Endringer i statsbudsjettet 2026 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2026)

Proposisjonen omhandler jordbruksavtalen for 2026–2027, som ble inngått mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag 16. mai 2026. Jordbruksoppgjøret gjelder bevilgninger over kap. 1150 for kalenderåret 2027, og endringer og omdisponeringer innenfor bevilgningen for 2026. Videre omfatter avtalen endringer i målpriser for perioden 1. juli 2026–30. juni 2027.

I kapittel 1–5 gjennomgås det politiske grunnlaget og en del utviklingstrekk som bakgrunn for forhandlingene. Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i avtalen, og kapittel 7 går nærmere inn på sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og forslag til omdisponering av disse, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2027.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

I komiteens behandling av proposisjonen ble det avholdt en muntlig høring 3. juni 2026. Ti organisasjoner ble invitert til å delta på høringen, åtte deltok. Innspill fra høringen finnes på sakens side på stortinget.no. Komiteen har i forbindelse med behandlingen av saken sendt spørsmål til departementet. Komiteen fikk svar på disse 5. juni og brevet følger som vedlegg til innstillingen. Landbruks- og matdepartementet sendte 10. juni 2026 et rettebrev. Dette er vedlagt innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Ruth Mariann Hop, Tobias Hangaard Linge, lederen Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Fremskrittspartiet, Truls Gihlemoen, Beate Beckstrøm Holte, Stig Even Lillestøl og Bengt Rune Strifeldt, fra Høyre, Erlend Larsen og Bård Ludvig Thorheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Harry Valderhaug, mener norsk landbruk spiller en sentral rolle for matberedskap, bosetting og sysselsetting, og at det er viktig å sikre gode rammevilkår for næringen slik at den kan videreutvikles og bidra til økt produksjon av norsk mat.

Komiteen viser til at økende internasjonal uro de senere årene har tydeliggjort behovet for nasjonal produksjonskapasitet og robuste forsyningssystemer. Komiteen mener det er viktig å styrke grunnlaget for økt norsk matproduksjon basert på norske ressurser.

Komiteen viser til at investeringer i driftsbygninger, teknologi og produksjonsapparat er nødvendige for å sikre framtidig matproduksjon.

Komiteen viser til at jordbruket skal bidra til å nå nasjonale klima- og miljømål. Samtidig må klimatiltak utformes slik at de styrker produksjonsgrunnlaget og legger til rette for økt matproduksjon. Komiteen mener jordbrukets arbeid med utslippsreduksjoner, karbonbinding, god ressursutnyttelse og bærekraftig drift er viktig i denne sammenheng.

Komiteen viser til at gode investeringsordninger og forutsigbare rammevilkår er viktige for å gjennomføre nødvendige moderniseringer og generasjonsskifter i næringen.

Komiteen viser til at jordbruksavtalen er en næringsavtale som må legge til rette for at aktive bønder kan hente sin inntekt fra matproduksjon og ressursutnyttelse på egen gård.

Komiteen understreker betydningen av en variert bruksstruktur. Små og mellomstore bruk, familielandbruket og den selveiende bonden utgjør grunnlaget for norsk matproduksjon og levende bygder over hele landet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av en aktiv og framtidsrettet jordbrukspolitikk som legger til rette for trygg matproduksjon, bærekraftig ressursforvaltning og verdiskaping i hele landet.

Flertallet viser til at inntektsmulighetene i jordbruket er avgjørende for rekruttering, investeringer og framtidstro i næringen.

Flertallet viser til at virkemidlene i jordbrukspolitikken må bidra til mangfold i produksjonen og legge til rette for bruk av ressursene i hele landet.

Forhandlingene

Komiteen viser til at det 16. mai 2026 ble inngått en jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at jordbrukets forhandlingsrett med staten, om viktige rammevilkår for norsk matproduksjon og bondens inntektsmuligheter, er en av bærebjelkene i den norske landbruksmodellen.

Flertallet vil understreke hvor viktig forhandlingsinstituttet er i en situasjon med geopolitisk uro og der den norske matproduksjonen skal økes.

Flertallet viser til at Stortingets oppgave ved behandling av jordbruksavtalen er å sikre at avtalen er innenfor de føringer som Stortinget har gitt, og foreta endringer i statsbudsjettet for inneværende år. Stortinget kan også gi føringer for de kommende jordbruksoppgjørene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Hovedavtalen for jordbruket kom på plass i 1950 og legger rammene for jordbruksforhandlingene mellom bøndenes faglag og staten. Norge er det eneste landet i verden som har en slik innretning. Disse medlemmer mener det i stedet bør vurderes å gjøre endringer i jordbruksoppgjøret og integrere det tettere i den øvrige økonomiske politikken.

Ramme for jordbruksavtalen

Komiteen viser til at årets jordbruksavtale har en økonomisk ramme på 3 660 mill. kroner. Avtalen innebærer at målprisene økes med et fullt årsutslag på 233 mill. kroner, bevilgningene over statsbudsjettets kap. 1150 økes med 3 237 mill. kroner, det benyttes ledige midler på 94 mill. kroner og et anslag på endret verdi av jordbruksfradraget på 96 mill. kroner.

Komiteen merker seg at jordbruksavtalen gir grunnlag for økte inntektsmuligheter på 91 341 kroner per årsverk. På bakgrunn av de prinsipper som ligger til grunn for inntektsmålingen i jordbruket, vil det si at målet om økonomisk jamstilling kan nås i 2027 dersom inntekter og kostnader blir som anslått.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at de samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Disse medlemmer merker seg at proposisjonen viser at andelen markedsinntekt av bruttoinntekt i jordbruket har falt fra 71,4 pst. i 2021 til 64,1 pst. i 2026, og at årets avtale innebærer at denne andelen faller ytterligere. Disse medlemmer mener denne utviklingen er bekymringsfull, fordi en stadig større avhengighet av statlige overføringer gjør næringen mer sårbar for politiske prioriteringer og svekker insentivene til markedsrettet produksjon og effektivisering.

Disse medlemmer viser til at rammen for årets jordbruksavtale er på nesten 4 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at det oppgis 746 600 kroner i årslønn for sammenligningsgruppen. Tidligere ble bønder sammenlignet med industriarbeidere, og ifølge statsrådens brev til næringskomiteen av 5. juni 2026 ville rammen med det som utgangspunkt vært på 2,15 mrd. kroner med samme forutsetninger som i den inngåtte avtalen. Videre ville rammen vært på -3,8 mrd. kroner om jordbruket skulle hatt samme inntektsvekst som andre grupper i samfunnet siden 2021.

Disse medlemmer viser til figur 3.1 i Prop. 98 S (2025–2026), som viser at det samlede produksjonsvolumet i norsk jordbruk har økt med 1,3 pst. fra 2017 til 2026. Produksjonen hadde riktignok et toppunkt i 2021 under regjeringen Solberg. Overføringene til jordbruk har siden 2021 nær doblet seg, mens det samlede produksjonsvolumet mer eller mindre har ligget på stedet hvil. Det viser at jordbrukspolitikken og jordbruksavtalen som følger av denne, på tross av en enorm vekst i subsidiene, knapt har bidratt til økt matproduksjon og matsikkerhet i Norge.

