Representantforslag om en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten

Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet om spiseforstyrrelser i idretten, og mange har for alvor fått øynene opp for de utfordringene dette innebærer. Riksdekkende media har løftet frem mange personlige historier og også tall som viser omfanget av utfordringene. Det har i første rekke handlet om langrennssporten og hoppsporten, ikke minst på toppidrettsnivå, men dette er også en utfordring i en rekke andre idretter og for utøvere som ikke konkurrerer på toppnivå. Mye kan tyde på at det både er mulig og også nødvendig å forbedre det holdningsskapende arbeidet og arbeidet mot idrettsutøverne og også øke kunnskapen og kompetansen om hvordan kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser kan forebygges og behandles i idretten.

Idretten skal være en trygg arena, ikke minst for ungdom. Dette må være en særdeles viktig målsetting når OsloMets forskningsprosjekt om idrettens posisjon i ungdomstiden viser at 75 pst. av norsk ungdom er innom idretten i barne- og ungdomsårene. Mange unge tilbringer flere år i disse miljøene samtidig som de gjennomgår viktige identitetsutviklende faser av livet. Å være fysisk aktiv er knyttet til god fysisk og mental helse, og idretten har derfor samlet sett et stort potensial for å styrke mange unges identitet, selvbilde og helse. Slike positive effekter forutsetter helsefremmende miljøer som samtidig gjør en innsats for å dempe utfordrende tendenser. Dessverre har det gjentatte ganger de siste 30 årene kommet frem at flere idrettsmiljøer har utfordringer knyttet til at utøvere har høyt kroppsfokus og idrettsspesifikk kroppsidealisering og dermed er i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. Det rapporteres om en økning i spiseforstyrrelser generelt i samfunnet, men idretten kan dessverre også anses å være en arena der unge er ekstra utsatt for spiseforstyrrelser og mentale helseutfordringer. Idretten selv kan være en del av løsningen gjennom at spiseforstyrrelser kan fanges opp og forebygges. Det er derfor ekstra viktig at aktørene på denne arenaen (spesielt utøverne selv, trenere og lærere i skoler som tilbyr idretts- og toppidrettsprogrammer) har grunnleggende kunnskap som kan forebygge og beskytte mot en slik uheldig utvikling.

Utbredelse av forstyrret spiseadferd og spiseforstyrrelser i idretten

Ulike kartleggings- og intervensjonsprosjekter viser til at idrettsaktive dessverre har høyere risiko for, og forekomst av, spiseforstyrrelser, og at dette gjelder alle ferdighets- og aldersnivåer.

Hos landslagsutøvere er det en høyere forekomst av spiseforstyrret atferd (henholdsvis 20 pst. og 8 pst. hos kvinnelige og mannlige landslagsutøvere) sammenlignet med kvinner og menn som ikke driver konkurranseidrett (5 pst. og 0,5 pst. for kvinner og menn i befolkningen). Slik høyere forekomst av spiseforstyrrelser er spesielt knyttet til idretter der det er mye oppmerksomhet på det å ha en spesiell kroppsvekt/kroppssammensetning (for eksempel langrenn, hopp, sykling, friidrett, turn, rytmisk gymnastikk og kampsport), men har også vist seg i senere tid å forekomme stadig hyppigere i lagidretter som håndball og fotball.

Blant elever ved toppidrettsgymnas i Norge er det i tidligere undersøkelser avdekket at 25 pst. var i risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse, og 7 pst. hadde en faktisk spiseforstyrrelse (14 pst. blant jentene og 3,2 pst. blant guttene). Andelen av utøvere med en spiseforstyrrelse var langt høyere enn blant jenter og gutter som ikke drev idrett på høyt nivå. Disse funnene peker mot en høyere forekomst blant idrettsutøvere enn hva man ser i den generelle, unge befolkningen, og at utfordringen ligger hos både gutter og jenter i idretten. Nye, norske funn fra dokumenterende journalistarbeid i Dagbladet viser at en urovekkende høy andel skiidrettsungdom (én av fire) på spesialiserte toppidretts-/skigymnas har fått kommentarer om kroppsvekt, at 45 pst. opplever et press om å se ut på en spesiell måte (68 pst. av jentene, 30 pst. av guttene), og at 29 pst. hadde forstyrret spiseadferd og dermed økt risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse.

