Jordbruksoppgjøret 2024

Regjeringen har fremmet en proposisjon om jordbruksavtalen for 2024–2025. Avtalen ble inngått mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag 16. mai 2024. Jordbruksoppgjøret gjelder forslag til bevilgninger over statsbudsjettets kap. 1150 for kalenderåret 2025 og foreslåtte endringer og omdisponeringer innenfor gjeldende budsjett for 2024. Videre omfatter avtalen endringer i målpriser for perioden 1. juli 2024 til 30. juni 2025. Partene er enige om at enkelte mindre spørsmål av teknisk karakter kan avklares i forbindelse med gjennomgangen av avtaleteksten for kommende periode.

I kapittel 2 i proposisjonen omtales gjennomføringen av forhandlingene, herunder jordbrukets krav, statens tilbud og det videre forløp i forhandlingene. Kapittel 3 belyser utviklingen i jordbruket, og kapittel 4 omtaler utviklingen i foredlings- og omsetningsleddet. I kapittel 5 beskrives importvernet og internasjonale forhold som for eksempel WTO Landbruksavtalen, EUs landbrukspolitikk og forhandlinger om handelsavtaler.

Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i avtalen. Gjeldende mål for landbrukspolitikken, slik de står i Landbruks- og matdepartementets budsjettproposisjon for 2024, er også gjengitt i kapittel 6 i proposisjonen.

Kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale og viktige politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og forslag til omdisponering av disse i 2024, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2025.

Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi er omtalt i punkt 1.10 i proposisjonen.

18. april 2024 behandlet Stortinget Meld. St 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. Innst. 258 S (2023–2024). I punkt 1.4 i proposisjonen omtales oppfølgningen av Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024), og i punkt 1.3 omtales de romertallsvedtakene som Stortinget vedtok, og som helt eller delvis følges opp i jordbruksoppgjøret.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sverre Myrli, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand, Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, fung. leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Sigrid Zurbuchen Heiberg, viser til Prop. 105 S (2023–2024) Endringer i statsbudsjettet 2024 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2024). Den 6. juni 2024 holdt næringskomiteen åpen høring om Jordbruksoppgjøret 2024, og komiteen inviterte samtidig også til skriftlige innspill i saken.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at regjeringen legger opp til en uforsvarlig behandling av årets jordbruksoppgjør, gjennom å levere proposisjonen svært sent til Stortinget og dermed amputere den demokratiske behandlingen. Dette vanskeliggjør en forsvarlig behandling. Disse medlemmer forventer at proposisjonen kommer til behandling i Stortinget på et tidligere tidspunkt i 2025, slik at man kan sikre en forsvarlig saksbehandling.

Komiteen vil fremheve at norsk landbruk i mange år har vært en bærebjelke i samfunnet, og at denne rollen bare vil bli enda viktigere i årene som kommer. Med stadig mer uforutsigbare klimaforhold og globale handelsutfordringer er det viktig å ha et sterkt innenlands landbruk som sikrer befolkningen nok mat av høy kvalitet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at dersom Norge skal klare å møte de store utfordringene landbruket og norsk matproduksjon står overfor, er det viktig ikke å låse norsk landbruk inn i eksisterende mønstre som hindrer det å finne en god balanse mellom nødvendige reguleringer og fleksibilitet for innovasjon og vekst. Det handler om å forandre for å bevare. Derfor mener disse medlemmer at det er viktig å legge til rette for et dynamisk og konkurransedyktig landbruk, noe som er avgjørende for å sikre langsiktig økonomisk vekst og innovasjon i møte med utfordringene landbruket allerede står overfor og vil møte frem mot 2040.

Gjennomføring av forhandlingene

Komiteen viser til at forhandlingene er ført på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket.

Komiteen viser også til at jordbruksforhandlingene ble gjennomført kort tid etter Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. Innst. 258 S (2023–2024). Meldingen la et nytt grunnlag for forhandlingene på vesentlige forhandlingsområder, både når det gjelder en strategi for økt selvforsyning og en plan for opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket.

Komiteen merker seg også at Budsjettnemnda for jordbruket avga et omforent tallgrunnlag den 16. april 2024, og at nemnda avga en tilleggsutredning til den nye totalkalkylen for aktive jordbruksbedrifter 20. april 2024, basert på partenes bestilling som kom i etterkant av Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg at partene med dette hadde et nytt omforent tallgrunnlag som utgangspunkt for forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til sine merknader i Innst. 258 S (2023–2024), og debatten rundt tallgrunnlaget for bøndenes inntekt. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i forbindelse med jordbruksoppgjøret har lagt til grunn tallgrunnlaget den selv foreslo i Meld. St. 11 (2023–2024), selv om tallgrunnlaget ikke har flertall på Stortinget.

Disse medlemmer merker seg at verken Norges Bondelag eller Norsk Bonde- og Småbrukarlag har gitt sin eksplisitte tilslutning til regjeringens beregningsmodell, men at organisasjonene derimot er uenige i beregningsmetoden staten har lagt til grunn i forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Norsk Bonde- og Småbrukarlags skriftlige høringsinnspill til næringskomiteen, der de skriver følgende:

«At NBS i år valgte å forholde seg til disse gitte rammene for forhandlingene, er ikke en anerkjennelse av at tallgrunnlaget er rett, men en erkjennelse av at dette er forutsetningene for å kunne delta som forhandlingspart.»

Norges Bondelag skriver følgende i et skriftlig innspill til komiteen:

«Jordbruksforhandlingene må foregå på grunnlag av et omforent tallmateriale. Norges Bondelag jobbet naturligvis gjennom hele prosessen med nytt tallgrunnlag for å få gjennomslag for våre løsninger. Men når Stortinget har behandlet saken, har vi forholdt oss til behandlingen i Stortinget 18. april, der vedtak XIII legger meldinga ved protokollen.»

Komiteen viser til at staten mottok et felles krav fra Jordbrukets forhandlingsutvalg, på vegne av Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, den 27. april 2024. Jordbrukets forhandlingsutvalg la Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024), samt Budsjettnemndas omforente materiale, til grunn for forhandlingene. Komiteen viser til at kravet hadde en økonomisk ramme på 3 930 mill. kroner, og at hovedprioriteringene i kravet var:

1. 1

   et betydelig løft for inntektsnivået

2. 2

   økt selvforsyning, og

3. 3

   redusert risiko for hver enkelt bonde.

Komiteen viser videre til at statens tilbud ble lagt fram den 6. mai 2024, og at også staten la Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) til grunn, samt det oppdaterte omforente grunnlagsmaterialet fra budsjettnemda. Komiteen merker seg at tilbudet hadde en økonomisk ramme på 2 620 mill. kroner. Den 16. mai 2024 ble det klart at staten og jordbruket var enige om en ny jordbruksavtale for 2024.

