Representantforslag om ei norsk utlånsordning for undervisningsmateriell

Skular manglar lærebøker. Sjølv om regjeringa i revidert nasjonalbudsjett for 2024 sette av 300 mill. kroner til fleire bøker, er etterslepet framleis stort. Grunna manglande kunnskap om årlege kostnader for reparasjon, erstatning og lisensar knytt til digitale læremiddel, er det vanskeleg å avgjera kva handlingsrom som finst for ei storstilt satsing på fleire fysiske bøker innanfor dagens læremiddelramme for undervisningssektoren. Ifølgje Kunnskapsdepartementet kostar det om lag 300 kroner per bok for skuleeigar å kjøpa inn nye fysiske lærebøker. Vidare legg Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) til grunn at ei lærebok har ei levetid på rundt ti år eller fram til nye læreplanar er på plass. Berre i grunnskulen var det for skuleåret 2021–2022 rundt 635 000 elevar. Det kan med andre ord vera kostbart for kommunar i ein pressa økonomisk situasjon å måtte sikra nye lærebøker til alle elevane deira.

Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole syner store ambisjonar for ein meir praktisk og variert undervisning i norske klasserom. Ulike oppslag i pressa har også vist korleis enkelte skular allereie har tatt i bruk nye undervisningsformer for å motivera elevane til meir og betre læring. Dette er naudsynt, all den tid undersøkingar syner fleire negative utviklingstrekk for norske elevar. Det er ei politisk oppgåve å gi skulane dei verktøya dei treng for å løysa dette. Forslagsstillarane støttar heilhjarta opp om ei omlegging av skulen i ei meir praktisk retning, med mindre teori og stillesitting.

I Danmark har dei sidan 1975 hatt ei utlånsordning av læremiddel gjennom Center For Undervisningsmidler (CFU), og det er også CFU som har fått i oppgåve å forvalta den storstilte danske satsinga på fleire fysiske lærebøker til ei verdi av 540 mill. danske kroner. CFU er forplikta til å vedlikehalda og utvikla ei omfattande samling av alle slags læremiddel til utlån for alle danske grunnskular og ungdomsskular. Desse læremidla inkluderer alt frå fagbøker og skjønnlitteratur til filmar, materialar og reiskap til undervisning i alle fag. Undervisningsmidla/-pakkane blir lånt ut i heile klassesett og ein lærar kan låna desse innan eit gitt tidsrom. Det kan mellom anna vera eit undervisningsopplegg knytt til ein spesifikk historisk periode eller eit opplegg for brøklæring. Utlånet er gratis, og det er CFU som står for levering og henting av klassesetta på skulane. CFU har seks lokalitetar i Danmark.

Fordelane med ei slik ordning er at fleire elevar kan dela på det same undervisningsmaterialet, og at det såleis er ei kostnadseffektiv måte å sikra fleire fysiske bøker og andre læremiddel inn i skulen. Det gir også moglegheiter for å utvikla undervisningsopplegg som skil seg frå den tradisjonelle klasseromsundervisninga, og som kan nyttast av alle lærarar i heile landet.

Dette skal ikkje erstatta det at skular sjølv skal eige grunnbøker i dei ulike faga, men skal fungera som eit supplement for meir variert undervisning. Til dømes kan det leigast ut klassesett med artefaktar knytt til Romarriket for å gi elevane ei meir praktisk tilnærming til undervisning om dette temaet. Andre dømer kan vera undervisningsopplegg knytt til den norske språkstriden eller norsk motstandskamp under den andre verdskrigen. Poenget er å gi lærarar tilgang på ein brei katalog av supplerande undervisningsopplegg og slik sikra ein betre og meir variert skulekvardag for elevane.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa setja i gang ei utgreiing av korleis ei liknande utlånsordning av undervisningsmateriell som ordninga danske CFU tilbyr, kan innførast i Noreg, med omsyn til økonomiske konsekvensar, geografiske utfordringar og lokalisering.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har uttalt seg om forslaget i brev av 20. februar 2025. Brevet følger som vedlegg til innstillingen.

