Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tobias Hangaard Linge, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand, Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, fungerende leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:122 S (2023–2024) om å ta bedre vare på matjorda. Komiteen viser videre til landbruks- og matministerens brev av 12. april 2024 med statsrådens vurdering av representantforslaget. Brevet er vedlagt innstillingen.
Komiteen viser til at matjord og dyrkbar mark er en knapp ressurs, og at kun 3,5 pst. av Norges landareal er jordbruksareal. For å sikre fremtidige muligheter for matproduksjon er man derfor avhengig av et sterkt jordvern. Komiteen viser videre til at regjeringen har lagt fram en oppdatert jordvernstrategi, der det nasjonale målet for omdisponering av matjord er senket fra 3 000 til 2 000 dekar per jord, og at alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, har sluttet seg til dette målet. Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret for 2023, Innst. 487 S (2022–2023), understreket flertallet i næringskomiteen at målet er ambisiøst og at det derfor er viktig med nye, konkrete tiltak for å nå målet.
Komiteen viser til ovennevnte brev fra statsråden, hvor det framgår at den nye jordvernstrategien inneholder en rekke tiltak for å nå jordvernmålet, og at regjeringen nå er i gang med å gjennomføre strategien. Dessuten påpeker statsråden i brevet at regjeringen også forventer at fylkeskommuner og kommuner bidrar til å styrke jordvernet, og at arealforvaltningen bidrar til å nå målet om redusert omdisponering av matjord. Komiteen viser videre til at statsråden i brevet varsler at regjeringen vil gjennomgå jordloven med sikte på å styrke jordvernet og forsterke vernet om særlig viktige matproduserende areal.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, mener kommunene har en viktig rolle i å sikre matjorda og ivareta jordvernet i arealplanlegging. Det er de kommunale politikerne som har lokalkunnskapen, og som best kan ta avveininger i saker som omhandler arealdisponering. Det er tydelige nasjonale forventninger til fylkeskommuner og kommuner om å styrke jordvernet, og til at arealforvaltninga bidrar til å nå målet om redusert omdisponering av matjord i samsvar med jordvernstrategien. Dette fremkommer blant annet i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027. Det er også viktig å understreke at Statsforvalteren her har en viktig rolle som tilsynsmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at matsikkerhet og matberedskap stadig blir viktigere som følge av økt geopolitisk uro og klimaendringer. Disse medlemmer viser dermed til regjeringens ambisiøse mål for jordvern slik det fremkommer i den nye og oppdaterte nasjonale jordvernstrategien, med mål om at den årlige omdisponeringen av dyrka jord skal være redusert til 2 000 dekar innen 2030.
Disse medlemmer viser til at Norge har lite jordbruksareal sammenlignet med mange andre land. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig å beskytte den dyrkbare matjorda med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern balanseres mot andre samfunnsbehov. En helhetlig samfunns- og arealplanlegging må bidra til at innsatsen for klima, miljø og jordvern ses i sammenheng og på tvers av sektorene.
Disse medlemmer viser til at Hurdalsplattformen sier at jordvernet skal styrkes, og at jordvern skal bli et overordnet hensyn i arealforvaltningen. I Norge er arealer som er egnet for matproduksjon, en begrenset ressurs. Kun 3,5 pst. av landarealet er jordbruksareal. Bærekraftig forvaltning av jordbruksarealer betyr å unngå varig tap og forringelse av produktive arealer. Under norske forhold er det særlig viktig for matproduksjonen å bevare arealer egnet for krevende jord- og hagebruksvekster.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at teknologisk utvikling, god agronomi, driftsteknikk og gjennomføring av jordbruksproduksjon i kombinasjon med deregulering av produksjonsdempende kvotetak o.l. kan bidra til å holde produksjonen oppe. Dette til tross for noe nedbygging av matjord til de mest nødvendige infrastrukturtiltakene for allmennheten. Disse medlemmer viser til statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2024, der utviklingen i det totale jordbruksarealet har vært nærmest uendret de siste ti årene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener bøndenes eiendomsrett allerede er sterkt presset gjennom blant annet drive-, konsesjons- og boplikt. Disse medlemmer påpeker at eiendomsretten er ett av samfunnets grunnleggende prinsipper, og at det først og fremst skal være grunneier som besitter makt over egen eiendom. Disse medlemmer er derfor sterke motstandere av å innskrenke grunneiers makt til å forvalte egen eiendom.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at matjord er en ikke-fornybar ressurs som bygges ned i et altfor høyt tempo. Nedbyggingen svekker nasjonal matsikkerhet og beredskap. I Norge er bare 3 pst. av landet dyrka jord, og bare en tredel av dette anses å være egnet til å dyrke matkorn.