Komiteen understreker betydningen av at man her i landet har årlige jordbruksforhandlinger der organisasjonene i landbruket setter seg sammen med staten og forhandler om viktige rammebetingelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at både den norske samfunnsmodellen med trepartsamarbeid og forhandlingssystemet er en naturlig del av den norske samhandlingsmodellen. Disse medlemmer understreker betydningen av at også utformingen av landbrukspolitikken skjer i nært samarbeid med næringen selv. Gjennom Hovedavtalen påtar jordbruket seg ansvaret for å iverksette tiltak i samsvar med jordbruksavtalen, og organisasjonene i landbruket er tydelige på at de ser på forhandlingsretten som et helt sentralt element i å sikre bønder gode, forutsigbare rammevilkår. I år har begge faglagene inngått en jordbruksavtale, noe disse medlemmer ser som svært positivt. Disse medlemmer merker seg at jordbrukets organisasjoner ber Stortinget slutte seg til den fremforhandlede avtalen og vedta årets jordbruksoppgjør, og at også flere av de andre høringsinstansene er tydelige på dette.

Komiteens medlem fra Venstre vil stemme for det inngåtte jordbruksoppgjøret mellom staten og landbrukets organisasjoner for 2024, dette basert på prinsippet om at det skal lønne seg å forhandle og inngå avtaler, framfor å først forhandle, bryte og deretter forsøke å få stortingsflertallet til å overby staten. For dette medlem er det også avgjørende at Stortinget nylig har vedtatt at det snarest mulig skal startes arbeid med en offentlig utredning som kan legge grunnlag for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer, der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i sammenheng – som i framtida vil bli en viktig overordnet ramme også for den «smale» jordbrukspolitikken som utformes gjennom de årlige jordbruksoppgjørene.

Dette medlems tilslutning til den inngåtte avtalen betyr imidlertid ikke at dette medlem uten videre støtter alle prioriteringer i økninger og reduksjoner av ulike tilskudd, men respekterer en inngått avtale.

Dette medlem legger videre til grunn at det er det beregningsgrunnlaget som regjeringen foreslo i Meld. St. 11 (2023–2024), og som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Venstre opprinnelig var enige om – justert for endringene i timetallet i årsverksberegningen vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) – som ligger til grunn også for kommende jordbruksoppgjør, slik det gjør det for årets jordbruksoppgjør. Dette medlem vil her bl.a. vise til skriftlig innspill fra Norges Bondelag til næringskomiteen i forbindelse med behandlingen av årets jordbruksoppgjør, hvor Norges Bondelag skriver:

«Vi kan ikke forhandle på varierende tallgrunnlag fra år til år. Landbruket er en langsiktig næring som trenger forutsigbare rammebetingelser.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil imidlertid peke på at innretningen i kommende jordbruksoppgjør må endres til dels betydelig, slik at både Stortingets vedtak og føringer i behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024) og landbrukets forpliktelser for å nå klimamålene følges opp på en bedre måte enn årets inngåtte avtale. Konkret vil det kreve bedre rammevilkår for grøntsektoren og en betydelig styrking og prioritering av økt produksjon av frukt, grønt og matkorn, på bekostning av øvrig produksjon, dette i kombinasjon med tiltak lenger oppe i verdikjeden for å sørge for at etterspørselen etter frukt, grønt og matkorn generelt, og norskprodusert plantebasert mat spesielt, øker. I sum må man lykkes med en grønnere og mer bærekraftig landbrukspolitikk.

Disse medlemmer viser til konkrete forslag og merknader i denne innstilling knyttet til dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at Norge står foran en krevende økonomisk omstilling, og at det i større grad bør stimuleres til vekst i privat og konkurranseutsatt næringsliv enn regjeringen legger opp til. Det må både legges til rette for at flere næringer i Norge styrker seg, at det skapes nye verdier og flere arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til at Norge har gode forutsetninger for å lykkes hvis de rette valgene tas, og man ikke utsetter gjennomføring av nødvendige endringer. Det gjelder også landbruket. For å sikre et moderne, bærekraftig og verdiskapende norsk landbruk, må flere grep tas i jordbrukspolitikken.

Disse medlemmer er klar over at det å være bonde i dag innebærer å måtte sette seg inn i et konglomerat av regler og ordninger. Det gir en vanskelig hverdag for bøndene, og er et vanskelig system for myndigheter og innbyggere å forstå.

Disse medlemmer er bekymret for at jordbrukspolitikken i så stor grad er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem som ofte har vært utformet ut fra andre hensyn og prinsipper enn å korrigere markedssvikt med lavest mulige kostnader. Når potensialet for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene er så stort som det er i Norge, må ikke jordbrukspolitikkens innretning begrense utviklingen. Det må legges til rette for kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon, og tiltak som styrker konkurransekraften i hele verdikjeden for matproduksjon. Økt verdiskaping må sikres gjennom konkurransedyktig råvareproduksjon og næringsmiddelindustri, samt gjennom lønnsom utnytting av ressursene på norske gårder.

Disse medlemmer viser til at ny teknologi gir bruk av alle størrelser bedre muligheter til å utnytte de ressursene som er på gården. Innenfor annen landbruksbasert næring er det også behov for å stimulere til mer entreprenørskap og økt lønnsomhet og sysselsetting. Disse medlemmer vil understreke at det å øke verdiskapingen i jordbruket innebærer å utnytte markedsmulighetene i verdikjeder for matvarer, øke konkurransen og konkurranseevnen for effektivitet i matvaresystemet og å redusere de høye kostnadene på innsatsfaktorene. Imidlertid er det slik at understøttede priser og regulerte markeder reduserer insentivene for verdiskaping.

Disse medlemmer mener det er behov for at landbruket i større grad anerkjennes som en virksomhet drevet av selvstendig næringsdrivende, som har både rett og evnen til å treffe selvstendige beslutninger basert på hva som best tjener deres interesser. Landbruket bør også i større grad betraktes som en integrert del av en verdikjede – en kjede som starter med det utstyret næringen behøver, som avsluttes med den maten forbrukerne konsumerer og det kulturlandskapet samfunnet verdsetter, og som inngår i en sirkulærøkonomi hvor mange andre næringer også er involvert. Landbruket krever både arbeidskraft og kapital, som må lønnes og forrentes – ressurser som også kunne vært anvendt i andre typer virksomheter.