Muligheter for forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak krever kunnskap om hvordan en både kan legge til rette for å forebygge psykiske helseutfordringer og samtidig imøtekomme/innfri de utviklings- og prestasjonskrav som de ulike idrettene innehar. Idretten har tidligere pekt på mangel på finansielle ressurser når det er stilt spørsmål ved hvordan idretten jobber med disse problemstillingene. Når det gjelder forebygging for elever i videregående skole, eksisterer det allerede tilgjengelige verktøy som kan brukes i det forebyggende arbeidet både i idretten og i skoler, og dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser. Det handler også om hva som prioriteres. Sunn idrett, som nå er en del av Norges idrettsforbund, har siden etableringen i 2008 gjort et viktig arbeid for forebygging av spiseforstyrrelser. Sunn idrett har selv uttalt at de ønsker å gjøre mer – mer relevant og kvalitetssikret informasjon, mer formidling av kunnskap, mer rådgivning om hvordan man snakker med en utøver man er bekymret for, mer kommunikasjon i ungdommens kanaler.

Mange videregående skoler har informasjon om ernæring, restitusjon og spiseforstyrrelser i sitt arbeid i dag, men tallenes tale er ganske klar. Det fremstår som åpenbart at spiseforstyrrelser blant elevene fremdeles er en stor utfordring, og at dagens tiltak ikke har den ønskede effekten. Det er behov for mer kunnskap og bruk av tiltak som det kan dokumenteres at fungerer. Det er utarbeidet forebyggende programmer som er tilgjengelige for ulike skoler, både skoler med idrettslinjer og toppidrettslinjer og vanlige videregående skoler. Et treårig forskningsprosjekt ved alle landets toppidrettsgymnaser, støttet av både Kulturdepartementet og Olympiatoppen, viste at programmene hadde oppsiktsvekkende god effekt i den perioden de ble brukt, og også hadde en langtidseffekt. Elevene ble fulgt fra 1. klasse til de var ferdige i 3. klasse, og det var ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser ett år etter at programmet ble avsluttet. Til sammenlikning utviklet 13 pst. av jentene ved skolene som ikke var del av forebyggingsprogrammet, en spiseforstyrrelse i samme periode. Innholdet i disse programmene speiler flere læringsmål i flere ulike fag og vil av den grunn ikke kreve ytterligere undervisningstimer. Lærere og trenere med trenerfaglig og/eller lærerkompetanse vil kunne gjennomføre implementeringen, og den vil derfor være kostnadsfri, men skolene kan ha behov for veiledning i hvordan disse programmene best kan tas i bruk. Disse programmene vil også kunne brukes i den organiserte idretten, og også her vil trenere med faglig kompetanse kunne lede/gjennomføre implementeringen kostnadsfritt. Programmene som forskere ved Norges idrettshøgskole publiserte i 2015, er dessverre ikke tatt i bruk, men forslagsstillerne mener at det bør vurderes å legge også disse til grunn når man vurderer hvordan det forebyggende arbeidet mot spiseforstyrrelser kan styrkes overfor norske elever og unge idrettsutøvere.

Når det gjelder toppidretten, er det fremholdt at utøverne får hjelp av et tverrfaglig team på Olympiatoppen. Dette gjelder imidlertid bare de aller beste utøverne. Alle andre søker hjelp i helsetjenesten ellers i samfunnet, og her er det som regel manglende kunnskap om idrett og de spesielle utfordringene utøverne møter her. Det har den siste tiden også kommet frem mange eksempler på at det på toppidrettsnivå kan være nødvendige å øke innsatsen for å skape en trygg og sunnere idrett også for de fremste av landets idrettsutøvere.