Som et annet eksempel vil disse medlemmer vise til figur 3.2 i Prop. 98 S (2025–2026), Beitetilskudd og andeler dyr på beite. I denne figuren fremgår det at andelen dyr på beite har vært mer eller mindre stabil siden 2013. Tilskuddene var også mer eller mindre stabile frem til 2021, men disse har siden økt fra litt over 1 mrd. kroner til 2,5 mrd. kroner fra 2021 til 2025 – uten at det har vært en signifikant økning av andelen dyr på beite.

Disse medlemmer viser til at Norge har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-land. OECDs PSE-analyser viser at jordbruksstøtten utgjør omtrent halvparten av jordbrukets samlede inntekt. Fordelt på hver enkelt nordmann utgjør budsjett- og skjermingsstøtten til jordbruket nå nesten 6 000 kroner per person i året. Den samlede bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen i 2027 vil være på 33,3 mrd. kroner, noe som tilsvarer omtrent 1 mill. kroner per gårdsbruk i Norge.

Disse medlemmer mener utviklingen ikke er økonomisk bærekraftig, og at dette ikke kan fortsette. Det er helt nødvendig å tenke nytt i norsk jordbrukspolitikk og se kritisk på resultatene og konsekvensene av denne.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk med mål om å modernisere og forenkle den.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en omfattende gjennomgang og reduksjon av dagens reguleringer og tilskuddsordninger i landbruket, med mål om færre og enklere ordninger som gir økt markedsorientering og bedre økonomisk bærekraft i sektoren.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at veksten i overføringen til jordbruket over statsbudsjettet har lagt grunnlaget for en inntektsvekst for bøndene, men også har bidratt til at kostnadsveksten som har vært i næringen, ikke har vært nødvendig å velte over på forbrukerne i form av økte råvarepriser.

Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at jordbruksoppgjeret 2026 har vore prega av høg kostnadsvekst og stor usemje om berekningsgrunnlaget. Mange bønder har framleis svake og uføreseielege inntektsmoglegheiter, og kostnadene framover er usikre. Systemet for kostnadskompensasjon må derfor forbetrast slik at det blir meir presist, transparent og etterprøvbart.

Denne medlemen fremmer følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa vidareutvikla systemet for kostnadskompensasjon for jordbruket, slik at det blir meir presist, etterprøvbart og treffsikkert.»

Bakgrunn for forhandlingene

Komiteen viser til målet om å øke selvforsyningsgraden av jordbruksvarer, korrigert for import av fôr i Norge til 50 pst., innen 2030. Det vises også til at en rekke tidligere vedtak og føringer fra Stortinget og regjeringens styringsdokumenter ligger til grunn for avtalen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser også til at økning i jordbrukets inntekter og økt selvforsyning av mat gjennom jordbruksavtalen bygger på at de øvrige bærebjelkene i jordbrukspolitikken opprettholdes og styrkes.

Flertallet viser videre til at tollvernet gir sikkerhet for omsetning av norske jordbruksvarer i Norge og demper konsekvensene av et høyt kostnadsnivå og en kort vekstsesong og kaldt klima.

Flertallet viser også til at den samvirkebaserte markedsreguleringen er viktig for å sikre samsvar mellom produksjon og etterspørsel. Overproduksjon vil alltid føre til reduserte inntekter for bonden. Eiendomslovgivning har bidratt både til den bruksstrukturen vi har, og at vi har et jordbruk basert på bønder som eier sin egen gård.

Flertallet vil understreke viktigheten av at jordbrukspolitikken er en næringsavtale som først og fremst skal bidra til produksjon av mat. Det er derfor viktig at virkemidlene utformes på en slik måte at det skal lønne seg å få mest mulig ut av gårdens ressurser.

Høringen

Komiteen viser til at det ble avholdt høring i Stortingets næringskomite 3. juni 2026. Det deltok 8 organisasjoner.

Komiteen registrerer at det var stor støtte til at Stortinget skal godkjenne den inngåtte avtalen.

Inntektsmålet

Komiteen viser til at Meld. St. 11 (2023–2024) legger opp til å øke inntektsmulighetene i jordbruket med sikte på å lukke den gjennomsnittlige inntektsforskjellen mellom bønder og arbeidstakere frem til 2027. Komiteen merker seg at den inngåtte avtalen gir inntektsmuligheter som legger opp til at dette politiske målet kan bli nådd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at inntektsnivået i 2026 for eksempel vil påvirkes av endringer i målprisene som er avtalt i denne jordbruksavtalen og har virkning fra 1. juli 2026.

Flertallet viser til at vårens jordbruksoppgjør er basert på et nytt system for måling av inntektsnivået i jordbruket. Dette er til erstatning for det systemet som var gjeldende frem til og med jordbruksoppgjøret våren 2023, der det var inntektsutviklingen, og ikke inntektsnivået, som ble målt.

Flertallet viser til at opptrappingsplanen og overgangen til måling av inntektsnivået fremfor inntektsutvikling har bidratt til at veksten i rammen i årets jordbruksoppgjør er betydelig høyere enn den ville ha vært dersom man fortsatt målte inntektsutviklingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at begrunnelsen for inntektsmålet var ønske om en varig bedring av lønnsomheten i jordbruket, og vil understreke at målet skal ligge fast også i kommende jordbruksoppgjør. Dette er i tråd med stortingsvedtak nr. 1114 gjort 18. juni 2025:

«Stortinget ber regjeringen sikre at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet forblir tettet fremover.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at ambisjonsnivået for inntekt i jordbruksavtalen heves ytterlige gjennom at timetallet per årsverk reduseres til 1 700 timer i tråd med Meld. St. 10 (2024–2025), jf. Innst. 197 S (2024–2025).

Flertallet vil understreke at inntektsmålet vil være krevende å treffe eksakt, men skal være et mål å styre politikken etter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at jordbruket er den eneste næringen i Norge hvor det er fastsatt et politisk inntektsmål. Disse medlemmer mener dette prinsipielt skiller jordbruket fra alle andre næringer, hvor inntekt bestemmes av markedet, produktivitet og den enkeltes innsats. Disse medlemmer mener et politisk forhandlet inntektsmål svekker insentivene til effektivisering og markedsrettet produksjon, og at det over tid bidrar til å gjøre næringen mer avhengig av staten og mindre robust som selvstendig næring.

Disse medlemmer mener det ikke er politikeres oppgave å vedta hva selvstendige næringsdrivende skal ha i inntekt. Det er en utidig innblanding i privat næringsliv, som snur om på insentiver og prioriteringer i næringslivet på en måte som på sikt forringer verdiskaping og innovasjonsevne. Disse medlemmer vil understreke at bønder er selvstendig næringsdrivende, og jordbrukspolitikken bør reflektere det. Det er ingen andre selvstendig næringsdrivende det diskuteres om hvorvidt Stortinget skal sette et mål for deres gjennomsnittlige inntekt sett opp mot andre grupper. All privat næringsvirksomhet er forbundet med risiko, og i et velfungerende marked så vil det normalt være en risikopremie for de som tør å satse og som klarer å levere produkter som etterspørres i markedet.

