innbyggerne i alle landets kommuner.

Disse medlemmer viser til at det nye inntektssystemet, som ble innført fra i år, bidrar til en nødvendig justering og sikrer en mer rettferdig fordeling mellom kommunene. Det nye inntektssystemet bidrar i større grad til å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kommunene, slik at alle kommuner settes i stand til å yte likeverdige tjenester til sine innbyggere.

Disse medlemmer viser til at da Senterpartiet satt i regjering, var det en satsing på disktrikspolitikken av en størrelsesorden man ikke har sett på mange tiår. Blant tiltakene var innføringen av halverte priser på fergene, gratis ferger på de minste sambandene, halvering av prisene på FOT-nettet, en halvering av barnehageprisene i distrikskommunene, opprettelsen av flere bygdevekstavtaler, innføringen av gratis barnehage i tiltakssona i Nord-Troms og Finnmark og innføringen av studielånsslette i sentralitetsklasse 5 og 6. Alle disse tiltakene ble innført fordi Senterpartiet vil bygge hele landet og sørge for vekst og utvikling i alle lokalsamfunn. Disse medlemmer vil også trekke fram satsingen til Senterpartiet på desentralisert utdanning. For å sikre rett kompetanse til næringslivet og offentlig tjenestetilbud må skoletilbud og utdanning være tilgjengelig i hele landet og for folk i ulike livsfaser.

Disse medlemmer viser til at kommunene og fylkeskommunene står overfor store utfordringer i årene som kommer, det blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder. Disse medlemmer mener at det derfor må være en selvstendig og nyskapende kommunesektor som utvikler den lokale velferden og lokalsamfunnet. For å sikre et livskraftig lokalt folkestyre må øremerking, rettighetsfesting og bemanningsnormer begrenses. Staten må også begrense detaljstyringen av kommunene. Disse medlemmer viser til Dokument 8:247 S (2024–2025), jf. Innst. 415 S (2024–2025), hvor det fremmes en rekke forslag som vil redusere det statlige styringstrykket og gi kommunene frihet til å løse oppgavene. Disse medlemmer er helt uenige med regjeringen, som mener at færre og større kommuner er løsningen på disse utfordringene. Det er nærhet til folk, lokal kunnskap og tillit som sørger for at kommunene kan tilby gode tjenester, ikke sentralisering og strukturendringer. Disse medlemmer vil trekke frem endringen i de statlige planretningslinjene, som tar hensyn til lokale forskjeller mellom landets kommuner og fylker og legger til rette for boligbygging i hele landet. Retningslinjene gir mer frihet til distriktskommuner for å sikre at de kan utvikle seg uten at de møter stramme retningslinjer som er tilpasset pressområder.

Disse medlemmer mener at regjeringens opplegg for kommunene legger inn for lite penger til neste år. Disse medlemmer vil ha gode barnehager, skoler og eldreomsorg i Norge. Mange kommuner har dårlig råd, og disse medlemmer frykter dette går ut over tjenestene nært folk.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2026 øke kommunesektorens frie inntekter med 2 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2026, slik at det blir en vekst i frie inntekter for kommunene og fylkeskommunene på 4 mrd. kroner.»

Generelle merknader fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er et viktig fundament for det norske velferdssamfunnet og noe av det viktigste Stortinget kan bidra med i hverdagslivet til enkeltpersoner og familier. Disse medlemmer viser til at man nå er i en situasjon der staten tjener store penger på kraft og olje, mens innbyggerne får sin økonomiske handlefrihet svekket som følge av høye utgifter til mat, strøm, drivstoff, økte renteutgifter og kommunale avgifter som stadig øker. Disse medlemmer mener derfor det er svært viktig å kutte i eiendomsskatten, som også rammer urettferdig. Disse medlemmer mener det også er viktig å få halvert matmomsen, innført en makspris på 50 øre inklusive moms for strøm og få redusert drivstoffavgiftene. Disse medlemmer mener det er på tide å få slutt på sløsingen og begynne å prioritere primæroppgavene som eldreomsorg, skole og barnehage. Disse medlemmer viser til at Kommune-Norge står overfor store utfordringer og opplever at deres økonomiske handlefrihet har blitt svekket. I mange tilfeller fører dette til kutt i viktige oppgaver som eldreomsorg, skole og barnehage. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet mener det er viktig at kommunene prioriterer disse oppgavene og har midler til å levere gode tjenester. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2025 foreslo å øremerke 1 mrd. kroner som skal gå til skole/utdanningsformål, og å øremerke 2 mrd. kroner til å styrke eldreomsorgen i kommunene, og foreslo 440 mill. kroner til oppstart av 2 000 nye heldøgns omsorgsplasser. Dette er midler som kunne bidratt til at kommunene kunne levert gode tjenester som hadde bidratt til økt omsorg og trygghet.