Disse medlemmer viser til at norsk landbruk er i dag avhengig av en rekke tilskudd. I 2023 betalte Landbruksdirektoratet produksjonstilskudd og avløsertilskudd på 17 mrd. kroner til bøndene. Samlede tilskudd er høyere enn det norske landbrukets totale næringsinntekt. Nåværende regjering har på to år økt budsjettstøtten til landbruket med 54 pst. eller bortimot 10 mrd. kroner på få år uten at det har gitt noen nevneverdig bedring av situasjonen i landbruket. Neste år vil den samlede overføringen være på omtrent 29 mrd., uten at matproduksjonen har økt tilsvarende. OECDS analyser viser at Norge er det landet i OECD hvor næringsstøtten utgjør størst andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Det er en utvikling som ikke kan fortsette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at å styrke økonomien i norsk landbruk innebærer større strukturelle grep. Siden 1990-tallet har konsumet av kjøtt økt med nesten 50 pst., samtidig som antall gårdsbruk er redusert fra 100 000 til 38 000. Grøntsektoren kjennetegnes av høy verdiskaping per dekar. Man skal fortsatt ha kjøtt- og melkeproduksjon i Norge, men potensialet for økt verdiskaping ligger i stor grad i grøntsektoren. I dag bruker de kun 2,5 pst. av jordbruksarealet i Norge, men står for over 18 pst. av verdiskapingen, samtidig som de henter over 90 pst. av inntektene sine fra markedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at under forrige rødgrønne regjering økte grasarealene i kornområdene. Den utviklingen snudde regjeringen Solberg. Regjeringen Solberg la også godt til rette for økt norsk produksjon av korn, frukt og grønnsaker, som er produksjoner der det er markedsmuligheter. Disse produksjonene var en tydelig prioritet i jordbruksoppgjørene under regjeringen Solberg. Økt norsk produksjon av plantevekster til mat vil bidra til økt selvforsyning, og disse medlemmer mener derfor at dette må styrkes også fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremover styrke satsingen på produksjon av plantevekster til mat, for å øke selvforsyningen.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stimulere til mindre bruk av kraftfôr og mer bruk av norskprodusert grovfôr.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang med sikte på å redusere antall tilskuddsordninger og forenkle dem, slik at det blir mer attraktivt for bonden å tilpasse seg det forbrukerne etterspør fremfor tilskuddsordningene.»

«Stortinget ber regjeringen fremme følgende forslag om å forenkle jordlovas bestemmelser for deling av jordbrukseiendom.»

«Stortinget ber regjeringen redusere de offentlige utgiftene til administrasjon, regulering og styring av landbrukssektoren, og omdisponere slike midler til inntektsskapende tiltak for næringen.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser for produksjon fra enkeltbruk og samdrifter, og gjøre det enklere å dele eiendommer når hensikten er å styrke og rasjonalisere nabobruk.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til Bondebladets reportasjer fra henholdsvis 12. februar 2019 («Bekymret for rekanalisering») og 31. mai 2023 («Vil vri inntekten til arealstøtte»). Bondebladets reportasje fra 2019 viste at antall ammekuprodusenter i Nord-Norge, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland hadde sunket med 169 mellom 2010 og 2018, mens antallet hadde økt med 585 i resten av landet. Reportasjen fra 2023 viste at utviklingen hadde fortsatt i samme retning. Det har altså blitt flere ammekuprodusenter der det er mulig å dyrke korn og grønt, og færre ammekuprodusenter i områder som primært er egnet for husdyr og grasproduksjon. Dette har skjedd både under regjeringen Solberg og under regjeringen Støre, og det er nøyaktig motsatt utvikling av det begge de nevnte regjeringene sier de arbeidet og arbeider for. Siden 2010 har Norge ikke lykkes i forsøket på å nå det helt sentrale kanaliseringspolitiske målet om å dyrke korn, frukt og grønt der det er mulig, og å utnytte arealene til gras og husdyrproduksjon der man ikke kan dyrke matvekster.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt, og at dette medfører at bøndene blir avhengige av handlingsrommet og velviljen til enhver tid sittende flertall. Disse medlemmer mener at dette er et uholdbart system, og mener at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter som kommer fra markedet, må økes. Disse medlemmer peker på at overføringene fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker år for år, samtidig som begrensningene bøndene møter som frie næringsaktører, ikke reduseres. Disse medlemmer understreker sitt prinsipielle syn om at forhandlingsinstituttet bør gjennomgås og legges om.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket. Til tross for voteringsresultatene i Stortinget, hvor regjeringen ikke fikk flertall for en helhelhetlig beregningsmodell, valgte regjeringen likevel å benytte et tallgrunnlag uten stortingsflertall til årets forhandlinger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at timetallet på 1 750 timer per årsverk ble vedtatt, men normeringsfaktoren på 20 pst. ble ikke vedtatt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette en normeringsfaktor for beregning av bondens inntekt tilsvarende 5 pst.»

Trygg mat på norske ressurser og bedre beredskap

Komiteen viser til at Stortinget har satt fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp. Jordbruksavtalen er det viktigste virkemiddelet for å nå disse målene.

Komiteen viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024), der det ble klart at flertallet støtter målet om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst. korrigert for import av fôr innen 2030, jf. Innst. 258 S (2023–2024).

Komiteen viser til at flertallet i komiteen i Innst. 258 S (2023–2024) slo fast at den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden er forverret, noe som understreker viktigheten av økt selvforsyning, med matproduksjon basert på en variert bruksstruktur i hele landet som er tilpasset norsk natur, geografi og våre naturressurser. Komiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viste også til Totalberedskapskommisjonen som i sin rapport skriver at matproduksjon er viktig beredskap, og konkluderer med at «det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden».

Komiteen viser til at økt produksjon i norsk jordbruk også bidrar til økt verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Komiteen viser til at målet om økt selvforsyningsgrad forutsetter at forbrukere i større grad enn i dag kjøper norskproduserte varer, og at styrket konkurransekraft for norske jordbruksprodukter er avgjørende for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteen ser det som viktig at Stortingets føringer ligger til grunn for partenes prioriteringer i den inngåtte avtalen, og i utformingen av virkemidlene. Komiteen merker seg videre at partene er enig om flere endringer som skal bidra til økt selvforsyning.

Komiteen viser til at avtalen også bidrar til et betydelig inntektsløft for norske bønder, noe som er av stor betydning for å sikre norsk matproduksjon og selvforsyning.

Komiteen påpeker at god matberedskap er avgjørende for Norges nasjonale sikkerhet og stabilitet. I et land med variert klima og geografi sikrer en robust, lokal matproduksjon at folk har tilgang til nødvendige næringsmidler selv under globale kriser eller handelsavbrudd, noe også Totalberedskapskommisjonen og Riksrevisjonen har påpekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil likevel påpeke at som et lite land er det begrenset hvilken isolert nasjonal beredskap man kan bygge opp for en langvarig krise. Her kan Norden spille en helt ny og mye viktigere rolle i beredskapsarbeidet. Nå som vi er i samme forsvarsallianse for første gang på 500 år, er det på tide å oppdatere perspektivene knyttet til det mulige samarbeidet om matberedskap. I en krisesituasjon kan det for eksempel være enklere for folk i Nordland å samarbeide med Nord-Sverige enn Oslo eller Rogaland for å sikre innbyggerne nødvendige forsyninger.