Disse medlemmer viser til at næringsinntekten til heltidsbønder allerede er langt høyere enn sammenligningsgruppens. Det fremgår av statsrådens svarbrev av 5. juni 2026 til komiteen at bønder med 80 pst. og 90 pst. næringsinntekt, og over, har en gjennomsnittlig netto jordbruksinntekt på hhv. 894 000 kroner og 889 600 kroner. For øvrig viser disse medlemmer til at gjennomsnittlig samlet inntekt for gårdbrukere er 829 000 kroner ifølge SSB.

Disse medlemmer viser til at inntektsmålet mer eller mindre ble nådd i fjor, men at det primært er den videre nedtrappingen av timetallet per årsverk som gjør at jordbrukets sammenligningsinntekt igjen fremstår lavere enn sammenligningsgruppen.

Disse medlemmer viser til at flere partier stemte imot å redusere timetallet til 1 700 under behandlingen av Meld. St. 10 (2024–2025). Tidligere var årsverkbegrepet i jordbruket 1 845 timer, noe som også opprinnelig ble lagt til grunn av regjeringen i Meld. St. 11 (2023–2024). Det ble da påpekt i meldingen at det rapporterte arbeidet til andre familiemedlemmer inngår, og at bønder er selvstendig næringsdrivende som bor på egen arbeidsplass. Disse medlemmer viser også til Menon-publikasjon nr. 14/2016: Selvstendig næringsdrivende i Norge, hvor det fremgår både at selvstendig næringsdrivende i snitt arbeider 1 880 timer i løpet av et år, og at mannlige selvstendig næringsdrivende, som det er et betydelig flertall av i jordbruket, har en medianinntekt som er 12 pst. lavere enn for mannlige lønnsmottakere, og samtidig arbeider 15 pst. mer, eller tilsvarende 282 timer mer per årsverk.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne peikar på at måten inntektsmålet er innretta på, dekker over store forskjellar mellom ulike grupper av bønder. Desse medlemene meiner at jamstillinga må gjelda alle produksjonar, bruksstorleikar og landsdelar, og at realistiske tal på bondens inntekt må leggast til grunn.

Vilkår for opptrappingsplanen

Komiteen viser til vilkårene for inntektsopptrapping slik disse er formulert i Meld. St. 11 (2023–2024).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det er gjort rasjonelle og gode vurderinger av vilkårene i årets oppgjør.

Komiteen viser til vilkåret for inntektsopptrappingen om overproduksjon. Komiteen støtter prinsippet om at det er jordbruket som bærer det økonomiske ansvaret for overproduksjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at fastsettelse av dette i hovedsak skal knytte seg til markedsreguleringstiltak finansiert ved omsetningsavgift.

Komiteen viser til vilkåret om produktivitetsvekst. Komiteen viser til at produktivitetsveksten har vært lav i jordbruket de siste 10 årene. Komiteen vil peke på at det har den også vært i øvrige deler av næringslivet, og vil videre peke på at jordbruket i særlig grad skal oppnå samfunnsmål og forholde seg til reguleringer som kan trekke i motsatt retning av økt produktivitet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er viktig å være seg bevisst dette ved praktiseringen av vilkåret.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke Framstegspartiet og Høgre, viser til at produktivitetsvekst er eitt av fleire vilkår i opptrappingsplanen, men understrekar at dette vilkåret ikkje kan tolkast lausrive frå dei andre måla Stortinget har lagt til grunn for jordbrukspolitikken. Produktivitet kan ikkje gjerast til eit overordna kriterium som i praksis set til side mål om matsikkerheit, beredskap, landbruk over heile landet, ressursutnytting og mangfaldig bruksstruktur.

Fleirtalet viser til at Meld. St. 11 (2023–2024) legg til grunn at inntektsmålet skal vurderast i samanheng med dei fire hovudmåla i landbrukspolitikken, og at regjeringa vil legga stor vekt på ein mangfaldig bruksstruktur som er tilpassa lokale ressursar og ivaretar jordbruksareala.

Komiteen viser til vilkåret om en vurdering av det samlede økonomiske handlingsrommet. Komiteen vil bemerke at det må tas hensyn til at den sikkerhetspolitiske situasjon er forverret siden dette vilkåret ble formulert.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser vidare til at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 8 S (2021–2022) forplikta seg til at inntektsgapet skal tettast uavhengig av bruksstorleik, produksjon og landsdel. Ei tolking av vilkåret om produktivitetsvekst som ein generell føresetnad for inntektsopptrapping vil i praksis ekskludera driftsformer der produktivitet i volumforstand ikkje er det relevante målet, inkludert produksjon basert på lokale og marginale ressursar, kvalitetsorientert produksjon som lokalmat og nisjeproduksjon, og produksjon i geografisk marginale og krevjande område.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Raudt, Miljøpartiet Dei Grøne og Kristeleg Folkeparti, legg til grunn at inntektsopptrappinga må følgjast opp gjennom verkemiddel som ivaretar heilskapen i dei landbrukspolitiske måla, inkludert jordbruk over heile landet, ressursutnytting, beredskap og ein mangfaldig bruksstruktur.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne ber regjeringa legga dette til grunn for dimensjoneringa av ramma i jordbruksoppgjeret 2027, slik at jamstilling uavhengig av bruksstorleik, produksjon og landsdel kan bli oppnådd.

Desse medlemene meiner at jordbrukspolitikken skal bidra til rettferdig fordeling og aktiv drift i heile landet, og meiner derfor at botnfrådraget bør fjernast og at tilskota må omfordelast til fordel for små og mellomstore bruk. Desse medlemene understrekar vidare behovet for eit betre talgrunnlag og meiner at referansebruk-modellen må forbetrast slik at han blir meir representativ og omfattar hele breidda i næringa. Alle momspliktige føretak bør inngå i berekningane.

Desse medlemene viser vidare til at effektiviseringskrav over tid har forsterka sentraliseringa og bruksnedlegginga. Vidare bruk av effektiviseringsfaktoren kan svekka rekruttering, beredskap og moglegheita for å ha landbruk i heile landet. Desse medlemene meiner derfor at effektiviseringsfaktoren bør reduserast eller fjernast.

Desse medlemene fremmer følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa gjennomgå og forbetra referansebruk-modellen for å sikra betre representativitet og samsvar med jordbrukspolitiske mål, og mellom anna vurdera å inkludera alle momspliktige føretak.»

«Stortinget ber regjeringa utarbeida forslag for å redusera eller fjerna effektiviseringsfaktoren i jordbruket fram til måla om auka sjølvforsyning og styrkt matsikkerheit er nådde.»

Selvforsyning

Komiteen viser til at Norge fortsatt ligger langt bak det vedtatte målet om økt selvforsyning av mat. Komiteen viser til at økt og forbedret planteproduksjon, konkurransekraften til norske jordbruksvarer og en fortsatt høy norskandel av kjøtt, egg og meieriprodukter er viktig for å nå dette målet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker seg at jordbruksavtalen vektlegger dette tungt.