Komiteen har invitert til å gi skriftlige høringsinnspill i saken. De skriftlige innspillene er sammen med sakens dokumenter tilgjengelige på sakens side på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Øystein Mathisen, Lise Selnes og Elise Waagen, fra Høyre, Margret Hagerup, Linda Hofstad Helleland og Kari-Anne Jønnes, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud og Marit Knutsdatter Strand, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, fra Rødt, lederen Hege Bae Nyholt, og fra Venstre, Abid Raja, viser til representantforslaget.

Komiteen er opptatt av at alle elever skal ha tilgang på gode læringsmidler og undervisningsmateriell. Komiteen mener det er viktig for elevenes læring at de har tilgang på læringsmidler og undervisningsmateriell.

Komiteen er enig i at det over tid har vært en utfordring økonomisk for kommunene å sikre tilstrekkelig innkjøp av undervisningsmateriell innenfor deres handlingsrom. Komiteen mener det er viktig at skoler disponerer og eier undervisningsmateriell i ulike fag, og at kommunene sørger for at det skjer i praksis.

Komiteen merker seg utlånsordningen for læremidler som gjelder i Danmark, og viser til en komitéreise hvor denne ordningen ble beskrevet for komiteen, og de erfaringene som er gjort med denne ordningen i Danmark.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, har forståelse for forslaget fra Rødt. Læremiddelsituasjonen ved mange norske skoler er problematisk, og det er et stort behov for skolebøker. Flertallet vil i den sammenheng påpeke at en rekke skoleforskere har understreket viktigheten av trykte lærebøker for å gi norske elever god læring i lesing og skriving. Det synes å være bred enighet om at det må satses mer på fysiske lærebøker i skolen.

Flertallet vil vise til at systemet Rødt foreslår å utrede, lenge har vært på plass i Danmark. At erfaringene derfra er gode, betyr imidlertid ikke at systemet vil passe for Norge. Ansvar for skolene og organisering av innkjøp er annerledes i Norge enn i Danmark, og ikke minst er det store geografiske og demografiske forskjeller mellom landene. Flertallet vil også vise til uttalelsen fra statsråden og skriftlige høringsinnspill til komiteen.

Flertallet mener læreboksituasjonen bør bedres, og at det er flere mekanismer som her kan brukes, men en utredning av danskenes ordning er etter flertallets mening ikke riktig bruk av ressurser. Flertallet går derfor imot representantforslaget fra Rødt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker viktigheten av en mer praktisk skole, der variert undervisning gir økt motivasjon, trivsel og læring. Regjeringen har derfor innført et nasjonalt program for praktisk læring på 5.–10. trinn, støttet av nasjonale sentre som utvikler veiledninger og pedagogiske ressurser. Kommunene har ansvaret for skolene og utstyr, men regjeringen har etablert en tilskuddsordning for praktiskundervisning og innført en rentekompensasjonsordning som stimulerer til oppgradering av læringsarenaer, bygg og utstyr. Mange kommuner bruker allerede disse midlene til å forbedre undervisningen i kunst og håndverk, skolekjøkken og friluftsliv.

Disse medlemmer mener også at et godt lokalt samarbeid mellom skoler, næringsliv og andre aktører kan bidra positivt. Skolebibliotekene har fått økt støtte for å fremme leselyst og kritisk tenkning. Det er viktig at kommunene beholder frihet til å prioritere sine investeringer. En sentralisert utlånsordning, som i Danmark, kan passe dårligere for Norge, blant annet på grunn av vår geografi og at de norske nasjonale sentrene allerede dekker mange av de samme oppgavene.

Disse medlemmer mener derfor at en nasjonal utlånsordning kan skape mer administrasjon og minske handlingsrommet for kommunene til å tilpasse innkjøp etter lokale behov. I stedet for å utrede en ny ordning bør man heller videreutvikle og forbedre de systemene som allerede finnes. Gjennom eksisterende støtteordninger og lokalt samarbeid ligger alt til rette for å styrke praktisk læring uten å innføre en omfattende utlånsordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre deler målet om mer praktisk og variert undervisning, og erkjenner at det er behov for flere lærebøker. Disse medlemmer mener imidlertid at en statlig utlånsordning etter modell av CFU ikke er riktig vei å gå. En slik ordning vil være kostbar å etablere og drifte i et langstrakt land som Norge, og det kan svekke det kommunale ansvaret for læremidler.