Forslagsstillerne mener at det kan være hensiktsmessig å vurdere å opprette et kompetansesenter der utøvere utenfor eliteutøverklassifiseringen også kan få adekvat hjelp, et kompetansesenter som forstår den konteksten utøverne har vært i, hvilke krav idretten stiller, og utøvernes motivasjon for å være i idretten eller kanskje slutte i idretten. Et slikt kompetansesenter vil også kunne drive forebyggende arbeid, også i samarbeid med andre aktører som Sunn idrett og styrke deres arbeid med forebygging av spiseforstyrrelser ved å ha førstehånds tilgang til forskningskompetanse. Et slikt kompetansesenter kan vurderes opprettet etter modell av Senter for idrettsskadeforskning, et senter som ble opprettet ved Norges idrettshøgskole i 2020 med basisfinansiering fra Kulturdepartementet og prosjektstøtte fra en rekke ulike kilder, inkludert Helse Sør-Øst, Norges forskningsråd, Den internasjonale olympiske komite, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping AS og Sparebankstiftelsen DNB. På samme måte bør det vurderes en behandlende enhet ved Idrettens Helsesenter på Nordstrand.

Betydningen for idretten og folkehelsen

Idretten spiller en stor og positiv rolle i veldig mange menneskers liv. Den er til stor glede for alle som følger landets toppidrettsutøvere i konkurranser verden over, og som er stolte over norske utøveres suksess i mange ulike idretter. Enda viktigere er rollen idretten spiller i manges hverdagsliv og for barn og unge som opplever inkludering, fellesskap, mestring og glede. Man må heller ikke glemme alle de 34 000 årsverkene som legges ned i dugnadstimer hvert år for å skape gode aktivitetstilbud til barn og unge over hele landet. Idretten gjør en stor innsats for å motvirke rasisme, vold, diskriminering, juks og trakassering og har også oppmerksomhet på sunn idrett. Spiseforstyrrelser og kroppspress er som tidligere nevnt også et problem i resten av samfunnet, men de utfordringene med spiseforstyrrelser i idretten som har fremkommet den siste tiden, krever likevel at det gjøres en ekstra innsats for å sette inn tiltak for å motvirke utviklingen. Man kan ikke ha en situasjon hvor idretten går på helsen løs, hvor resultater teller mer enn kaloriene.

Idretten har selv et stort ansvar og også muligheter til selv å sette i verk tiltak som kan forebygge spiseforstyrrelser og skape en trygg arena. Dette handler både om holdninger i idretten og mer strukturelle forhold som krav og regler (som i hoppsporten), inndeling i vektklasser i kampsport, hva slags løypeprofiler som brukes i ulike idretter og aldersklasser, og hvordan norsk idrett kan jobbe med problemstillingene internasjonalt. Dette er likevel også et område hvor idrettspolitikken kan spille en rolle. Det er nødvendig at man tilrettelegger for trygg deltakelse i idretten, og at idretten evner å ta ansvar ved å forebygge kjente helseutfordringer og får utvikle effektive forebyggings- og behandlingsprogrammer. Lykkes man med dette, vil det medføre at flere opplever en trygg og helsemessig god idrett, at flere fortsetter i idretten, at unødvendig frafall begrenses, og at flere kan erfare livslang idrettsglede., noe som åpenbart også har positive effekter for folkehelsen.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Handlingsplanen må utvikles i tett samarbeid med idretten og relevante aktører.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åse Kristin Ask Bakke, Ragnhild Male Hartviksen og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Turid Kristensen og Tage Pettersen, fra Senterpartiet, Margrethe Haarr og Åslaug Sem-Jacobsen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre, lederen Grunde Almeland, viser til representantforslaget om en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Komiteen viser til at det gjennom media er løftet fram saker om utfordringer med spiseforstyrrelser i idretten, blant annet i langrenn og hoppsporten. Utfordringene finnes på tvers av idretter og både i topp- og breddeidretten.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener at det er behov for å gjøre idretten til en trygg arena, spesielt for ungdom.

Komiteen viser til at forslaget redegjør for at det er en høyere forekomst av spiseforstyrret atferd for landslagsutøvere, sammenlignet med de som ikke driver konkurranseidrett. Andelen med spiseforstyrrelser er også langt høyere blant utøvere ved toppidrettsgymnas enn blant jenter og gutter som ikke bedriver idrett på toppnivå.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener det er behov for mer kunnskap og bruk av tiltak som det kan dokumenteres at fungerer.