Komiteen understreker også at løpende matproduksjon er et viktig bidrag til nasjonal beredskap i en tid med økt uro, prisvekst og usikkerhet knyttet til forsyningssikkerhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det var særlig viktig både ut fra målet om selvforsyning og for inntektsutjevning mellom produksjoner at tilskuddene til beitedyr ble økt gjennom forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at årets avtale gir økte inntektsmuligheter for å forbedre og øke produksjonen av frukt, grønt, korn og grovfôr. Avtalen gir et solid løft for norsk kornproduksjon, og partene er også enige om en betydelig satsing på grøntsektoren for å stimulere til økt produksjon. Samtidig skal den høye norskandelen av kjøtt, egg og melk opprettholdes.

Disse medlemmer er opptatt av at selvforsyningen skal økes samtidig som klimagassutslippene fra landbruket skal reduseres. En økt produksjon må også tilpasses et endra og vanskeligere klima. Det blir lagt til grunn at en variert bruksstruktur, som er tilpassa norske naturressurser og geografi, gir de beste mulighetene for å produsere mat på en bærekraftig og klimavennlig måte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at matvareberedskap er en grunnleggende del av den sivile beredskapen, og at det er den løpende, lokale matproduksjonen over hele landet som gir reell beredskap. Flertallet mener at en beredskap som hviler på import og på et fåtall store, sentraliserte enheter, er sårbar, og at beredskap derfor også handler om areal i drift og om å bruke hele Norge, inkludert utmark.

Flertallet mener god beredskap forutsetter redundans. Lokale foredlingsanlegg og verdikjeder i hele landet er en viktig buffer dersom kriser rammer transport, import eller enkeltanlegg. Flertallet mener derfor at virkemidlene bør fremme spredt bosetting og lokal produksjon, også i småskala.

Flertallet viser til skillet mellom forsyningssikkerhet og beredskapsevne. Høy forsyningssikkerhet i normaltid, opprettholdt gjennom import, kan skjule en lav beredskapsevne dersom handelen svikter. Flertallet mener at det er beredskapsevnen – evnen til å fø befolkningen på norske ressurser i en krise – som må styrkes, og at dette forutsetter at produksjonsgrunnlaget og et mangfold av aktive bruk holdes ved like også i normaltid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det beste tiltaket for økt selvforsyning skjer ved å innrette jordbrukspolitikken på en slik måte at det stimulerer til vekst og produksjon, gjennom å gi bøndene større frihet til å utvikle egen virksomhet. Disse medlemmer mener en deregulering av landbruket vil komme bonden og forbrukeren til gode, gjennom tilrettelegning for effektiv drift og økt innovasjon i landbruket. Dagens ordning med jordbruksoppgjør, markedsregulatorordning og tollvern er i stor grad et planstatsregulert administrativt system, hvor man bestemmer seg for priser og kvantumet man skal produsere og selge, uten å ta tilstrekkelig hensyn til etterspørsel. Disse medlemmer mener dette er et system som er overmodent for endring.

Disse medlemmer påpeker at selvforsyningsgraden utregnes ved å se på hvor stor andel av kaloriinntaket i den norske befolkning som kommer fra matvarer produsert i Norge. Selvforsyningsgraden reduseres ved import av innsatsfaktorer til fôr, som i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer. Disse medlemmer mener innretningen av selvforsyningsgraden er såpass mangelfull at selvforsyningsgraden kan gi et ukorrekt bilde av norsk matproduksjon.

Disse medlemmer viser blant annet til at poteter, som Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 75 pst. på, er en kalorifattig matvare som står for 4 pst. av energiforbruket. Sukker, som Norge har en lav produksjon av og som har en høy energitetthet, står derimot for rundt 10 pst. av energiforbruket, mens selvforsyningen er på 1 pst. Selv om det er et fastsatt et mål om 50 pst. selvforsyning av landbruksprodukter innen 2030 og dette har vært fokusert på de siste årene, så har selvforsyningsgraden gått betydelig ned de siste årene.

Disse medlemmer påpeker at Norge eksporterer omkring 40 millioner måltider sjømat hver eneste dag. Disse medlemmer mener selvforsyning først og fremst må ses fra et beredskapsperspektiv, og at den norske dekningsgraden for mat i en eventuell krigssituasjon vil stå sterkt, dersom sjømat medregnes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bruke ‘dekningsgrad’ som mål på norsk matsikkerhet, i tillegg til ‘selvforsyningsgrad’, for bedre å reflektere den reelle evnen til å sikre matforsyningen i landet.»

Disse medlemmer viser til at Norge har høy produksjon av mat som eksporteres, og en betydelig produksjon av kaloririkt korn som i dag går til husdyrfôr som kunne vært brukt som mat i en krise, blant annet bygg som kan erstatte ris og pasta. Disse medlemmer mener kostholdet kan tilpasses i en eventuell krigs- eller krisesituasjon.

Disse medlemmer merker seg at selvforsyningsgraden inkludert fisk og sjømat har variert rundt 50 pst. i flere tiår. Dette betyr at jordbrukspolitikken ikke har truffet målet om å øke norsk selvforsyning av mat. Disse medlemmer merker seg at systemet med markedsregulering begrenser hvor selvforsynt landbruket kan bli. Markedsregulering fører også til en variabel produksjon. Enkelte år er det overproduksjon, og andre år produseres det for lite for å redusere lagerbeholdningen. Ifølge Landbruksdirektoratet økte importen av kjøtt og kjøttvarer med 45 pst. i 2025 sammenlignet med året før. I vår var reguleringslageret nesten tomt for kjøtt. Markedsreguleringen gir også matindustrien manglende forutsigbarhet.

Disse medlemmer merker seg det regjeringen skriver:

«Å styrke konkurransekraften mot import er avgjørende for å øke hjemmemarkedsandelene. Stor forbedring i inntektsmulighetene vil ikke bidra til å øke selvforsyningsgraden hvis ikke konkurransekraften forbedres. Da vil heller selvforsyningsgraden falle, og produksjonsapparatet i Norge vil bli dårligere utnyttet.»

Dette er hva disse medlemmer ønsker for norsk landbruk. Disse medlemmer mener innretningen på jordbruksoppgjøret ikke treffer konkurransekraften slik den burde.

Disse medlemmer er fornøyde med at andre partier nå også er opptatt av beredskapslagring av såkorn, og at Prop. 98 S (2025–2026) omtaler behovet for dette.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt, og Miljøpartiet Dei Grøne viser til auken i botnfrådraget i produksjonstilskotet i årets jordbruksoppgjer til 11 000 kroner. Desse medlemene viser til at eit flatt frådrag med same kronebeløp for alle tilskotsmottakarar rammar dei minste bruka uforholdsmessig hardt, fordi avkortinga på 11 000 kroner utgjer ein langt større del av tilskotet for ein liten produsent enn for ein stor, og dermed medverkar til å gjera småskala matproduksjon ulønsam.

Desse medlemene viser til at Stortingets vedtekne mål om auka sjølvforsyning og styrkt totalberedskap føreset at fleire etablerer seg i jordbruket, og at det er særleg viktig med nyetableringar i planteproduksjon, der sjølvforsyningsgraden er dårlegast. Desse medlemene meiner eit flatt botnfrådrag kan hindra rekruttering og går uforholdsmessig hardt ut over økonomien til nyetablerte, og at det dermed trekkjer i motsett retning av vedtekne politiske mål.