Disse medlemmer viser til at Sverige og Finlands inntreden i NATO kan føre til styrket regionalt samarbeid og sikkerhet, noe som igjen kan forbedre stabiliteten og forutsigbarheten i landbrukssektoren. Dette kan for eksempel inkludere felles tiltak for å sikre tilgang på viktige innsatsfaktorer som gjødsel og dyrefôr, eller felles beredskapslagring av mat. Det kan også effektivisere transport av landbruksprodukter mellom landene og bidra til raskere respons ved eventuelle kriser som påvirker matforsyningen. Disse medlemmer viser til at Norge har store grasressurser og ikke minst en stor proteinproduksjon fra havbruk og fiske, og mengden fisk som til enhver tid står i norske merder, kan være viktig for forsyningsbalansen i de andre nordiske landene i en krisetid.

Disse medlemmer viser til at NATO-medlemskapet til Sverige og Finland kan bidra til å styrke ikke bare den militære, men også den sivile beredskapen, inkludert mat- og miljøberedskapen i Norden. Det fordrer at man ikke stiller alle matprodusenter utenfor Norges grenser i et negativt lys. Den norske grensehandelen mot Sverige og Danmark bekrefter at mange forbrukere ikke føler en slik usikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til Riksrevisjonens Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet, som også understreker det stadig økende behovet for å sikre Norges matproduksjonsnivå og selvforsyningsgrad. Rapporten slår fast at arealressursene i jordbruket ikke forvaltes på en fullt ut bærekraftig måte, ved at betydelige arealer blir omdisponert og bygd ned. Rapporten er en påminnelse om at alvorlige globale kriser kan påvirke matsikkerheten, og at man må være godt forberedt dersom uforutsette hendelser som truer matsikkerheten, skulle oppstå.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til den nylig vedtatte selvforsyningsplanen, jf. Innst. 258 S (2023–2024), og viser også til at Stortinget i forbindelse med fjorårets jordbruksoppgjør vedtok en tydelig jordvernstrategi med skjerpede mål, jf. Innst 487 S (2022–2023).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at parallelt med styrket nordisk samarbeid er det viktig å redusere sårbarheten i matforsyningen gjennom å diversifisere og styrke produksjonen av den maten man trenger. Dette vil bidra til å sikre at Norge kan klare seg selv i tilfeller med eksterne kriser eller forstyrrelser i verdensmarkedene. Derfor bør denne evnen styrkes. Norge har høy selvforsyning av husdyrprodukter, men relativt lave selvforsyningsgrader for energirike plantevekster til mat.

Flertallet mener det er avgjørende at man lykkes med en omlegging av norsk matproduksjon til økt produksjon av plantebaserte produkter både til mat og fôr, både for å øke gjøre oss bedre rustet for kriser, og også for å ruste landbruket for fremtiden.

Samtidig mener komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne det er vesentlig å minne om at selvforsyningsgraden er basert på normalt kosthold med de varene forbrukerne handler i butikken, og må ikke forveksles med selvforsyningsevne. I en langvarig krisesituasjon med fullstendig isolasjon vil man kunne legge om kostholdet, noe også Altstadheimutvalget var inne på i NOU 1991:2A.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er opptatt av at mange av varene som importeres, slik som f.eks. sukker, ris, sjokolade og avokado, ikke kan produseres i Norge, samtidig som de er svært kaloririke og dermed med på å trekke selvforsyningsgraden målt i kalorier ned. Det gjør at selvforsyningsgrad ikke gir et godt bilde av matsikkerheten, eller den evnen Norge har til å tilpasse seg og sikre befolkningen mat i en krisesituasjon. Et alternativt mål til selvforsyning er dekningsgrad. Dekningsgraden tar, i motsetning til selvforsyningsgraden, hensyn til eksport, og den er på nærmere 90 pst. Ser man Norden under ett er den en matvareeksporterende region.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bruke dekningsgrad som mål på hvor godt rustet Norge er til å sikre befolkningen mat i en krisesituasjon.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil understreke at det er viktig for beredskapen å opprettholde bosetting i hele landet, men at tiltakene for å sikre dette kan ha ulik karakter og bæres av ulike støtteordninger i ulike regioner. Offentlige tiltak må hensynta de ulike forutsetningene og utfordringene de ulike landsdelene har, slik grunnlaget for kanaliseringspolitikken har vært. Samtidig er ikke landbruket den eneste distriktsnæringen man har som kan opprettholde bosetting, beredskap og arbeidsplasser. Det finnes langt flere muligheter i distriktene i dag enn før internett og den teknologiske utviklingen man har sett de siste 20 årene. Andre politikkområder enn landbrukspolitikk er også viktige for å gjøre det attraktivt å bo i distriktene.

Disse medlemmer viser til at norsk landbruk har gått gjennom store endringer de siste tiårene, og har på mange måter vært en av de mest omstillingsdyktige næringene. I 1969 var en gjennomsnittlig norsk gård på cirka 62 dekar. I dag er gjennomsnittsarealet økt til 262 dekar, mens det totale jordbruksarealet forblir uendret, omkring 10 millioner dekar. Arealet som tilhører landbrukseiendommer, utgjør imidlertid over tre fjerdedeler av det norske fastlandet.

Antallet melkekyr i Norge er omtrent 202 000. Til sammenligning var tallet nesten 400 000 i 1980, hvilket innebærer en halvering. Disse medlemmer bemerker at på tross av denne nedgangen har melkeproduksjonen holdt seg stabil på omtrent 1 500 millioner liter årlig i samme periode. Derimot har melkekonsumet per innbygger blitt halvert i løpet av denne tiden.

Disse medlemmer vil minne om utviklingen i kjøttkonsum i Norge. I 1980 konsumerte hver innbygger 55 kg kjøtt årlig. I dag har dette tallet økt til 77 kg per innbygger.

Disse medlemmer viser til at det samtidig har skjedd en stor utvikling i produksjonen av norsk matkorn. På 1980-tallet ble kun 3–4 pst. av matkornet vårt produsert i Norge. I dag har denne andelen økt til nesten 70 pst. Omstilling har vært normen, og vil også fortsette å prege landbruket i tiden fremover. Det handler derfor om å være forberedt, og å styre endringene i en retning som er til det beste for både bonde og forbruker. Omstillingen er viktig for å bevare, men samtidig utvikle norsk landbruk til det beste for både bønder og forbrukere.

Disse medlemmer mener man må ruste Norge for å være godt forberedt på endringene og utfordringene som kommer, og skal man styrke norsk matproduksjon mot 2040, er det svært viktig å sikre rekrutteringen til næringen. At flere unge bønder ikke finner yrket attraktivt og velger alternativer til å overta og drifte en gård, er en utfordring som bekymrer. Enhver selvstendig næringsdrivende som er varig avhengig av uforutsigbar offentlig støtte, vil føle en usikkerhet som er større enn den som allerede følger av markedssvingninger, konkurranse, kostnadsendringer og biologisk risiko.