Disse medlemmer viser til at man ser tydelige demografiske utviklingstrekk som betyr at kommunene i årene fremover må være forberedt på store omstillinger. Det er viktig at staten lager gode digitale virkemidler, slik at effektivisering av offentlig administrasjon blir mulig. Det er et stort uutnyttet effektiviseringspotensial. Disse medlemmer viser til at kommunereformen har bidratt til å styrke en god del kommuner, men fortsatt vil det være mange små kommuner som vil være sårbare i møte med de krav og forventninger dagens samfunn stiller. Det er viktig at muligheten for å slå sammen kommuner fortsatt finnes, gjennom positive insentiver og verktøy for gode lokale prosesser. Disse medlemmer vil påpeke at siden 2015 har netto driftsresultat for sektoren stort sett ligget over anbefalt nivå fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU). Disse medlemmer merker seg at trenden nå har snudd, og at driftsresultatet i 2023 og 2024 var under TBUs anbefalte nivå på 2 pst. av inntektene over tid. Disse medlemmer viser til at kommunesektoren har vært preget av flere år med gode driftsresultater som har gjort at kommunene har kunnet bygge opp solide disposisjonsfond. Disse medlemmer viser til på grunn av prisvekst og stigende rente må mange kommuner ta fra disposisjonsfondet for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre at kommunene ikke finner smutthull for fortsatt å beholde eller øke inntekten fra eiendomsskatt, og vil derfor sette et tak på hvor mye eiendomsskatt som årlig kan kreves inn per hus eller fritidsbolig. Den lokale takseringen har blitt et smutthull og en hvilepute for skatte-hungrige lokalpolitikere, samtidig som den er et altfor tilfeldig takseringsgrunnlag. Disse medlemmer ønsker å fjerne eiendomsskatten i sin helhet. Disse medlemmer mener eiendomsskatt på hytter er en uheldig og udemokratisk skatteinnkreving der mennesker helt uten stemmerett blir tvunget til å betale skatt i tillegg til at de betaler høye kommunale gebyrer på tjenester de benytter i kommunen. Hyttefolk og hyttebygging er først og fremst en inntektskilde for kommunene, ikke en utgift.

Disse medlemmer mener også det må gjøres forenklinger slik at det legges til rette for økt boligbygging og verdiskaping ute i kommunene. Disse medlemmer viser til at den demografiske utviklingen i befolkningen krever at offentlig forvaltning i både stat, fylke og kommune må være omstillingsdyktig og bruke ressursene effektivt og i samsvar med innbyggernes behov. Digitaliseringstiltak vil bli viktig fremover for å gi en mest mulig effektiv forvaltning, men digitaliseringen vil ikke virke om det ikke gjøres opprydninger i lover og regler på samme tid. Bare på denne måten vil det kunne gjøres økonomiske besparelser ved en økt digitalisering i det offentlige. Disse medlemmer vil understreke at det er et stort potensial for en mer effektiv bruk av fellesskapets midler. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag. Det må gjøres mer for å bli kvitt statlig detalj-styring og byråkrati og for å spre makt og myndighet til lokalpolitikere. Disse medlemmer vil fjerne statsforvalterens og Statens vegvesens innsigelsesrett i arealsaker. Disse medlemmer mener at boplikten må avskaffes. Boplikten er et inngrep i eiendomsretten. I tillegg fører den til at kommunene skaper et boligmarked der prisene holdes nede på et kunstig nivå.

Disse medlemmer ser viktigheten av en digital satsing for å nå målene om å effektivisere offentlig sektor. Det er likevel slik at digitalisering av ulike sektorer er tilnærmet umulig uten en forenkling av lovverket. Dette gjelder særlig innenfor byggesøknader og planprosesser. Foreløpig er lover, verneområder, innsigelser, dispensasjoner, forskrifter, politikere og byråkrater uenige om hvem som skal bestemme hva, og hvilke regler som gjelder. Det må foretas en rekke kritiske gjennomganger av regelverk og lover før digitalisering av byggesøknader vil fungere etter hensikten. Dette gjelder for flere sektorer.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene har ansvaret for over 44 000 kilometer med vei. Det er store forskjeller i kvaliteten på veinettet hos fylkene, og det har over tid bygd seg opp et betydelig vedlikeholdsetterslep samt moderniseringsbehov. Veiens beskaffenhet har en avgjørende betydning for sikkerheten for alle trafikanter. Disse medlemmer vil bemerke at regjeringens signaler om at transportsektoren skal bygges ned til fordel for andre formål, gir grunn til å tro at situasjonen bare vil bli verre. Et veinett i forfall øker ulykkesfaren og slitasjen på kjøretøy. Alle trafikanter taper på en slik politikk. Disse medlemmer påpeker at utbygging av gang- og sykkelveier er viktig for veisikkerheten, og det har størst betydning knyttet til skolevei.