Desse medlemene meiner dagens innretning av botnfrådraget er urettferdig og rammar dei minste bruka hardast. Desse medlemene meiner ei omlegging til ein kvalifiseringssats vil retta opp dette utan å ta tilskotet frå dei små produksjonane, og peikar på ein betre måte å innretta ordninga på. Dette kan gjerast ved at ein produksjon som passerer botnfrådragssatsen, får utbetalt tilskot for heile produksjonen, og ikkje berre for den delen som ligg over satsen.

Desse medlemene fremjar på denne bakgrunnen følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa gjera botnfrådraget om til ein kvalifiseringssats, slik at alle bønder som produserer for over botnfrådragssatsen, får tilskot for det dei har produsert, med verknad frå jordbruksoppgjeret i 2027.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at de senere års jordbruksoppgjør ikke har gitt den styrkingen av selvforsyning og beredskap som målene forutsetter. Selvforsyningsgraden korrigert for import av fôrråvarer falt til 34,9 pst. i 2024, ned fra 41,6 pst. i 2023, jf. Helsedirektoratets matforsyningsstatistikk (2025), og Norge er dermed lenger unna Stortingets mål om 50 pst. innen 2030 enn på flere år. Flertallet viser videre til at to av fem gårdsbruk er lagt ned siden 1999.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Riksrevisjonens undersøkelse av matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet (Dokument 3:4 (2023–2024)), der det konkluderes med at Norge ikke er godt nok forberedt, at det er kritikkverdig at arealressursene ikke forvaltes på en fullt ut bærekraftig måte, og at ansvarlige departementer mangler planer for hvordan produksjon og forbruk kan legges om i en krise. Disse medlemmer merker seg at dagens innretting av de økonomiske virkemidlene etter Riksrevisjonens vurdering neppe vil gi den økte produksjonen som selvforsyningen krever.

Disse medlemmer viser videre til Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023:17 «Nå er det alvor»), som konkluderte med at det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden, og anbefalte å umiddelbart legge planer for økt selvforsyningsgrad basert på norske ressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at jordbrukspolitikken må legges om slik at den faktisk bidrar til måloppnåelse, og at føre-var-prinsippet må være styrende: jord må holdes i drift, og hele landet – også utmark og marginale areal – må tas i bruk. Disse medlemmer mener Stortinget har behov for en samlet vurdering av hvorfor målene ikke nås, og hvilke virkemidler som faktisk virker.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en evaluering av i hvilken grad virkemidlene i de årlige jordbruksoppgjørene bidrar til å nå selvforsyningsmålet på 50 pst.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at krigen i Ukraina har synliggjort sårbarheten ved en globalisert og eksportorientert jordbruksmodell. Da krigen stengte eksportlinjene, råtnet mat, dyr måtte avlives og eksporten forsvant. Disse medlemmer viser til forskning ved blant andre Ruralis, som dokumenterer at den nyliberale, eksportrettede landbruksmodellen er systemisk sårbar for ytre sjokk, mens små og mangfoldige bruk og lokal samhandling i større grad opprettholdt matforsyningen lokalt.

Disse medlemmer viser til at Sveits i 2017 grunnlovsfestet matsikkerhet gjennom artikkel 104a i forbundsforfatningen, som forplikter staten til å sikre matforsyningen langs hele verdikjeden, blant annet ved å sikre produksjonsgrunnlaget og dyrket jord. Disse medlemmer mener Norge bør vurdere en sterkere forankring av matberedskap og matsikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er kjent med argumentet om at beredskap bør finansieres utenfor jordbruksoppgjøret, eventuelt innenfor forsvarsrammene. Disse medlemmer mener matberedskap er sivil beredskap som bør anerkjennes og finansieres som det, men understreker samtidig at selve beredskapen – den løpende matproduksjonen – skjer gjennom jordbruket, og at virkemidlene derfor må verdsette dette. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Norges Bondelag i sitt skriftlige svar på høringen i næringskomiteen mener at etablering og oppbygging av beredskapslager er et nasjonalt beredskapstiltak som bør finansieres over statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det bør utredes et nasjonalt beredskapstilskudd som verdsetter løpende matproduksjon i hele landet, og at en slik utredning bør legges fram til neste jordbruksoppgjør.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener et konsept med beredskapsgårder – gårdsbruk som holdes i aktiv drift av beredskapshensyn, med vekt på redundans, lokal foredling og spredt produksjonskapasitet – bør utredes som ett av flere tiltak for å styrke matberedskapen. Disse medlemmer mener et slikt grunntilskudd bør forstås som betaling for fellesgoder som bosetting, aktiv drift, beredskap, landskapspleie og lokal verdiskaping, og at det bør knyttes et krav om årlig minsteproduksjon til ordningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innen neste års jordbruksforhandlinger utrede et årlig grunntilskudd for å bosette seg på og drive småbruk over et gitt antall dekar jord, som betaling for fellesgoder som bosetting, aktiv drift, beredskap, landskapspleie og lokal verdiskaping, med krav til årlig minsteproduksjon.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det i Meld. St. 11 (2023–2024) refereres til at «regjeringa vil sjå nærare på om det er grunn til å vurdere og setje måltal for kva for norskandel offentleg sektor kan eller bør oppnå for frukt og grønt for å oppnå auka sjølforsyning» (s. 39). I Nibios rapport fra 2022 Mer norsk frukt og grønt i offentlig sektor, vises det til at norskandelen for innkjøp i offentlig sektor av frukt og grønt ligger på om lag 20 pst.

Flertallet understreker at dette er betydelig lavere enn for resten av storhusholdningsmarkedet og dagligvaremarkedet. Offentlige innkjøp er et betydelig verktøy for å øke markedstilgang og trygghet for norske grøntprodusenter og må utnyttes for å nå det gjeldende selvforsyningsmålet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp vedtaket som ble gjort ved behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024) og etablere et måltall på 50 pst. norskandel for innkjøp i offentlig sektor.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, vil understreke at markedshager gir høy verdiskaping på små arealer, styrker lokal matproduksjon, bidrar til økt biologisk mangfold, utvikling av sorter, økt matkunnskap og økt forbruk av norsk frukt og grønt. Markedshager har også gjerne direktesalg fra gården og en lokal distribusjon med direkte kontakt med forbrukere og serveringssteder. Dette er bra for klima, miljø, folkehelse, selvforsyning og lokal matberedskap, og er et viktig supplement til de store produksjonene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, er derfor positive til det nye tilskuddet til markedshager og at Landbruksdirektoratet får i oppgave å utrede og utforme en slik ordning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig at den nyopprettede organisasjonen Småskala Grønt Norge, som organiserer mange av landets markedshager, får bidra inn i arbeidet med utformingen av ordningen som en del av referansegruppen.