Disse medlemmer vil understreke at som selvstendig næringsdrivende har næringsutøverne i landbrukssektoren en unik mulighet til å skape sin egen arbeidsplass med utgangspunkt i det totale ressursgrunnlaget på eiendommen. Dette er trolig en av flere faktorer som verdsettes høyt av de som velger å gå inn i landbruket. Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig med en kombinasjon av tiltak som hegner ekstra om unge bønder, med særlige grep som gjør det mulig å bære investeringer i nye teknologier, bidrar til sosial bærekraft gjennom gode velferdsordninger og reduserer mengden reguleringer og gjør det lettere å selv disponere de mange ressursene en gård og bonde rår over.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at færre gårdsbruk ble lagt ned under regjeringen Solberg enn under den forrige rød-grønne regjeringen. Etter at totalt jordbruksareal i drift gikk drastisk ned under forrige rød-grønne regjering, var areal i drift like stort ved utgangen av regjeringen Solbergs periode som i 2013. Jordbruket fikk skattelettelser gjennom økt jordbruksfradrag, og velferdsordningene som gir bønder muligheter for mer ferie og fritid ble styrket. Regjeringen Solberg innførte også et eget tilskudd til små og mellomstore melkebruk. Kanaliseringspolitikken ble forsterket for å stimulere til at jordbruksarealene utnyttes mest mulig effektivt gjennom å produsere korn og grønnsaker der det er egnet for det og holder tyngden av grasbasert husdyrhold i distriktene. Derfor ble tilskuddene til grasproduksjon i kornområdene fjernet, og tilskuddene til beiting, særlig i utmark ble økt.

Internasjonale forhold og utvikling innen foredling og omsetningsledd

Komiteen viser til at jordbruks- og handelspolitiske forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer har stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Det har de siste årene vært uro i internasjonale matvaremarkeder, og komiteen viser til at allerede før Russlands invasjon av Ukraina steg kostnadene på viktige innsatsfaktorer til landbruket som energi, gjødsel, bygningsmaterialer og andre råvarer, og invasjonen forsterket denne utviklingen. Komiteen mener at dette understreker ansvaret Norge har for å produsere en så stor andel av maten til egen befolkning som mulig, og at man øker selvforsyningsgraden av norske jordbruksvarer.

Komiteen er kjent med at konsekvensene av de internasjonale forholdene for Norge først og fremst er knyttet til kronekurs, prisutvikling på råvarer og innsatsfaktorer, og dermed også prisøkninger på mat for forbrukeren. Komiteen vil bemerke at Norges matvareberedskap er god, og at norske bønder i hele landet er en avgjørende årsak til dette. Komiteen viser til at etter flere år med overskudd av egg i det norske markedet, og tiltak som ble iverksatt for å redusere produksjonen, har det både i 2023 og 2024 vært en underdekning i markedet av egg. Dette begrunnes bl.a. med fjørfesykdom i våre naboland, og at norsk pris har vært lavere enn prisen på egg i de land det er aktuelt å importere fra. Dette har ført til at næringsmiddelindustrien har kjøpt mer norske egg enn tidligere.

Komiteen viser også til at WTO-avtalen setter rammer for norsk jordbrukspolitikk, og at partene har lagt vekt på å finne løsninger som er i tråd med WTOs regelverk, både når det gjelder internstøtte og markedsprisstøtte (AMS). Komiteen merker seg at det i årets jordbruksavtale ble oppnådd enighet om å avvikle målpris for melk, noe som har vært nødvendig for å ikke bryte Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen.

Komiteen viser til at landbruket er avhengig av en konkurransedyktig foredlingsindustri, og at matindustrien er Norges største industri, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Komiteen vil understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, og for matberedskap og sikkerhet for den norske befolkningen. Komiteen understreker at landbrukspolitikken og jordbruksavtalen er avgjørende viktig for verdiskaping og arbeidsplasser også utenfor jordbruket, herunder i næringsmiddelindustrien og andre tilknyttede næringer. Komiteen viser til at det i forbindelse med behandlingen av strategien for økt selvforsyning (Meld. St. 11) ble slått fast at det skal utarbeides et veikart for næringsmiddelindustrien, med mål om en sterk og innovativ industri basert på norske råvarer. Veikartet skal ha en særskilt satsing på å opprettholde og videreutvikle næringsmiddelindustrien og øvrig håndtering og bearbeiding av jordbruksprodukter i nord.

Komiteen merker seg at det også skal startes et arbeid med en offentlig utredning som kan legge grunnlag for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer, der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i sammenheng.

Komiteen ser det som viktig at forbrukerne har tilgang til mest mulig mat basert på norske ressurser, også økologisk mat. Det kan i seg selv bidra til lavere matimport. Det må også stimuleres til at offentlig sektor etterspør mer norsk mat.

Komiteen merker seg at avtalepartene har prioritert budsjettøkninger framfor økte priser i årets jordbruksoppgjør, dette for å dempe presset på forbrukerprisene på mat, og også for å sikre konkurransekraften til norsk matproduksjon.

Komiteen viser til at toll og importvern ikke er et forhandlingstema i jordbruksoppgjøret, men understreker betydningen av et velfungerende tollvern for norsk landbruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremhever at WTO-avtalens ødeleggelse av den norske landbruksmodellen trosser nok en smertegrense. Som følge av det faste taket på gul boks tilsvarende 11,449 mrd. kroner, har storfe, svin, sau, lam, egg, og nå melk måttet alle bli tatt ut av målprissystemet. Disse medlemmer mener dette undergraver Norges matsuverenitet og selvråderett til å definere egen landbrukspolitikk. Dette rammer også særlig hardt fattigere bønder og nasjoner i det globale sør.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Norge tar på seg en lederrolle i å fjerne landbruk som en del av WTO-avtalen, for å sikre Norge og andre nasjoners suverenitet over egen matproduksjon.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet ved å gå fra krone- til prosenttoll på tollinjer hvor prosenttoll gir best beskyttelse, med virkning fra 1. januar 2025.»

Hovedtrekk i avtalen

Komiteen viser til at den inngåtte avtalen har en økonomisk ramme på 3 015 mill. kroner, og at rammen bl.a. finansieres med bevilgninger over statsbudsjettet på 2 217 mill. kroner, og med målprisøkninger på 627 mill. kroner.

Økt selvforsyning

Komiteen viser til Meld. St. 11 (2023–2024) sin strategi for å nå målet om at selvforsyningsgraden, korrigert for import av fôr, skal økes til 50 pst. på energibasis. Strategien fikk bred oppslutning ved Stortingets behandling. Hovedstrategi er å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr, på en måte som styrker jordbrukets konkurransekraft mot import, slik at etterspørselen etter norske jordbruksvarer øker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til Stortingsvedtak nr. 566 i behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024), hvor Stortinget ba regjeringen komme tilbake til stortinget våren 2025 med en plan for mer plantebasert mat, hvor målet er at den samlede norske plantebaserte produksjonen skal styrkes og sammenhengen mellom de ulike leddene i verdikjeden skal økes.

Komiteen viser til at årets avtale har som mål å bidra til å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og til fôr, samt opprettholde norskandelen av kjøtt, egg og melk. Arbeidet vil skje i et helhetlig samarbeid mellom alle leddene i verdikjeden for mat, der aktørene må gå sammen om forskning, agronomi og produktutvikling.