Disse medlemmer har merket seg at krigen i Ukraina har bidratt til å sette matsikkerhet høyt oppe på det politiske sakskartet. Både Russland og Ukraina er blant verdens største hveteeksportører. I tillegg er Russland og Belarus blant verdens største eksportører av kalium, som er en kritisk bestanddel i mineralgjødsel. I det perspektivet er det viktig at alle land utnytter sine ressurser til å produsere mat, og forutsetningen for å dyrke mat i Norge er å ta vare på matjorda.
Disse medlemmer viser til Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17) og Riksrevisjonens Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet, som understreker det stadig økende behovet for å sikre Norges matproduksjonsnivå og selvforsyningsgrad. Totalberedskapskommisjonen anbefaler
«å videreføre en restriktiv jordvernpraksis for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere virkemiddelbruk»,
mens Riksrevisjonens rapport slår fast at matjorda i Norge ikke forvaltes på en bærekraftig måte i dag.
I lys av dette finner disse medlemmer det svært merkelig at statsråden anbefaler å avvise samtlige forslag som fremmes i Dokument 8:122 S (2023–2024). Anbefalingen blir ikke mindre merkelig av at Norges Bondelag i sitt høringsinnspill støtter samtlige forslag.
Disse medlemmer viser til den oppdaterte jordvernstrategien som ble behandlet av Stortinget den 15. juni 2023, som også er omtalt i Meld. St. 11 (2023–2024). Her ble det nasjonale målet for omdisponering av matjord senket fra 3 000 til 2 000 dekar per år, men foreløpig er man langt unna målet: I 2023 ble det ifølge Statistisk sentralbyrå omdisponert 2 751 dekar dyrka jord. Det er mindre enn i 2022, men likevel langt unna Stortingets mål.
Disse medlemmer viser til at statsrådene Erling Sande og Geir Pollestad den 22. januar 2024 sendte et brev til norske kommunestyrepolitikere. I brevet vises det til en undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) om at minst 140 000 dekar dyrka mark er avsatt til utbyggingsformål i kommunale planer som ennå ikke er realisert. De understreker at matjord må ses på som en ikke-fornybar ressurs, og at kommunene ved planrevisjoner bør vurdere om arealer som tidligere har vært avsatt til formål som innebærer omdisponering av dyrka jord, skal tilbakeføres til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-formål). Disse medlemmer merker seg med undring at landbruks- og matministeren, på tross av at norske kommuner planlegger nedbygging av dyrka mark på et nivå som er totalt uforenlig med jordvernmålet, ikke ser behov for å stramme inn verken lovverk eller dispensasjonspraksis for å redusere nedbygging av matjord.
Disse medlemmer understreker at jordvern er en nasjonal interesse som er avgjørende for matsikkerhet og beredskap. De enkelte kommunestyrene kan ikke forventes å ha oversikt over den totale nedbyggingen av matjord i Norge. Likevel er det kommunene som sitter med myndighet til å vedta om matjord skal tas vare på eller ikke, mens regjeringen nøyer seg med å gi høflige anbefalinger uten tydelige incentiver. Denne praksisen setter kommunene i en situasjon som minner om allmenningens tragedie: Kommunene tjener isolert sett ofte på å si ja til nedbygging av matjord, mens storsamfunnet taper på det i form av redusert matsikkerhet og svekket beredskap.
Disse medlemmer mener at reguleringen av jordvern i dag er uholdbar. Matsikkerhet og -beredskap er et nasjonalt ansvar. Derfor bør også myndigheten til å omdisponere matjord ligge på nasjonalt nivå, og ikke til de enkelte kommunestyrene. I tillegg mener disse medlemmer at kommunene trenger sterkere incentiver enn i dag til å ta jordbruksarealer avsatt til utbygging ut fra eksisterende planer.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at dispensasjon fra vernet av matjord kun kan gis av en nasjonal planmyndighet.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til endringer i jordlova som gir en vesentlig innstramming av muligheten for dispensasjoner fra det generelle kravet om at matjord ikke skal brukes til andre formål enn matproduksjon.»
«Stortinget ber regjeringen sette et mål om at statlige samferdselsprosjekter ikke skal føre til tap av dyrka mark.»
«Stortinget ber regjeringen øke tilskuddet til utarbeidelse av kommunale jordvernstrategier.»
«Stortinget ber regjeringen utrede en belønningsordning for kommuner som tilbakefører jordbruksareal som er avsatt til utbyggingsformål i kommunale planer, til LNFR-formål.»