Komiteen viser til at forslagsstillerne til slutt også ønsker at regjeringen skal legge frem et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.

Komiteen noterer seg at statsråd Anette Trettebergstuen i svarbrevet til komiteen av 22. februar 2022 skriver at regjeringen vil lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede midler, og med hovedvekt på kommunale tjenester. Hun viser videre til satsingsområdet «Sunn idrett» som er etablert av Norges idrettsforbund (NIF) for å gjøre organisasjonen mer proaktiv og bedre til å agere gjennom å spre kunnskap om idrettsernæring og fremme sunne idrettsmiljøer med gode holdninger og verdier knyttet til mat, kropp, helse og prestasjon, og at det er gjort tydelig at Sunn idrett skal prioriteres innenfor NIFs rammebevilgning. Statsråden understreker at idrettsgymnasene hører inn under kunnskapsministerens ansvarsområde.

Komiteen merker seg at statsråden beskriver at spiseforstyrrelser i idretten er et dypt alvorlig tema som staten – og idretten – tar svært alvorlig, men at NIF er en autonom, medlemsbasert organisasjon, og at en statlig handlingsplan ikke er en egnet framgangsmåte for den delen av arbeidet som må ligge innenfor rammen av den organiserte idretten.

Komiteen viser til at det rapporteres om en økning i spiseforstyrrelser generelt i samfunnet, men idretten kan dessverre også anses å være en arena der unge er ekstra utsatt for spiseforstyrrelser og mentale helseutfordringer. Idretten selv kan være en viktig del av løsningen gjennom at spiseforstyrrelser kan fanges opp og forebygges. Det er derfor ekstra viktig at aktørene på denne arenaen (spesielt utøverne selv, trenere i idrettslagene og trenere og lærere i skoler som tilbyr toppidrettsprogrammer) har grunnleggende kunnskap som kan forebygge og beskytte mot en slik uheldig utvikling. Det er helt nødvendig at trenere og lærere får den kompetansen de har behov for og kan samarbeide med aktører som kan styrke deres rolle. Dette handler ikke minst om tilgang til samarbeid med kompetente personer som kan bidra til at de tør å ta bekymringssamtalen med utøverne om spiseforstyrret adferd eller ubalanse mellom aktivitet og ernæring og også muligheten til å få kompetanse og hjelp til å vite hvordan dette best kan håndteres. Det er også viktig at foreldre til utøvere blir bevisstgjort og får kunnskap om hvilke faresignaler de kan se etter, og hvordan de sammen med trenere og lærere kan håndtere dette på en best mulig måte.

Komiteen vil også peke på at det er flere sektorer i samfunnet som må samarbeide for å kunne håndtere de utfordringene utøverne står i, ikke minst når problemer oppstår. Dette krever et tverrsektorielt samarbeid mellom idrett, helse og skole, hvor kunnskapsdeling og samhandling vil være avgjørende.

Komiteen viser til at det er gjort og gjøres mye for å forebygge kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser både sentralt i idrettens organer, ute i klubbene og idrettslagene og på toppidrettsgymnasene. Olympiatoppen gjør et viktig arbeid med toppidrettsutøverne og sitter på mye kompetanse som kan komme flere utøvere til gode. Olympiatoppen har også en rolle i godkjenning av toppidrettsgymnasene og bidrar til et forebyggende arbeid i skolene. Sunn idrett har breddeidretten, særforbundene og idrettslagene som et hovedsatsingsområde. Sunn idrett har utvidet sitt arbeidsområde fra tidligere å handle om jenter i idrett til å handle om alle utøvere. Det er også flere særforbund som jobber tett med Sunn idrett enn tidligere. Det har likevel ikke ført til flere ansatte i Sunn idrett, noe som selvfølgelig skaper utfordringer. Toppidettsgymnasene jobber mye med forebygging av spiseforstyrrelser og RED-S, med å skape forståelse hos elevene for at å ivareta helsen også er et prestasjonsfremmende tiltak, og for å inkludere dette arbeidet i den vanlige undervisningen. Det jobbes også med å styrke ernæringskompetansen i skolene.