Komiteen understreker betydningen av å styrke konkurransekraften mot import for å øke hjemmemarkedsandelene. Stor forbedring i inntektsmulighetene vil ikke bidra til å øke selvforsyningsgraden hvis ikke konkurransekraften forbedres. Da vil heller selvforsyningsgraden falle, og produksjonsapparatet i Norge vil bli dårligere utnyttet. Alle tiltak i jordbrukspolitikken skal vurderes opp mot hvordan disse påvirker målet som er satt om økt selvforsyning. Avtalepartene har i jordbruksavtalen kommet med flere endringer med sikte på å bidra til økt selvforsyning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig at offentlig sektor prioriterer og understøtter produksjon og forbruk av norsk mat, som et viktig bidrag til økt selvforsyning av mat. Produksjon og forbruk av norsk mat kan blant annet være viktig i et klima- og miljøperspektiv og et dyrevelferdsperspektiv. Det er derfor viktig at handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes, slik at norsk mat i størst mulig grad kan etterspørres i forbindelse med offentlige anskaffelser, blant annet ved å stille krav til lave klimaavtrykk, krav om dyrevelferd eller redusert bruk av antibiotika i fôret.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det beste tiltaket for økt selvforsyning skjer ved å innrette jordbrukspolitikken på en slik måte at det stimulerer til vekst og produksjon, gjennom å gi bøndene større frihet til å utvikle egen virksomhet. Disse medlemmer mener en deregulering av landbruket vil komme bonden og forbrukeren til gode, gjennom tilrettelegging for effektiv drift og økt innovasjon i landbruket. Dagens ordning med jordbruksoppgjør, markedsregulatorordning og tollvern er i stor grad et planstatsregulert administrativt system, hvor man bestemmer seg for priser og kvantumet man skal produsere og selge, uten å ta tilstrekkelig hensyn til etterspørsel. Disse medlemmer mener dette er et system som er overmodent for endring.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til flertallsmerknad i Innst. 285 S (2023–2024), der næringskomiteens flertall påpeker at selvforsyningsgraden utregnes ved å se på hvor stor andel av kaloriinntaket i den norske befolkning som kommer fra matvarer produsert i Norge. Selvforsyningsgraden reduseres ved import av innsatsfaktorer til fôr, som i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer. Dette flertallet mener innretningen av selvforsyningsgraden er såpass mangelfull at selvforsyningsgraden kan gi et ukorrekt bilde av norsk matproduksjon. Dette flertallet viser blant annet til at poteter, som Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 75 pst. på, er en kalorifattig matvare som står for 4 pst. av energiforbruket. Sukker, som Norge har en lav produksjon av, og som har en høy energitetthet, står derimot for rundt 10 pst. av energiforbruket, mens selvforsyningen er på 1 pst.

Disse medlemmer påpeker at Norge eksporterer 40 millioner måltider sjømat hver eneste dag. Disse medlemmer mener selvforsyning først og fremst må ses fra et beredskapsperspektiv, og at den norske dekningsgraden for mat i en eventuell krigssituasjon vil stå sterkt, dersom sjømat medregnes.

Opptrapping av inntektsmuligheter

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at avtalen legger til rette for en økning i inntektsmulighetene på om lag 16 1/2 pst. fra 2024, før oppgjør til 2025, eller om lag 85 000 kroner per familieårsverk. Avtalen bidrar også til å tette deler av inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper med 60 000 kroner.

Disse medlemmer merker seg at gode inntektsmuligheter er et viktig virkemiddel for å nå målet om økt selvforsyning og de øvrige målene i jordbrukspolitikken. Disse medlemmer viser til Meld. St. 11 (2023–2024), der regjeringen la fram en opptrappingsplan for inntektsmulighetene, og at det i meldingen stilles opp flere vilkår for opptrappingsplanen for inntektsmulighetene. Disse medlemmer merker seg at avtalepartene har forholdt seg til disse i forhandlingene.

Disse medlemmer viser videre til at partene i årets avtale har startet oppfølgingen av opptrappingsplanen, med den endringen som følger av Stortingets vedtak om timetall per årsverk. Disse medlemmer merker seg at avtalen reduserer godt over en tredjedel av det beregnede inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar til komiteen, som understreker at målet med opptrappingsplanen er å lukke inntektsforskjellen til andre grupper, og at det ikke er ønskelig at inntektsforskjellene til andre grupper gradvis øker igjen etter 2027, da det vil være i strid med regjeringens mål om økonomisk jamstilling. Disse medlemmer legger til grunn at etter 2027 skal det være lik kronemessig utvikling mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at beregningsgrunnlaget har som utgangspunkt at alle bønder, uavhengig av lokasjon, driftsform og hvor stor del av jordbruket utgjør av den enkelte bondes inntekt, skal beregnes samlet og gi et teoretisk grunnlag som så skal måles opp mot lønnsnivået for alle arbeidstakere. Disse medlemmer viser videre til at gjennomsnittlig inntekt for bønder i Norge ifølge SSB, lå på 778 500 kroner i 2022, og at de jordbruksbedriftene med 10 pst. høyest næringsinntekt i 2022 lå på 794 840 kroner. Bare et mindretall bønder jobber fulltid med jordbruk.

Disse medlemmer viser til at det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig lønn for alle arbeidstakere i tallgrunnlaget. Disse medlemmer vil derfor påpeke paradokset ved å basere nivået på inntektsmulighetene til selvstendige næringsdrivende med lønnsnivået for alle arbeidstakere, og ikke på en sammenligning med øvrige selvstendig næringsdrivende. Sammenligningen med alle arbeidstakere tar heller ikke hensyn til ulike utdanningsnivå og sammenhengen dette har med inntekt. Normalt kompenseres lengre utdanningsløp med høyere inntektsmulighet enn korte utdanningsløp. Til gjengjeld har de med korte utdanningsløp mulighet til å tjene penger fra et tidligere tidspunkt i livet, noe som gjelder mange bønder.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener på den bakgrunn at industriarbeidere utgjør en langt mer relevant sammenligningsgruppe.

Disse medlemmer mener det faglige grunnlaget for beregning er svakt, og at det innarbeidede sammenligningsgrunnlaget for inntektsberegning knyttet til industriarbeiderlønn bør videreføres.

Disse medlemmer vil påpeke at sammenligningsgruppen ligger om lag 9 pst. over industriarbeiderlønninger, som var sammenligningsgruppen som ble lagt til grunn i forrige opptrappingsperiode fra midten av 1970-tallet. Disse medlemmer viser til at dette øker årets ramme med omtrent 1 mrd. kroner, sammenlignet med om man skulle ta igjen om lag en tredjedel av inntektsforskjellen opp til industriarbeiderlønn. En redusert ramme på 1 mrd. kroner ville fortsatt gitt bøndene en økning på nesten 9 pst. per familieårsverk fra 2024, noe som er langt over gjennomsnittlige lønnsmottakere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er kritiske til regjeringens håndtering av Meld. St. 11 (2023–2024), og det at regjeringen la det ikke vedtatte tallgrunnlaget til grunn for forhandlingene med partene i årets forhandlinger.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreføre lønn til industriarbeidere som sammenligningsgrunnlag for fremtidige beregninger av inntektsmuligheter i landbruket.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil påpeke at den ikke-normerte verdien for tetting av inntektsgap per familieårsverk er 50 000 kroner.

