Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.)

Regjeringen har fremmet en proposisjon om jordbruksavtalen for 2023–2024. Avtalen ble inngått mellom staten og Norges Bondelag 16. mai 2023, og forhandlingene ble ført med bare denne organisasjonen etter at jordbruksorganisasjonene for første gang ikke kom til enighet om et felles krav. Organisasjonene var dermed ikke i stand til å opptre som én part, slik Hovedavtalen krever. Prosessen som pågikk forut for at regjeringen tok opp forhandlinger med Norges Bondelag, er omtalt i kapittel 2 i proposisjonen.

Forhandlingene ble ført på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket, hvor formålsparagrafen lyder:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Avtalen gjelder forslag til bevilgninger over statsbudsjettets kap. 1150 for kalenderåret 2024 og foreslåtte endringer og omdisponeringer innenfor gjeldende budsjett for 2023. Videre omfatter avtalen endringer i målpriser for perioden 1. juli 2023 til 30. juni 2024. Partene er enige om at enkelte mindre spørsmål av teknisk karakter avklares i forbindelse med gjennomgang av avtaleteksten for kommende periode.

I kapittel 2 i proposisjonen omtales gjennomføringene av forhandlingene, herunder jordbrukets krav, statens tilbud og det videre forløp i forhandlingene. Kapittel 3 belyser utviklingen i jordbruket, og kapittel 4 omtaler utviklingen i foredlings- og omsetningsleddet. I kapittel 5 beskrives importvernet og internasjonale forhold som WTO Landbruksavtalen, EUs landbrukspolitikk og forhandlinger om handelsavtaler. Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i avtalen. Gjeldende mål for landbrukspolitikken, slik de står i Landbruks- og matdepartementets budsjettproposisjon for 2023, er også gjengitt i kapittel 6 i proposisjonen.

Kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale og viktige politikkområder. Jordbruksoppgjøret 2023 dreier seg i hovedsak om budsjettmessige endringer for budsjettåret 2024. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og omdisponering av disse i 2023, samt forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2024.

Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi er omtalt i punkt 1.7 i proposisjonen.

Stortinget vedtok den 14. juni 2022 (vedtak nr. 799) å be regjeringen legge frem en ny jordvernstrategi våren 2023. Strategien skal inneholde et nytt og skjerpet mål for omdisponering av matjord og nye, konkrete tiltak for å nå målet. Landbruks- og matdepartementet har valgt å legge frem den oppdaterte jordvernstrategien i proposisjonen om jordbruksoppgjøret 2023. Det vises til omtalen av oppdatert jordvernstrategi i vedlegg 9 i proposisjonen, og til komiteens merknader nedenfor.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Karianne B. Bråthen, Per Vidar Kjølmoen, Sverre Myrli og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand, Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, fung. leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Prop. 121 S (2022–2023) Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at partiene den 5. juni 2023 er blitt enig om å støtte den inngåtte jordbruksavtalen. Flertallet mener dette vil styrke selvforsyningen i Norge, bidra til å tette inntektsgapet og sørge for at den norske bonden fremdeles kan produsere god og trygg mat over hele landet.

Komiteen understreker at man trenger mer, og ikke mindre norsk matproduksjon, og at det er viktig å øke selvforsyningen basert på norske ressurser. Komiteen viser til at Norge er ett av landene i Europa med svakest selvforsyning av jordbruksvarer, og viser også til Totalberedskapskommisjonens rapport av 5. juni 2023 (NOU 2023:17), der manglende matberedskap er viet stor oppmerksomhet.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i dialog med faglagene, legge fram en strategi for økt selvforsyning og trygg matproduksjon basert på norske ressurser, og komme tilbake til Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge har høy selvforsyning av husdyrprodukter og relativt lave selvforsyningsgrader for energirike plantevekster til mat. Disse medlemmer forutsetter derfor at den varslede strategien for økt selvforsyning legger opp til en vridning i landbrukspolitikken, innretningen av framtidige jordbruksoppgjør og andre landbrukspolitiske virkemidler i retning mer produksjon av frukt, grønt og korn, noe som også vil bidra til å oppfylle nasjonale kostholdsråd og kutte klimautslipp fra landbruket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, er videre opptatt av å ta hele landet i bruk til matproduksjon, bl.a. gjennom bruk av ny teknologi og nye, mer målrettede virkemidler. Flertallet mener at dagens soner for arealtilskudd i for liten grad fanger opp forskjeller i de faktiske dyrkingsforholdene, og at det også er en utfordring å kompensere godt nok for driftsulemper. Det kan derfor være behov for et bedre verktøy for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i dialog med faglagene, utrede hvordan bruk av datakart kan sikre høyere presisjon i tildeling av tilskuddsmidler og målrette arealtilskudd mot arealer som ligger brakk, som for eksempel et teigbasert tilskudd. Utredningen skal være klar før de ordinære jordbruksforhandlingene i 2024.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne registrerer at flere av forslagene som ble lagt frem av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 5. juni 2023, er oppfølging av tiltak regjeringspartiene selv har lovet landbruket i Hurdalsplattformen.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne ser det som positivt om det i løpet av året kommer en plan for å øke sjølforsyninga, og innføre endringer i tollvernet, men finner det beklagelig at regjeringspartiene må presses av opposisjonen for å overholde egne politiske løfter.