Komiteen mener at det likevel er åpenbart at det fremdeles er store utfordringer knyttet til kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Mye kan tyde på at det både er mulig og også nødvendig å forbedre det holdningsskapende arbeidet og arbeidet mot idrettsutøverne, trenere, lærere og andre involverte for å skape en atferdsendring, og også øke kunnskapen og kompetansen om hvordan kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser kan forebygges og behandles i idretten. Alle aktørene uttrykker et ønske om å gjøre mer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil fastslå at forebygging av spiseforstyrrelser i idretten er en svært viktig utfordring, og at temaet ble omtalt og problematisert i stortingsmelding 26 fra Stoltenberg II-regjeringen, «Den norske idrettsmodellen», Meld. St. 26 (2011–2012). I den sammenheng ble samarbeidsprosjektet «Sunn Jenteidrett» i regi av NIF, Norges skiforbund, Norges skiskytterforbund, Norges orienteringsforbund og Norges friidrettsforbund varslet.

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev, der hun understreker behovet for å sikre idretten som en trygg arena for barn og unge, og videre uttrykker at hun deler bekymringen bak representantforslaget. Det vektlegges også at spiseforstyrrelse er en diagnose, som forutsettes stilt og behandlet av helsepersonell. Videre fremkommer det i svarbrevet at regjeringen er i gang med å utvikle en ny opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede midler, og hovedvekt på kommunale tjenester. Regjeringen har vært opptatt av å sørge for at idretten har mulighet til å prioritere Sunn idrett innenfor rammen av det årlige spillemiddeltilskuddet. Det vises til spillemiddelsøknaden for 2022, og forventningen til prioritering innenfor rammen på 775 mill. kroner. Statsråden peker også på forskningsprosjektet «Idrett, helse, kropp og prestasjon», som årlig gis grunnstøtte, og hun peker på at Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) vil gå i dialog med Senteret for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole, og se hvordan den forskningsbaserte innsatsen kan styrkes ytterligere for å bidra til mer kunnskap om forebygging, herunder for den organiserte idretten og for utdanningsinstitusjonene.

Disse medlemmer viser også til at statsråden ikke anbefaler forslagsstillernes forslag om en statlig handlingsplan som egnet fremgangsmåte for det arbeidet som må gjøres innenfor den organiserte idretten. I den sammenheng vises det til at NIF er en autonom medlemsbasert organisasjon, som selv eier og forvalter sine beslutninger. Statens rolle er å tilrettelegge for en styrket frivillighet, men ikke å styre den.

Disse medlemmer viser til høringsinnspillet fra NIF, der forbundet gir klart uttrykk for at NIF ønsker å ta en lederrolle i utarbeiding av en handlingsplan på området. I innspillet understrekes det videre et behov for at kompetansen og erfaring om temaet idrett og spiseforstyrrelser bør koordineres og samkjøres, fordi det i dag jobbes parallelt med tematikken. De mener at dette kan løses gjennom etablering av et kompetansesenter for forebygging, ledet av Norges idrettshøgskole og NIF. Et omfattende samarbeid mellom ulike aktører legges til grunn. Disse medlemmer viser til at NIF allerede har valgt å gjøre prosjektet Sunn idrett til en del av organisasjonens ordinære drift.

Disse medlemmer er enig med NIF i at det er naturlig at et eventuelt arbeid med utvikling av en handlingsplan for en tryggere idrett, forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten ledes av Norges idrettsforbund.

Disse medlemmer ser et klart behov for å styrke arbeidet for en sunnere idrett. Disse medlemmer mener videre at det er idretten selv, og ikke regjeringen, som skal bestemme om og eventuelt iverksette en handlingsplan for spiseforstyrrelser.