Disse medlemmer vil framheve at med en normering liggende til grunn for beregning av bondens inntekt opp mot en sammenligningsgruppe, vil den faktiske ikke-normerte inntekten eksponentielt sprike stadig mer fra 2027 og utover. Disse medlemmer stiller seg sterkt kritisk til dette, ettersom det vil forverre den faktiske inntektssituasjonen for bonden over tid, og ha en tilbakevirkende effekt for målsettinger om økt rekruttering til næringen. Disse beregningene tar utgangspunkt i en forventet inntektsvekst for sammenligningsgruppen og jordbruket på 3,5 pst. Disse medlemmer viser til det underliggende problemet som oppstår ved at normeringen tar utgangspunkt i en prosentsats. Ettersom inntekten øker, utgjør også oppblåsingen som normeringen skaper en stadig større sum.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne den prosentvise normeringen brukt for beregning av inntekt i jordbruket innen 2027.»

Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. 258 S (2023–2024). Disse medlemmer mener det er uheldig å legge til grunn en normeringsfaktor på 20 pst. før inntektssammenligning. Regjeringens argumentasjon for å legge inn en normeringsfaktor er at flere bønder i dag driver på «hobbybasis», og at det er store variasjoner i driftseffektivitet i sammenlignbare bruk. En slik argumentasjon overser at mange bønder også befinner seg i motsatt ende av skalaen. Noen presser marginene hardere enn de bør for å øke den målte effektiviteten, for eksempel ved å utsette nødvendige investeringer i vedlikehold av bygg, maskinpark og jord for å få økonomien til å gå rundt, eller ved å la være å gjennomføre dyrevelferdstiltak.

Disse medlemmer mener at normeringsfaktoren i praksis innebærer å legge til grunn at bønder skal tjene dårligere enn andre yrkesgrupper. Konsekvensen vil være at bøndenes gjeldsgrad vil fortsette å øke, at egenkapitalen slites ned, at mange bønder vil gi opp, at dyrevelferden svekkes, og at mer jordbruksareal vil gå ut av drift.

Disse medlemmer beklager at jordbruksorganisasjonene har måttet forhandle om en avtale som legger til grunn regjeringens virkelighetsfortelling om tallgrunnlaget. Når regjeringen i Prop. 105 S (2023–2024) hevder at årets jordbruksoppgjør reduserer inntektsgapet mellom bønder og vanlige lønnstakere med om lag 60 000 kroner per familieårsverk, gjør den det på et tallgrunnlag som ikke har flertall på Stortinget, som jordbruksorganisasjonene er uenige i, og som ikke stemmer overens med den reelle inntektsutviklingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i jordbruksoppgjøret for 2025, om ikke å legge til grunn en normeringsfaktor ved sammenligning av inntekt i jordbruket og andre yrkesgrupper.»

Hovedprioriteringer

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at partene spesielt har prioritert økonomien i melkeproduksjonen, korn- og grøntsektoren. Avtalen innebærer også et løft for klima, natur og miljø, velferdsordningene, investeringsvirkemidler og matproduksjon i Nord-Norge.

Nærmere om viktige politikkområder

Klima, natur og miljø

Komiteen viser til at norsk landbruk er avhengig av et stabilt klima og en natur i balanse. Komiteen mener at landbruket skal være en del av løsninger knyttet til globale utslipps- og ressursutfordringer i overgangen fra fossile til fornybare ressurser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, er kjent med at jordbruksavtalen over flere år har blitt dreid i en mer klima- og miljøvennlig retning, og merker seg at bevilgninger til de målrettede klima- og miljøordningene økes også i årets avtale. Avtalen innebærer at det avsettes 10,5 mrd. kroner til ordninger med klima-, natur-, og/eller miljøeffekt i 2025, over 1,1 mrd. kroner mer enn det som ble avsatt i 2024.

Flertallet merker seg at oppfølging av klimaavtalen mellom staten og jordbruket er prioritert, og at også «Helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden» følges opp med en styrking av midler til vannmiljøtiltak.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig at norsk jordbruksproduksjon tilpasses et mer uforutsigbart klima, noe som er viktig for å kunne sikre matproduksjon og øke kvaliteten og produksjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser det som viktig å prioritere arbeidet med grønn omstilling og ivareta et bærekraftig landbruk. Avtalen prioriterer derfor klima, natur og miljø høyt, og de målrettede ordningene økes betydelig. Dette skal bidra både til å redusere miljøbelastningen fra jordbruket, inkludert klimagassutslippene per produsert enhet, og til å styrke natur- og miljøgodene jordbruket produserer. Satsingen er også viktig for å ruste jordbruket mot klimaendringene. Disse medlemmer merker seg at i tillegg styrkes beitetilskuddene.

Disse medlemmer ser det som viktig å bedre kunnskapen og praksisen for opptaket av karbon i jord, jordhelse og bærekraftig bruk av jordbruksarealene, og mener dette blir et viktig arbeid framover. Disse medlemmer viser til at klimaavtalen mellom staten og organisasjonene i landbruket ligger til grunn for arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra jordbruket, og bl.a. øke karbonopptak i jorda, redusere avrenning og sikre miljøvennlig og fremtidsrettet drift og dermed bidra til økt selvforsyning. Flere av miljøordningene i avtalen bidrar til bedre agronomi, noe som er av stor betydning for å sikre et bærekraftig jordbruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at selv om det er flere positive sider ved økt beitetilskudd, herunder økt lønnsomhet i ekstensiv drift og et mindre kraftfôravhengig jordbruk, kan ikke beitetilskudd sies å være et klimatiltak. Forskningen viser gjennomgående at mer ekstensiv drift vil gi økte, og ikke reduserte, klimagassutslipp per produserte enhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at klimaet er viktig for landbruket, og landbruket er viktig for klimaet, ikke bare fordi landbruket selv slipper ut klimagasser, men fordi klimaendringene direkte påvirker alle aspekter av matproduksjonen, fra planting til høsting – og dermed også lønnsomheten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at selv om det gjøres grep i jordbruket for å få ned utslippene, forventes det likevel at utslippene fra norsk landbruk vil forbli stabile i de kommende årene med dagens politikk. Fra å utgjøre oppunder 10 pst. av de totale klimagassutslippene i dag, vil jordbruket i fremtiden, om øvrige sektorer når sine mål om utslippskutt, stå for over 75 pst. av alle norske utslipp.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at de årlige overføringene til landbruket, som nå er i underkant av 30 mrd. kroner, er i dag lite klimavennlig innrettet og støtter i stedet opp om husdyrproduksjon. Det incentiverer ikke den enkelte bonde til å ta klimagrep, men binder på mange måter bøndene til lite bærekraftig drift og gjør den grønne omstillingen svært vanskelig. Det kan ikke forventes at en bonde i et svært regulert system alene skal ta kostnadene med å kutte utslipp.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at jordbruksavtalen i perioden 2022–2030 vil utgjøre rundt 200 mrd. kroner. Som med alle store overføringer til private aktører, bør også denne avtalen knyttes til klimakrav og i større grad dekke merkostnader ved grønne valg. En av de aller viktigste løsningene vil være å stimulere til økt produksjon og forbruk av plantebaserte landbruksprodukter som korn, frukt og grønt. Det kutter utslipp, øker selvforsyningsgraden og vil være bra for helsen vår.