Videre registrerer disse medlemmer at enigheten presentert 5. juni 2023 dessverre ikke går noe lenger i å levere på en inntektsutjamning mellom bønder og andre grupper, slik som et flertall på Stortinget var enig om skulle være et førende prinsipp i jordbrukspolitikken ved behandling av strømstøtte i jordbruket, jf. Innst. 148 S (2021–2022).

Gjennomføring av forhandlingene

Komiteen viser til at forhandlingene er ført på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket, som forutsetter at jordbruket opptrer som én part for å være forhandlingsdyktig. Komiteen merker seg at siden jordbrukets organisasjoner Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag konstaterte at de ikke ble enig om et felles krav og derfor ikke kunne opptre som én part, ble årets forhandlinger gjennomført mellom staten og Norges Bondelag. Komiteen er kjent med at dette er i tråd med Hovedavtalens bestemmelser, men merker seg at dette er en situasjon som ikke har oppstått tidligere.

Komiteen merker seg at partene var enig om å legge det omforente grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket til grunn for forhandlingene.

Komiteen viser til at staten mottok kravet fra Norges Bondelag 26. april 2023, og at statens tilbud ble lagt fram 5. mai 2023. Den 16. mai 2023 ble det klart at staten og jordbruket var enig om en ny jordbruksavtale for 2023.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt, og at dette medfører at bøndene blir avhengige av handlingsrommet og velviljen til enhver tids sittende politiske flertall. Disse medlemmer mener at dette er et uholdbart system, og mener at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter som kommer fra markedet, må økes. Disse medlemmer peker på at overføringene fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker år for år, samtidig som begrensningene bøndene møter som frie næringsaktører, ikke reduseres. Disse medlemmer understreker sitt prinsipielle syn om at forhandlingsinstituttet bør gjennomgås og legges om.

Disse medlemmer viser til den stramme tidslinjen for behandlingen av saken, fordi det tok regjeringen ti dager fra avtalen ble inngått til den ble overlevert Stortinget. I henhold til tidsplanen har vi færre dager til å behandle jordbruksoppgjøret i Stortinget enn det regjeringen har brukt på å sende den hit. Det har derfor vært utfordrende å utarbeide et optimalt alternativ.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritiske til at regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti på avgivelsesmøtet ville legge inn ny politikk i innstillingen etter at det var inngått en avtale mellom disse, fremfor å fremsette dette som løse forslag i salen under behandlingen av saken. Dette utsatte avgivelsen og debatten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til formålet med Hovedavtalen for jordbruket nedfelt i § 1-1:

«§ 1-1 Formålet med avtaleverket for jordbruket Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Disse medlemmer viser til at de sentrale jordbrukspolitiske målene er matproduksjon på norske ressurser, selvforsyning, bosetting og sysselsetting i distriktene og bevaring av kulturlandskapet gjennom et aktivt og variert jordbruk over hele landet. Disse medlemmer mener at forhandlinger mellom faglag og staten gir anledning til å lage finmasket og målrettet politikk for å oppfylle de jordbrukspolitiske målene. Derfor er forhandlingsinstituttet et gode. Disse medlemmer viser til at forhandlingsinstituttet imidlertid ikke er en garanti for at de jordbrukspolitiske målene oppnås. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens rapport fra 2010 om måloppnåelse i jordbruket, jf. Dokument 3:12 (2009–2010), som påpekte stor risiko for at sentrale fastlagte mål for jordbruket ikke er fulgt opp. Disse medlemmer mener derfor at det er Stortingets plikt og ansvar å følge opp om de årlige jordbruksoppgjørene når målene, særlig over tid, og viser til Hovedavtalens bestemmelser om forholdet til Stortinget nedfelt i § 3-1 andre ledd:

«Overføringer fra staten som måtte være avtalt er betinget av bevilgninger fra Stortinget. Jordbruksavtaler står også for øvrig tilbake for Stortingets vedtak i saken.»