Disse medlemmer viser til at komitéhøringen i saken, 3. mars 2022, bekreftet stor bevissthet rundt problematikken og samtidig et behov for å styrke forebyggingsarbeidet. Det er liten tvil om at kroppspress og spiseforstyrrelser er en betydelig utfordring både for enkeltpersonen, grupper og samfunnet som helhet. Dessuten bekrefter statsrådens svarbrev et engasjement fra både eget departement, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å ha god dialog med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere idrett og å bidra til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til det fremlagte representantforslaget og beskrivelsene av bakgrunnen for at forslaget er fremmet. Disse medlemmer vil likevel trekke frem noen viktige årsaker til at det er behov for å styrke arbeidet mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Oppslag og debatt i riksdekkende medier har vist at idrettsaktive dessverre har høyere risiko for, og forekomster av, spiseforstyrrelser. Dette gjelder alle ferdighets- og aldersnivåer, både jenter og gutter, kvinner og menn. Høyere forekomst av spiseforstyrrelser er spesielt knyttet til idretter der det er mye oppmerksomhet på å ha en spesiell kroppsvekt/kroppssammensetning (for eksempel langrenn, hopp, sykling, friidrett, turn, rytmisk gymnastikk og kampsport), men har i senere tid også vist seg å forekomme stadig hyppigere i lagidretter som håndball og fotball. Det er også en urovekkende høy andel elever på toppidrettsgymnasene som både er i risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse og som har en faktisk spiseforstyrrelse.

Disse medlemmer mener at idretten skal være en trygg arena, ikke minst for ungdom. Mange unge tilbringer mange år i idrettsmiljøer samtidig som de gjennomgår viktige identitetsutviklende faser av livet. Dessverre har det gjentatte ganger de siste 30 årene kommet frem at flere idrettsmiljøer har utfordringer knyttet til at utøvere har høyt kroppsfokus og idrettsspesifikk kroppsidealisering og dermed er i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser og for å rammes av det som på fagspråket kalles for «Relative energy deficiency in sports» (RED-S). Både spiseforstyrrelser og RED-S er alvorlige helsetilstander som kan ha store og langvarige konsekvenser for de som rammes av dette. Dessverre fører disse også til at for mange unge gir seg med idrett på et tidlig tidspunkt, noe som gjør at unge ikke får mulighet til å utvikle seg som idrettsutøver. Og mindre fysisk aktivitet er også et folkehelseproblem. Flere aktører i komiteens høring om representantforslaget peker på viktigheten av å erkjenne at dette handler om mer enn mat og ernæring. Det blir pekt på at det er viktig å fokusere både på de somatiske og psykiske aspektene, ikke minst når det har utviklet seg til en spiseforstyrrelse.