Disse medlemmer viser til at man i Norge i dag har 2,9 millioner dekar areal til matkorn, olje- og proteinvekster. I tillegg har man over en million dekar egnede arealer som benyttes til grovfôrvekster. Bare potet alene har et 5–6 ganger høyere produksjonspotensial enn i dag. Disse medlemmer mener produksjonsstøtten bør innrettes på en måte som gjør at den mer klimaoffensive bonden belønnes i mye større grad enn i dag. OECD har vært tydelige på viktigheten av å fjerne tiltak som gjør det vanskelig for bønder å endre produksjonen, som for eksempel prisstøtte og andre regler som gjelder bestemte produkter. Slike regler gjør matsystemene mindre fleksible og reduserer bøndenes muligheter til å tilpasse seg endringer. Denne måten å innrette politikken på er økonomisk ineffektivt og kan skade miljøet. Norge har tidligere fått kritikk fra nettopp OECD for ikke å fjerne slike tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at et bærekraftig jordbruk er ett av de fire hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk, hvor ivaretakelse av miljøhensyn i arealbruk og ressursutnyttelse er forutsetningen for produksjon av norske jordbruksprodukter. Parallelt stiller grønn konkurransekraft krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. En stor utfordring fremover er å legge til rette for at norsk matproduksjon kan øke samtidig som utslipp reduseres i tråd med norske mål og internasjonale forpliktelser på klimaområdet. Her mangler regjeringen både fokus og tiltak. Dagens politikk fører også til økt miljøbelastning og øker de totale klimagassutslippene. Selv om produktivitetsveksten i Norge har vært høyere enn OECD-gjennomsnittet, er den oppnådd via arbeidssparende teknologier som øker produksjonsintensiteten og bidrar til miljøbelastning.

Disse medlemmer er glade for at Norge har ambisiøse miljømål, som inkluderer en reduksjon i klimagassutslipp i henhold til Paris-avtalen og strenge miljøregler. Det er dog uheldig at disse ambisjonene ikke gjenspeiles i landbrukspolitikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil også understreke at klimaendringene påvirker matproduksjonen på ulike måter fra sted til sted. Ifølge FNs klimapanel forventes den globale matproduksjonen å bli redusert med rundt 1 pst. hvert tiår fra 2030-tallet på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Til sammenligning trengs det rundt 14 pst. økning i matproduksjon per tiår for å holde tritt med økende etterspørsel. Mellom 22 og 37 pst. av de globale klimagassutslippene kommer fra matsystemet. Husdyr og risproduksjon pekes på som de største kildene til klimagassutslipp fra det globale jordbruket. Rundt 25–30 pst. av all mat produsert til mennesker på globalt nivå blir ikke spist. I snitt spiser vi en tredel mer kalorier hver enn i 1961. Det påvirker også selvforsyningsgraden.

Disse medlemmer mener at det er betydelig potensial for ytterligere utslippskutt i landbrukssektoren. Endret sammensetning av matforbruket, økt karbonlagring i jord og å redusere utslippene innenfor samme produksjonsvolum er noen av grepene som kan tas. Her kan nevnes tiltak som stans i nydyrking av myr, økt bruk av fangvekster og karbonbinding i biokull som alle reduserer utslipp ved at karbon bundet gjennom fotosyntesen i større grad lagres i jorda og at en mindre andel frigjøres i form av CO₂. Når det gjelder grep innenfor produksjonen, kan nevnes husdyrgjødsel til biogass, gjødseltiltak, bedring av fôr, dyrehelse, fruktbarhet og avl, drenering og økt beiteandel. Alle disse tiltakene gir reduserte utslipp per produsert enhet gjennom forbedring av produksjonen eller bedre ressursutnyttelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener det må vurderes å benytte målrettet støtte som ikke er knyttet til produksjon for å gi inntektsstøtte og utfyllende incentiver for å opprettholde jord i landbruket, og forbedre miljøresultatene. Samtidig bør netto klimagassutslipp fra landbruket reduseres ved å vurdere å restrukturere støtten og i større grad behandle sektoren på samme måte som andre sektorer.

Disse medlemmer mener alle står fritt til selv å velge hva de vil spise, men vil understreke at det er mulig å spise middag uten å spise kjøtt, og at overgang fra rødt kjøtt til plantebasert kost og fisk, samt redusert matsvinn er tiltak med betydelige reduksjonspotensial. En landbrukspolitikk som i så stor grad som i dag subsidierer kjøttproduksjon, og kun bruker 16 pst. av jordbruksoppgjøret på plante- og kornproduksjonen, bidrar til at det blir vanskeligere for Norge å nå klimamålene. Grunnlaget for all matproduksjon starter med planteproduksjon. For å øke selvforsyningsgraden må all dyrket jord tas i bruk, ny jord må dyrkes, og bruken av utmarksbeite må økes.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at nordmenn har doblet kjøttforbruket siden 1959, og svært mange av oss spiser mer kjøtt enn hva de gamle kostholdsrådene anbefaler. Samtidig spiser kun 18 pst. av oss anbefalt mengde av frukt og grønt. Dersom alle fulgte de gamle kostholdsrådene, ville helseeffekten være verdt omtrent 191 mrd. norske kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at landbruket også er unntatt CO₂-avgift. I fremtiden bør det ikke være sånn, men fordi landbruket er en sektor som i svært stor grad driver med biologiske prosesser, er det utfordrende å treffe godt med en slik avgift.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp jordbrukets klimaavtale om å bidra til å endre matforbruket i den norske befolkningen slik at matforbruket i størst mulig grad blir i tråd med kostholdsrådene.»

«Stortinget ber regjeringen innrette produksjonsstøtten slik at det i større grad lønner seg å produsere mat med lavt utslipp og bruk av lokale ressurser.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal jordhelsestrategi.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det kan dyrkes mer belgvekster som for eksempel erter og åkerbønner.»

«Stortinget ber regjeringen arbeide for at norske produkter, for eksempel frukt og grønnsaker, kan ha større avvik i fasong ut til forbruker.»

«Stortinget ber regjeringen øke informasjon til forbrukere om mat, sunt kosthold og riktig ernæring.»

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.