Trygg mat på norske ressurser og bedre beredskap

Komiteen viser til at Stortinget har satt fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp. Jordbruksavtalen er det viktigste virkemiddelet for å nå disse målene.

Komiteen registrerer at landbrukspolitikken skal bygges rundt følgende fire bærebjelker: Et velfungerende importvern, markedsreguleringen, jordbruksavtalen og en eiendomspolitikk som styrker den selveiende bonden.

Komiteen viser til at en variert bruksstruktur som er tilpasset Norges naturressurser og geografi, gir de beste mulighetene for å produsere mat på en bærekraftig og klimavennlig måte over hele landet. Dette er også viktig for å sikre god dyrevelferd, økt matsikkerhet og bedre beredskap.

Komiteen viser videre til at det er en målsetting å øke selvforsyningsgraden av norsk mat produsert på norske ressurser. For å nå dette målet må det stimuleres til økt bruk av beite- og utmarksressurser over hele landet, og økt produksjon av bl.a. korn, frukt og grønt. Det er også et mål å redusere importen av utenlandske fôrråvarer med høyt klimaavtrykk og stimulere til at det tas i bruk mer norskprodusert fôrråvare. Komiteen merker seg at dette ligger til grunn for partenes prioriteringer i den inngåtte avtalen, både når det gjelder økonomisk ramme og utforming av virkemidlene. Komiteen viser til at avtalen bidrar til et inntektsløft for norske bønder, noe som er av stor betydning for å sikre norsk matproduksjon og selvforsyning. Videre prioriteres melkeproduksjonen, som er bærebjelken i norsk matproduksjon. Komiteen merker seg at det skal stimuleres til økt produksjon av frukt, grønt og bær der det er potensial for økt norskandel i markedet og den norske selvforsyningen i dag er lav. Komiteen merker seg videre at partene også har gjeninnført matkorntilskuddet for å ivareta konkurransekraften til norske brød- og bakevarer, som er konkurranseutsatt for import.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at den geopolitiske situasjonen, koronapandemien, krigen i Ukraina og klimakrisen har ført til at matsikkerhet i større grad enn før ses i sammenheng med beredskap. Flertallet mener at Norge som nasjon har et ansvar for å utnytte det potensialet man har for å dyrke mat i hele Norge, og for å styrke landbrukets rammevilkår og bidra til mer norsk matproduksjon og økt sjølforsyningsgrad. Flertallet mener at man i et beredskapsperspektiv må forberede seg på en eventuell situasjon der tilgang på importerte varer kan bli en utfordring.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser videre til at regjeringen har satt ned en totalberedskapskommisjon, som skal vurdere hvordan de samlede beredskapsressursene kan benyttes best mulig. Kommisjonen, som kom med sin rapport 5. juni 2023, har signalisert at for lav selvforsyning av mat er én av svakhetene kommisjonen vil peke på når det gjelder landets beredskap. Matproduksjon, et levedyktig landbruk og rikholdige areal- og naturressurser er grunnlaget for bosettingsstrukturen i nord. Dette flertallet understreker at et bærekraftig jordbruk over hele landet også er et svært viktig beredskapstiltak, og derfor er det arktiske landbruket viktig.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat, og norsk jordbruk og matindustri skal produsere varer som norske forbrukere etterspør. Det betyr både nok mat og produksjon av trygg mat basert på god plante- og dyrehelse. Forbrukerne skal også tilbys et godt utvalg og bredt spekter av produkter i ulike priskategorier.