Disse medlemmer viser til at regjeringens krav til nullutslipp i offentlige anskaffelser av buss klasse I og krav om nullutslipp for ferjer og hurtigbåter har ført til at fylkesordførere over hele landet varsler en kraftig reduksjon i kollektivtilbudet som følge av kostnadsøkninger. Disse medlemmer mener dette vil føre til færre avganger, dyrere billettpriser og senke handlingsrommet til å prioritere vedlikehold av fylkesveier og de videregående skolene.

Disse medlemmer viser til at det i Norge er en sterk tradisjon for å eie egen bolig. Disse medlemmer viser til at den store verdien av det brede eierskapet av boliger, både for den enkelte husholdning og for samfunnet, har vært en suksesshistorie. Disse medlemmer vil påpeke at bredt eierskap gir bedre formuesfordeling og mindre forskjeller. I et land hvor mer enn 80 pst. av befolkningen bor i en selveid bolig, og hvor 90 pst. i løpet av livet er selveiere, blir formuesfordelingen bedre og forskjellene mindre enn i samfunn med en høy leieandel. Disse medlemmer viser til at de færreste kjøper bolig for å investere og tjene penger. Folk kjøper bolig for å bygge en trygg og uavhengig ramme rundt livet sitt. Disse medlemmer viser til at utviklingen gjør det stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, spesielt i Oslo og øvrige større byer. Disse medlemmer vil understreke at man kan risikere at man kommer i en situasjon der unge voksne blir en «leiegenerasjon». Disse medlemmer er bekymret over kostnadsutviklingen for å komme inn på boligmarkedet og mener at myndighetspålagte oppgaver og reguleringer er en viktig medvirkende årsak til denne. Disse medlemmer viser til at under dagens regjering har det blitt satt i gang få tiltak for å få fart på boligbyggingen. Disse medlemmer viser videre til at boligbyggebransjen over lengre tid har vist til at de har utfordringer. Disse medlemmer viser til at ulike klimakrav er med på å gjøre utbygging dyrere. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om «regelstopp» frem til 2030, og flere andre forslag i Dokument 8:183 S (2024–2025) jf. Innst. 339 S (2024–2025), som etter disse medlemmers syn vil kunne få fart på boligutbyggingen.

Disse medlemmer viser til siden 2022 har norske kommuner tatt imot om lag 90 000 flyktninger fra Ukraina. Disse medlemmer mener det er viktig å hjelpe ukrainere. Disse medlemmer viser til at Norge i lange perioder har tatt imot flere ukrainske fordrevne enn det Sverige, Danmark og Finland gjorde til sammen. Disse medlemmer mener et viktig tiltak for å få ned innvandringen er å sette ytelsene til flyktninger til maksimalt svensk og dansk nivå. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:44 S (2023–2024) jf. Innst. 196 S (2023–2024), hvor Fremskrittspartiet fremmet forslag om å ikke ha bedre ytelser for flyktninger i Norge enn i Danmark og Sverige. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge holder en streng linje på innvandringsfeltet, og det er fortsatt viktig at Norge gjennomfører innstramninger på dette feltet. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag på dette feltet, Representantforslag 156 S (2024–2025) om en restriktiv familieinnvandringspolitikk, Representantforslag 159 S (2024–2025) om å stramme inn reglene for nye statsborgerskap, Representantforslag 41 S (2024–2025) om at Norge skal vurdere å tre inn i Storbritannias migrasjonsavtale med Rwanda, og Representantforslag 169 S (2023–2024) om at juks aldri skal lønne seg i asyl- og innvandringssaker. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i denne perioden har fremmet forslag om å endre dagens introduksjonsprogram, slik at de som kommer hit, ikke blir passive, men kommer seg ut i arbeid, jf. Dokument 8:8 S (2024–2025). Disse medlemmer viser til at mange kommuner spesielt på det sentrale Østlandet sliter med sekundærbosetting av innvandrere, og konsekvensene av dette er press på tjenestetilbudet i den kommunen som de flytter til. Disse medlemmer viser også til at mange kommuner allerede har en stor andel innbyggere fra ikke-vestlige land, og at dette kan ha noen åpenbare utfordringer. For eksempel er det en risiko for etablering av parallelle samfunn som man ser tendenser til enkelte steder, spesielt i Oslo. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiet har fremmet forslag om en mer restriktiv politikk for sekundærbosetting og bosetting av innvandrere, og viser derfor til forslag og merknader i Innst. 330 S (2024–2025), jf. Dokument 8:181 S (2024–2025).

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.