Disse medlemmer vil vise til at Høyre allerede har fremmet forslag om flere målrettede tiltak som er bedre tilpasset norske forhold, deriblant en forsøksordning der stat, fylke og industri samarbeider om deling av avansert utstyr mellom flere skoler ved bruk av en mobil enhet (utstyrsbuss), eller en tilskuddsordning der skolene får refundert en andel av sine kostnader ved innkjøp av lærebøker etter modell av «den teknologiske skolesekken».

I forbindelse med behandlingen av ungdomsmeldingen, jf. Meld. St. 34 (2023–2024), Innst. 55 S (2024–2025), fremmet også disse medlemmer forslag om å vurdere om bevilgninger over statsbudsjettet til læremidler skal innrettes som en ordning med en egenandel, slik at kommunene ikke kutter i egne bevilgninger til innkjøp av fysiske læremidler. Disse medlemmer prioriterer å styrke kommuneøkonomien slik at skolene selv kan kjøpe nødvendig utstyr, samt øke lærernes handlingsrom til å drive god undervisning gjennom flere yrkesgrupper i skolen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre deler forslagsstillernes bekymring over at mangel på, eller utdaterte læremidler kan få konsekvenser for kvaliteten i skolen. Tilgang på fysiske og digitale læremidler påvirkes av ressurssituasjonen i skolen. Den er i mange kommuner utfordrende.

Disse medlemmer mener imidlertidig at en statlig styrt utlånsordning ikke vil løse problemet. Dersom man lokalt ønsker å etablere ordninger som deler på spesialutstyr, eller på andre måter gir et større tilfang av læremidler til elevene, bør det være muligheter for det. Men det er etter disse medlemmers syn ikke slik at en statlig styrt utlånsordning vil kunne forbedre eller kompensere for manglende eller utdaterte læremidler i skolen. Det er først og fremst et ressursspørsmål. Det løser man med mer ressurser til skolen og innkjøpsordninger som stimulerer til at skoleeier bruker tildelte ressurser til læremidler, ikke gjennom å statlig styre at elever skal dele på læremidler og utstyr de trenger i skolehverdagen sin.

Medlemen i komiteen frå Raudt viser til grunngjevinga i representantforslaget.

Denne medlemen meiner at dagens utstyrssituasjon og måla om ein meir praktisk skule ikkje heng saman. Det er avgjerande å styrkja skulane sine utstyrspakkar, og å tenkja nytt om korleis dette kan gjerast. Ei slik nytenking er å dela meir på utstyret. Her har det vore fremja fleire forslag tidlegare, mellom anna i form av utstyrsbussar. Desse har i stor grad vore retta mot yrkesfagleg opplæring i den vidaregåande skulen. Dette representantforslaget ønskjer å ta dei same grunnleggjande ideane og sjå på moglegheita for å innføra dei i grunnskulen, der det også er behov for nytt utstyr for å skapa meir engasjerande og praktiske undervisingsformer.

Erfaringane frå Danmark har vist at ordninga der fungerer godt. Likevel skal også denne medlemen innrømma at dei store geografiske skilnadene mellom Noreg og Danmark gjer at den danske modellen ikkje kan innførast i Noreg utan justeringar. Nett derfor er det eit hovudpoeng i forslaget at det må greiast ut korleis ei slik ordning kan innførast i Noreg, og at denne utgreiinga må ta høgde for både geografi og økonomi. Det er denne medlemen si klåre meining at meir kunnskap om korleis me kan sikra betre tilgang på utstyr i grunnskulen, berre vil vera eit gode.

På denne bakgrunnen fremjar denne medlemen følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa setja i gang ei utgreiing av korleis ei liknande utlånsordning for undervisningsmateriell i grunnskulen som ordninga danske CFU tilbyr, kan innførast i Noreg, med omsyn til økonomiske konsekvensar, geografiske utfordringar og lokalisering.»