Komiteen mener at av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og klima er det viktig at norsk jordbruk produserer de fôr- og matvarene som det ligger til rette for å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlands etterspørsel og eksport.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er opptatte av at norsk landbruk i større grad må tilpasse seg endrede forbrukervaner og endrede markedsforhold i fremtiden, og i større grad bli en næring som leverer det forbrukerne etterspør og som samtidig tar inn over seg et stadig mer krevende internasjonalt marked. Dette er en forutsetning for bærekraftig og økt norsk matproduksjon og for at det fremdeles kan være et jordbruk over hele landet.

Disse medlemmer vil understreke at det er bred politisk enighet om viktigheten av å bevare norsk landbruk, ivareta forsyningssikkerhet og legge til rette for at bøndene kan øke sine inntekter, men mener at det ikke er gitt at alle dagens markedsreguleringer er nødvendige for å ivareta disse målene.

Samtidig er disse medlemmer bekymret for at jordbrukspolitikken i for stor grad er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem, noe som tydelig kom frem i Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, Dokument 3:12 (2009–2010). Undersøkelsen trekker bl.a. frem at det finnes motstridende mål innenfor jordbrukspolitikken som gjør det særlig vanskelig å følge opp den nasjonale politikken regionalt. Herunder pekes det på motsetningen mellom målet om en effektiv og lønnsom drift og målene om småskala og variert distriktsjordbruk, et sterkt jordvern og ivaretakelse av miljøhensyn. Konkretiseringen av de overordnede målene skjer gjennom utformingen av virkemidler under jordbruksavtalen. Ifølge Riksrevisjonen medfører forhandlingselementet mellom staten og landbrukets aktører knyttet til avtaleinstituttet en risiko for at de overordnede målene Stortinget har satt for jordbrukspolitikken, i for liten grad styrer utformingen av de konkrete virkemidlene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser også til at Norge har det høyeste nivået av landbruksstøtte av alle OECD-land, og 59 pst. av bøndenes inntekter kommer fra statlige støttetiltak. I tillegg kan de mange og til dels uoversiktlige ordningene i jordbrukspolitikken tilskrives forhandlingsinstituttet, som har åpnet for å bringe inn nye og spesifikke tilskudd hvert år. Det er fortsatt nesten 100 forskjellige ordninger, som er delvis overlappende og med flere typer differensieringer. Dette gir dårlig oversikt over samlede effekter og en unødvendig krevende forvaltning. Systemet er et resultat av at man over tid har hatt høye ambisjoner om å detaljstyre næringsutøvere som ofte selv vet best hvor innsatsen bør settes inn for at målene for jordbrukspolitikken kan nås. Den vesentlige produksjonsøkningen man har sett det siste tiåret, viser at økonomisk stimulans uten for mye detaljstyring er effektiv virkemiddelbruk. Disse medlemmer mener derfor at det vil være hensiktsmessig at de årlige jordbruksforhandlingene særlig vurderer forenklinger i den samlede virkemiddelporteføljen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at nettopp det institusjonelle rammeverket for konsensus ved årlige forhandlinger og landbruksavtaler mellom bondeorganisasjonene og staten på den ene siden gir stabilitet og gradvis tilpasning, samtidig som forhandlingene fokuserer nesten utelukkende på årlige inntekter, og dermed ikke i tilstrekkelig grad tar på alvor klimaendringer, innovasjon og konkurransekraft. Det mener disse medlemmer er bekymringsfullt.

Disse medlemmer viser til at norsk landbrukspolitikk tilrettelegger for mat produsert i Norge og at landbruksaktivitet opprettholdes over hele landet. Imidlertid betyr det også at maten er betydelig dyrere for forbrukerne. Videre oppmuntrer det høye støttenivået til å befeste tidligere produksjonsbeslutninger, noe som igjen hindrer innovasjon og økt verdiskaping.

Samtidig vil disse medlemmer understreke at mye i norsk landbruk går bra. Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 3 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med 2,7 pst., mens produksjonen av planteprodukter har økt med 3,7 pst. Produksjonsvolumet for planteprodukter avhenger dog i stor grad av værforhold og kan derfor variere mye mellom år. Produksjonen av grønnsaker har den siste tiårsperioden økt med over 30 pst., mens fruktproduksjonen har økt med 3 pst.