Disse medlemmer viser videre til at jordbruksavtalen øker bunnfradraget i produksjonstilskuddet fra 6 000 til 11 000 kroner, og understreker at for markedshager vil det økte bunnfradraget redusere effekten av det nye tilskuddet betydelig. For de minste produsentene kan bunnfradraget i praksis utslette verdien av tilskuddet, og dermed gjøre det mindre attraktivt å etablere eller videreutvikle småskala grøntproduksjon. Dette rammer særlig produsenter i oppstartsfasen og bønder som bygger opp nye og innovative driftsformer.

Disse medlemmer mener tilskuddssystemet bør stimulere til økt grøntproduksjon og et større mangfold av bruk over hele landet som har direkte kontakt med forbrukere og serveringssteder.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere et unntak fra bunnfradraget i det nye tilskuddet for markedshager.»

Landbruk i hele landet

Komiteen viser til at det er store forskjeller i forutsetningene for matproduksjon mellom ulike deler av landet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at målet om et landbruk i hele landet forutsetter en aktiv og målrettet jordbrukspolitikk. Dette må det tas hensyn til når politikken utformes. Det skal også være et mål at landbrukspolitikken bidrar til en variert bruksstruktur.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det som viktig at man gjennom jordbruksavtalen legger til rette for å ta lokale ressurser over hele landet i bruk i matproduksjonen. Dette flertallet viser til at utmarks- og beitenæringene styrkes i årets avtale, med egne virkemidler for Nord-Norge. Ordningen med rekrutteringskvote for melk videreføres, og områdesatsingen Bærekraftig matproduksjon og verdiskaping i nord videreføres. Dette flertallet viser videre til at det også skal etableres et pilotprosjekt for bærekraftige investeringer og fornying av sauefjøs under ordningen, og at det åpnes for å benytte ressursavklaringsmidler fra Innovasjon Norge for investeringer i saueproduksjon i Nord-Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at vellykket næringsvirksomhet over tid etableres og opprettholdes der det finnes naturgitte og økonomiske forutsetninger for det. Disse medlemmer mener det ikke bør være et politisk mål i seg selv å opprettholde landbruksproduksjon i alle deler av landet uavhengig av lønnsomhet og ressursgrunnlag, og at subsidier som primært begrunnes med geografisk tilstedeværelse fremfor produksjon og verdiskaping, svekker næringens konkurransekraft og forbrukernes interesser. Disse medlemmer understreker at en landbrukspolitikk tuftet på markedsmessige prinsipper og naturgitte fortrinn vil gi en mer robust og bærekraftig næring enn en politikk som søker å bevare en bestemt geografisk struktur gjennom overføringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er et stort potensial for spesialisering og mangfold i norsk jordbruk, fremfor dagens system hvor det som prioriteres over jordbruksoppgjøret, er de vanlige produksjonene, samtidig som mulighetene til den enkelte bonde begrenses av kvoter og reguleringer. I dag går det meste av kornproduksjonen til andre deler av landet som fôr til husdyr. Husdyr som lever mesteparten av året i et fjøs og mates med fôr fra en annen del av landet eller Brasil. I stedet for dette kunne vi hatt et mer mangfoldig landbruk som tok utgangspunkt i ulike steders egenart og naturgitte forutsetninger. Det kunne gitt økt verdiskaping i distriktene, revitaliserte gårdsbruk og økt matsikkerhet gjennom økt produksjon, og bidratt til å styrke Norges posisjon i det internasjonale matmarkedet. Viktigst av alt ville det gitt bønder og bondespirer en mulighet for økt selvrealisering og økonomisk selvstendighet innen jordbruket, som i dag begrenses av jordbrukspolitikken som føres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at for å øke attraktiviteten til bondeyrket må det være enklere å kombinere gårdsdrift med annen inntektsgivende virksomhet, slik som lokalmatproduksjon, kraftproduksjon, gårdsturisme eller andre typer entreprenørskap. Regelverket bør derfor legge til rette for en langt mer fleksibel bruk av gårdens samlede ressurser.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser i den sammenheng til representantforslag om økt produksjon og eksport av norsk lokalmat og drikke i Dokument 8:149 S (2025–2026), jf. Innst. 256 S (2025–2026).

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forenkle jordlovas regler for deling av jordbrukseiendom, slik at generasjonsskifter og effektiv drift lettere kan gjennomføres.»

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne understrekar at auka sjølvforsyning er ein sentral del av nasjonal beredskap, og at norsk matproduksjon må styrkast i heile landet i lys av auka internasjonal uro og usikkerheit. Det er samtidig eit særleg behov for ei sterkare satsing på matproduksjon i Nord-Noreg, der verkemidla i større grad må gå til aktiv drift, og det må satsast på nydyrking, gjengroingsareal og jordhelse.

Desse medlemene fremmer følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa forsterke satsinga på Nord-Noreg med tilskot retta inn mot aktiv drift, gjengroingsareal, nydyrking og jordhelsetiltak.»

Desse medlemmene viser til at Stortinget gjennom behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024) ba regjeringen utrede og prøve ut et teigbasert system, eller tilsvarende, for å bidra til drift av krevende areal.

Disse medlemmer merker seg at prøveordningen for teigbasert tilskudd i utvalgte kommuner i Nord-Norge avsluttes i jordbruksoppgjøret 2026. Disse medlemmer viser til at evalueringen peker på at prosjektets korte varighet og begrensede rammer gjorde det lite egnet til å utvikle gode systemer for et slikt tilskudd. Disse medlemmer mener det derfor ikke kan trekkes den konklusjon at et teigbasert system ikke er egnet, men snarere at forsøket ikke fikk rammer som gjorde det mulig å prøve ut ordningen på en reell måte.

Disse medlemmer merker seg samtidig at det er satt av midler til en konseptutredning for fremtidens digitale forvaltning av produksjons- og avløsertilskudd og regionale miljøtilskudd. Disse medlemmer mener dette arbeidet må legge til rette for bruk av kartdata og et nasjonalt skifteregister, slik at arealtilskuddene i større grad kan målrettes mot krevende areal.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp Stortingets vedtak om å utrede og prøve ut et teigbasert system, eller tilsvarende, for målretting av arealtilskuddene mot krevende areal, og sikre at konseptutredningen for digital forvaltning av tilskudd legger til rette for dette.»

Disse medlemmer viser til at beiting i utmark er avgjørende for å holde jordbruks- og kulturlandskapet i hevd, og for å ta i bruk hele landets ressursgrunnlag. Disse medlemmer mener at utmarksbeite utnytter fôrressurser som ellers ikke kan brukes til matproduksjon, og at det dermed bidrar til reell matberedskap basert på norske ressurser.

Desse medlemmene mener tilskuddet til utmarksbeite bør økes, slik at det blir mer lønnsomt å holde dyr på utmarksbeite og dermed holde et større areal i aktiv bruk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke tilskuddet til utmarksbeite, slik at mer av landets utmarksressurser tas i bruk og bidrar til økt matberedskap.»

Matpriser

Komiteen understreker at vi er inne i en tid der mange familier opplever utrygghet med økte kostnader blant annet på mat. Matprisene i store deler av verden har økt kraftig, og norske forbrukere opplever økte priser både på norskproduserte og importerte matvarer.