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev til komiteen, hvor hun viser til at idretten ikke skal diagnostisere eller behandle. Det foreligger det heller ingen forslag om. Disse medlemmer viser til at det er stor enighet om at dersom man skal lykkes med forebygging og forhindre at små problemer får vokse seg store, så er det helt nødvendig at de som møter utøvere og elever, har et godt sted å henvise elevene til for videre oppfølging. Idretten, klubbene og skolene skal ikke gi behandling, men bidra til at de som trenger mer hjelp, kan få dette av kompetente aktører. Statsråden viser til regjeringens generelle satsing på psykisk helse, med hovedvekt på kommunale tjenester. Dette er positivt, men aktørene peker på at den offentlige helsetjenesten ofte mangler kompetanse til å møte disse utøverne på en god måte. De mangler også kompetanse om hvordan idretten er en medvirkende årsak til problemene utøverne møter og de spesielle utfordringene dette medfører. Det vil derfor, i tillegg til å øke satsingen på psykisk helse og kapasiteten, også være et behov for et samarbeid mellom idretten og helsetjenesten for å styrke den nødvendige kompetansen og sette den offentlige helsetjenesten bedre i stand til å ivareta diagnostisering og behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser videre til at statsråden i sitt svarbrev peker på at Kunnskapsdepartementet har vist til at skolenes og lærernes undervisningsopplegg ikke besluttes på nasjonalt nivå, og til institusjonenes og lærernes metodefrihet innenfor de rammene som kompetansemålene i læreplanene legger. Toppidettsgymnasene har uttrykt ønske om at arbeidet mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i større grad innarbeides i læreplanene, noe Kunnskapsdepartementet i så fall bør kunne vurdere og bidra til iverksettelse av. Som representantforslaget viser til, så er det utarbeidet et forebyggende, helhetlig program som er forskningsbasert og som hadde oppsiktsvekkende gode resultater i det treårige forskningsprosjektet ved alle landets toppidrettsgymnaser. Dette er et program som er tilgjengelige for skolene, men som dessverre ikke er tatt i bruk. Det har også vært uttrykt ønske om at dette kan vurderes implementert i sin helhet i skolene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at statsråden peker på at Norges idrettsforbund (NIF) er en autonom, medlemsbasert organisasjon som henter sin legitimitet fra sine medlemmer, og at det er idretten selv som må eie og forvalte sine beslutninger. Det er en viktig presisering. Statsråden konkluderer med at en statlig handlingsplan ikke er en egnet fremgangsmåte for den delen av arbeidet som må ligge innenfor rammen av den organiserte idretten. Representantforslaget tar heller ikke til orde for at staten skal styre idretten. NIF må selv velge hvilke tiltak de innfører. Det er selvfølgelig avgjørende at det er idretten og kompetansemiljøene som sitter i førersetet i dette arbeidet, men idretten må også få den nødvendige støtten og tilretteleggingen for at de skal kunne lykkes med dette. Aktørene peker på at de i dag ikke er tilstrekkelig koordinerte, men at det er stor interesse for økt samarbeid og at et slikt samarbeid vil være nøkkelen til å lykkes på dette området. Flertallet vil understreke at arbeidet med å forebygge og motvirke spiseforstyrrelser i idretten strekker seg ut over NIFs virkeområde og har stor betydning for også andre deler av samfunnet. I tillegg bedrives idrett også i regi av andre aktører enn NIF, som på idrettsskoler og i treningssentre. Et slikt samarbeid må også inkludere forskningsmiljøer, fagpersoner med spisskompetanse på spiseforstyrrelser i idretten, idrettens organisasjoner, personer med brukerkompetanse, idrettslag og ulike fagmiljøer innen helsesektoren og skolesektoren. Idretten har i møter om dette representantforslaget uttrykt et ønske om et mandat til nettopp å samordne et arbeid hvor ulike aktører og sektorer deltar. Det er behov for, og også ønske om, å bygge tiltak og planer på forskningsbaserte resultater, evalueringer av tiltak som har vist seg å ha ønsket effekt, bedre kartlegging av dagens situasjon, av risikofaktorer og hva som er gode beskyttende faktorer.

Flertallet mener at det er viktig at også treningssentre og andre aktører som jobber med forebygging og rådgiving om spiseforstyrrelser, som ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser, får mulighet til å nyttiggjøre seg kunnskap som fremkommer, og at disse også vil kunne være viktige bidragsytere for å styrke innsatsen mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Flertallet mener at hvis vi skal lykkes med å gi arbeidet mot spiseforstyrrelser og kroppsmisnøye det løftet som er nødvendig, må idretten og aktørene ha rammebetingelser som setter dem i stand til å kunne samarbeide og koordinere arbeidet med å utarbeide en helhetlig plan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.

På denne bakgrunn mener flertallet at det er behov for en nasjonal handlingsplan utarbeidet av en kompetansegruppe på oppdrag av regjeringen. Ettersom NIF er en sentral aktør, er det naturlig at organisasjonen inviteres til å lede arbeidet administrativt.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned en tverrfaglig, koordinerende kompetansegruppe hvor Norges idrettsforbund inviteres til administrativt å lede utarbeidelsen av et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten, som bygger på forslaget utarbeidet av en tverrfaglig, koordinerende kompetansegruppe. Dette forslaget til handlingsplan skal legges frem i et samarbeid mellom Kulturdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.»

Flertallet vil peke på at når tiltak for å styrke arbeidet med å skape en tryggere idrett og forebygge kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser skal iverksettes, så bør det vurderes å få på plass et tidsavgrenset prosjekt som kan gjøre det mulig å implementere disse tiltakene. Det bør også vurderes å opprette et kompetansesenter som kan muliggjøre mer forskning og tilrettelegging for det videre arbeidet, for eksempel etter modell av Senter for idrettsskadeforskning eller i samarbeid med dette. På samme måte bør det vurderes en behandlende enhet ved Idrettens Helsesenter på Nordstrand, eller der utredningen vurderer det som hensiktsmessig.