Komiteen viser til at kostnadsveksten i jordbruket de senere årene i stor grad er håndtert gjennom økte tilskudd, fremfor økte målpriser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det har bidratt til å holde matvareprisene nede, sammenlignet med en situasjon der kostnadsveksten hadde blitt veltet over på forbrukerne alene. Flertallet viser til at jordbruksavtalen i liten grad er finansiert gjennom økte priser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at dagens importvern i stor grad påvirker forutsetningene for konkurranse i verdikjeden for dagligvarer, og dermed prisen på mat. Det svekker konkurransen i leverandørleddet her hjemme, fordi det begrenser muligheten leverandører med produksjonsanlegg i utlandet har til å tilby sine varer til konkurransedyktige vilkår. Som en konsekvens reduserer det derfor muligheten utenlandske aktører har til å utnytte et eksisterende sortiment med egne merkevarer, produsert i utlandet, ved etablering i Norge.

Disse medlemmer mener disse etableringshindrene gjør det vanskelig for nye matvarekjeder å etablere seg i Norge, og det svekker forbrukernes valgmulighet og konkurransen i dagligvaremarkedet. Butikkkjeder som ikke selger landbruksprodukter, har ikke slike etableringshinder, noe som gjør at de med stor suksess kan etablere butikker rundt om i landet. For tilberedte matvarer får det uheldige konsekvenser, gjennom at ulike terskelverdier gjør at mange produkter havner i tollposisjon, og medfører at kun de største etablerte aktørene klarer å tilpasse seg.

Disse medlemmer viser til at markedsreguleringen i norsk landbruk er organisert slik at samvirkeforetakene som selv er kommersielle aktører i markedet, samtidig har ansvar for å regulere det. Til tross for forsøk på tekniske skillelinjer i selskapene mener disse medlemmer dette er en konkurransevridende konstruksjon som hemmer reell konkurranse i segmenter hvor en markedsregulator kommer i en særstilling overfor sine konkurrenter.

Disse medlemmer viser til at avviklingen av markedsreguleringen på kylling har vist at økt konkurranse i et landbruksmarked kan gi sterk produksjonsvekst. Mens produksjonen av andre kjøttslag har stagnert eller har lav lønnsomhet, har fjørfeproduksjonen vekst og er bedriftsøkonomisk lønnsom. Disse medlemmer mener det er et godt eksempel på at markedet, ikke regulatoren, er den mest effektive drivkraften for økt produksjon og verdiskaping. Disse medlemmer mener egg er en naturlig kandidat for tilsvarende avvikling av markedsreguleringen.

Disse medlemmer viser til at Konkurransetilsynet i dag har begrenset mulighet til å følge opp konkurranseforholdene i landbrukssektoren sammenlignet med resten av matvarekjeden, og mener dette er uheldig. Disse medlemmer mener videre at en samlet marginstudie av hele dagligvarekjeden, fra produsent til forbruker, vil gi nødvendig åpenhet om hvordan verdiskapningen faktisk fordeles.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen flytte ansvaret for markedsregulering fra samvirkeforetakene til Landbruksdirektoratet, for å sikre en mer effektiv og konkurranse-nøytral regulering.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle markedsreguleringen på egg.»

Disse medlemmer viser til at det de siste årene har det vært en uvanlig høy prisvekst på mat og dagligvarer.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser i den sammenheng til tidligere representantforslag om å gjennomgå importvernet for å senke matprisene og sørge for økt åpenhet i verdikjeden for mat i Dokument 8:58 S (2025–2026), jf. Innst. 130 S (2025–2026).

Natur, miljø og klima

Komiteen mener at norsk jordbruk i stor grad bygger på å bruke lokale ressurser til å produsere mat, og at det norske jordbruket har alle forutsetninger for å drive på en måte som har begrenset påvirkning på naturen. Jordbruket har også en viktig rolle med å skjøtte landet vårt og særlig bidra til kulturlandskapet.

Komiteen understreker også at det er et mål å redusere jordbrukets påvirkning på miljø, natur og klima, og at en rekke av virkemidlene i jordbruksavtalen har dette som formål. Komiteen merker seg også at det er en betydelig satsing på disse virkemidlene i årets jordbruksavtale.

Komiteen viser til at Stortinget har pekt på at målet for klimaarbeidet i jordbruket skal være å redusere utslippene per produsert enhet. Det vises også til at jordbruket i 2019 inngikk en klimaavtale med regjeringen. Komiteen viser til at arbeidet med natur, miljø og klima har stor oppmerksomhet i jordbrukets organisasjoner og i næringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at årets avtale viderefører en sterk prioritering av natur-, miljø-, og klimatiltak, og det settes av 12,4 mrd. kroner til dette. Partene i jordbruksoppgjøret er enige om at det er nødvendig å intensivere arbeidet for å oppnå målbare reduksjoner i klimagassutslippene og økt karbonopptak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de samlede overføringene til klima- og miljøvirkemidler over jordbruksavtalen har vokst kraftig de senere årene, og at antallet ordninger, programmer og støtteordninger er blitt betydelig. Disse medlemmer mener at veksten i antall ordninger ikke gir tilsvarende økt måloppnåelse, og heller reduserer matproduksjonen og effektiviteten i jordbruket. Disse medlemmer mener en helhetlig gjennomgang av miljøvirkemidlene bør ha som mål å konsolidere ordninger, redusere administrasjonsbyrden og sikre at midlene treffer der effekten er størst.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til Stortingets behandling av forbudet mot nedbygging av myr. Disse medlemmer mener skogbruket er en viktig del av norsk klimapolitikk, og at et aktivt skogbruk er internasjonalt anerkjent som et klimatiltak. Et forbud som hindrer skogeiere i å bygge nødvendige skogsbilveier eller drive lønnsom skogsdrift, vil svekke både verdiskapingen i distriktene og skogbrukets bidrag til klimaarbeidet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forbudet mot å bygge på myr ikke vil begrense norsk landbruk og norske skogeiere i å drive et aktivt og økonomisk bærekraftig landbruk og skogbruk.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke at klimaet er viktig for landbruket – og at landbruket er viktig for klimaet. Klimaendringer påvirker i økende grad alle ledd i matvarekjeden – fra jordbearbeiding og såing, via vekstsesong og høsting, til lagring og distribusjon. Mer nedbør, mer tørke, hyppigere ekstremvær og endrede vekstvilkår gjør det stadig mer krevende å opprettholde forutsigbarhet og lønnsomhet i norsk matproduksjon. Samtidig er landbruket i seg selv en av sektorene med størst biologisk påvirkning og utslipp av klimagasser, og det krever at sektoren både tar og gis ansvar i det grønne skiftet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at landbruket i dag står for 10 pst. av Norges totale klimagassutslipp i 2025, ifølge Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå. Gitt at øvrige sektorer er forventet å gjennomføre store utslippskutt i årene fremover, vil andelen fra jordbruket – dersom utslippene forblir stabile – utgjøre en stadig større andel av Norges samlede utslipp.

Disse medlemmer viser til at beregninger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet antyder at dersom befolkningen fulgte kostholdsrådene, ville den overordnede helsegevinsten kunne beløpe seg til om lag 191 mrd. kroner. Det er derfor i samfunnets interesse å bruke jordbrukspolitikken som et verktøy for bedre folkehelse – særlig når det i tillegg bidrar til lavere utslipp og styrket matsikkerhet.

Disse medlemmer mener det i den sammenheng er viktig å satse på økt produksjon og forbruk av plantebaserte matvarer, som korn, frukt, grønt og belgvekster.

Disse medlemmer er opptatt av at norsk landbruk i større grad må tilpasse seg behovet for oppfølging av jordbrukets klimaavtale, endrede forbrukervaner og endrede markedsforhold i fremtiden. Landbruket må i større grad bli en næring som leverer det forbrukerne etterspør, som bidrar til å kutte norske klimagassutslipp, og som samtidig tar inn over seg et stadig mer krevende internasjonalt marked. Dette er en forutsetning for bærekraftig og økt norsk matproduksjon og for at det fremdeles kan være et jordbruk over hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til klimaavtalen mellom staten og jordbruket fra 2019, der partene forpliktet seg til å redusere utslipp og øke karbonopptak tilsvarende 5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2021–2030. Flertallet mener avtalen representerer en viktig erkjennelse av at jordbruket må være en del av løsningen på klimakrisen, samtidig som matsikkerhet og beredskap ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne merker seg at Riksrevisjonen i sin undersøkelse av klimaarbeidet i jordbruket konkluderer med at det ikke er sannsynlig at målet i klimaavtalen vil nås, og at oppfølgingen har vært preget av manglende strategi, uklare ansvarsforhold og virkemidler som ikke står i forhold til ambisjonene (Dokument 3:13 (2024–2025) – Riksrevisjonens undersøking om reduksjon av klimagassutslepp frå jordbruket). Disse medlemmer mener denne kritikken bør tas på største alvor.

Disse medlemmer understreker at klimaomstillingen ikke kan lykkes uten bøndene. En mer offensiv klimapolitikk i jordbruket må derfor kombineres med styrket inntektsgrunnlag, forutsigbare rammevilkår og investeringsstøtte som gjør det mulig for bønder å gjennomføre nødvendige omstillinger på egen gård.

Disse medlemmer viser til at klima-, natur- og landbrukspolitikken må trekke i samme retning. Tilskuddsordninger bør i størst mulig grad belønne tiltak som samtidig reduserer utslipp, styrker naturmangfoldet, utnytter norske ressurser og bygger opp jordhelse og karbonlagring i jorda. Økt bruk av fangvekster, beiting, agroøkologiske driftsformer og andre naturbaserte løsninger bør prioriteres høyt i virkemiddelapparatet.

Disse medlemmer mener klimaavtalen i for stor grad har vært basert på forventninger om teknologiske forbedringer og effektivisering innen eksisterende produksjonsmønstre, med fokus på avl og metanhemmende fôrtilsetning. Skal jordbruket bidra til nødvendige utslippskutt, må politikken i større grad stimulere til systemendringer som reduserer avhengigheten av importert kraftfôr- og gjødselvarer, styrker produksjon basert på norske fôr- og beiteressurser og øker både forbruk og produksjon av plantebaserte matvarer tilpasset norske forhold.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt understrekar at jordbrukspolitikken må ivareta matsikkerheit, klima, klimatilpassing og natur. Klimatiltak må ikkje gå på kostnad av matproduksjonen. Samtidig må jordbruket rustast for klimaendringar gjennom betre jordstruktur, styrkt vasshandtering, tiltak mot erosjon og meir robuste produksjonssystem. Tiltak med såkalla trippel effekt, som oppnår både forbetra jordhelse, auka karbonbinding og auka matproduksjon, må prioriterast.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne fremmer følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa prioritera klimatiltak og klimatilpassing i jordbruket som styrker jordhelse, karbonbinding og matproduksjon.»

Økologisk jordbruk

Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt et mål om at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032, samtidig som det stimuleres til økt omsetning og etterspørsel i markedet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette er fulgt opp gjennom avtalen med både økte tilskudd og satsing på ordninger som skal styrke økologisk produksjon.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at økomålet er et produksjonsmål, på lik linje med de andre målene, og virkemidler i jordbrukspolitikken skal bidra til å oppnå målet.

Dette flertallet mener økologisk landbruk er et viktig virkemiddel for å styrke jordhelse, naturmangfold, matberedskap, dyrevelferd og landbrukets langsiktige robusthet. Økologisk drift bidrar i seg selv til redusert bruk av kjemiske plantevernmidler og kunstgjødsel, i tillegg til at det styrker og utvikler jordbrukets samlede kunnskap om agronomi som bygger jordhelse og plantehelse uten tilføring av eksterne og importerte innsatsfaktorer. Dette flertallet viser til årets jordbruksavtale og mener det er positivt med økt pristilskudd til økologisk grønt og melk, samt styrking av økonomi og infrastruktur for økologiske kornbønder.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er bekymringsfullt at andelen økologisk produksjon i Norge har stagnert, mens forbruket har økt kraftig den siste tiden. Selvforsyningen av økologisk mat er spesielt lav for meieriprodukter og korn, mens for frukt og grønt er etterspørselen fortsatt en barriere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at proposisjonen erkjenner at det i 2025 var perioder der melkeindustrien ikke fikk levert den mengden økologisk melk de etterspurte. Disse medlemmer peker på at Rørosmeieriet i samme periode måtte takke nei til nye kunder som følge av mangel på økologisk melk, til tross for at salget av økologisk melk økte med nærmere 35 pst. i løpet av årets første ni måneder. Disse medlemmer mener dette åpenbart er et eksempel på at det eksisterende reguleringsregimet hindrer markedet å fungere. Bønder som kan og vil levere mer, og et meieri som etterspør mer, stoppes av et regelverk som ikke skiller mellom konvensjonell og økologisk melk.

Disse medlemmer merker seg at regjeringens svar på denne ubalansen er økte pristilskudd. Disse medlemmer mener det er urimelig at bønder skal ilegges overproduksjonsavgift i en situasjon der markedet etterspør mer enn det som produseres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen midlertidig fjerne overproduksjonsavgiften på økologisk melk frem til det er bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet for økologisk melk.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at økologisk melkeproduksjon har blitt prioritert i de siste jordbruksoppgjørene, med innføring av pristilskudd for økologisk melk som et tillegg til det ordinære pristilskuddet. Flertallet merker seg at partene også i årets jordbruksoppgjør prioriterer tiltak for å øke norsk produksjon av økologisk melk i takt med økt etterspørsel. Flertallet vil peke på at økt etterspørsel etter økologisk melk er en viktig forutsetning for å øke det økologiske jordbruksarealet i Norge.

Flertallet viser også til at melkeproduksjon er en biologisk produksjon som tar tid å bygge opp, og en overgang fra konvensjonell produksjon til økologisk tar om lag tre år. Det er derfor vanskelig å gjøre hurtige endringer i melketilgangen, ved brå endringer i etterspørselen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener styrkingen av økologisk jordbruk må fortsette i de neste jordbruksoppgjørene, blant annet økning i karenstilskuddet, for å redusere risiko i overgangen fra konvensjonelt til økologisk.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.