Økt verdiskaping

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at Norge står foran en krevende økonomisk omstilling, og at det bør i større grad stimuleres til vekst i privat og konkurranseutsatt næringsliv enn regjeringen legger opp til. Det må både legges til rette for at flere næringer i Norge styrker seg, og at det skapes nye verdier og flere arbeidsplasser. Norge har gode forutsetninger for å lykkes hvis de rette valgene tas og vi ikke utsetter gjennomføring av nødvendige endringer. Det gjelder også landbruket. For å sikre et moderne, bærekraftig og verdiskapende norsk landbruk må flere grep tas i jordbrukspolitikken.

Disse medlemmer er bekymret for at jordbrukspolitikken i så stor grad er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem som ofte har vært utformet ut fra andre hensyn og prinsipper enn å korrigere markedssvikt med lavest mulige kostnader. Når potensialet for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene er så stort som det er i Norge, må ikke jordbrukspolitikkens innretning begrense utviklingen. Det må legges til rette for kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon og tiltak som styrker konkurransekraften i hele verdikjeden for matproduksjon. Økt verdiskaping må sikres gjennom konkurransedyktig råvareproduksjon og næringsmiddelindustri, samt gjennom lønnsom utnytting av ressursene på norske gårder.

Disse medlemmer vil understreke at bønder er selvstendig næringsdrivende, og at det er viktig å gi den enkelte næringsutøver større frihet til å utnytte ressursene på gården mer effektivt. Innenfor det tradisjonelle, norske jordbruket er det behov for modernisering av driften med mer rasjonelle driftsenheter og mer effektiv produksjon. Ny teknologi gir bruk av alle størrelser bedre muligheter til å utnytte de ressursene som er på gården. Innenfor annen landbruksbasert næring er det også behov for å stimulere til mer entreprenørskap og økt lønnsomhet og sysselsetting.

Det er viktig for disse medlemmer at jordbruket har forutsigbare rammevilkår som kan bidra til at den samlede lønnsomheten blir bedre i årene som kommer. Økt og mer helhetlig ressursutnyttelse vil både kunne øke verdiskapingen og konkurransekraften i eksisterende næringer og skape grunnlag for nye. Norge har rikelig tilgang på biologiske ressurser, både i havet og på land. Utnyttelse av disse gir muligheter for nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i hele landet.

Matsikkerhet

Komiteen understreker at matsikkerhet er svært viktig og innebærer at befolkningen til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat. Matsikkerheten sikres gjennom nasjonal produksjon, handel og ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget. Norsk mat er trygg, og det er et viktig konkurransefortrinn for norske matprodusenter. Sammenliknet med andre land har Norge få problemer med matbåren sykdom. Mattryggheten sikres gjennom tiltak langs hele produksjonskjeden fra jord til bord, og sykdom hos planter og dyr er lite utbredt i Norge.

Komiteen har som mål å øke matproduksjonen og styrke jordbrukets konkurransekraft. De landbrukspolitiske virkemidlene må innrettes slik at de innenfor økonomiske, miljømessige og handelspolitiske rammer bidrar til økt produksjon der det er muligheter og marked for det.

Det er likevel viktig å huske på at det er forbrukernes etterspørsel som gir produksjonsmulighetene. Når folketallet vokser, må produksjonen økes i takt med den endrede etterspørselen der dette er mulig for å holde hjemmemarkedsandelene på samme nivå.

Komiteen viser til at all mat som selges i Norge, skal være trygg. Produksjonen av trygg mat skaper tillit, sikrer avsetning av varer og legitimitet for et levende landbruk, og for næringsmiddelindustrien.

Komiteen er opptatt av den viktige rollen landbruket spiller i å skape aktivitet, bosetting og arbeidsplasser i små og store lokalsamfunn. Jordbruket er viktig for matsikkerheten vår. Derfor er det viktig for komiteen å legge til rette for økt norsk matproduksjon. Norsk jordbruk handler om forvalteransvaret gjennom å bruke naturressursene våre til å produsere trygg, sunn og bærekraftig mat av høy kvalitet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener et aktivt og bærekraftig landbruk også er helt avgjørende i klimakampen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at matpolitikken fikk et viktig løft under regjeringen Solberg, blant annet gjennom en egen strategi for å bygge Matnasjonen Norge. Salget av lokalmat har hatt en betydelig vekst. Regjeringen Solberg hadde som mål at omsetningen av lokalmat skulle være over 10 mrd. kroner i 2025, men allerede i 2019 nådde den totale omsetningen 11 mrd. kroner. Det ble opprettet matgledekorps i seks fylker, som gir råd og veiledning om hvordan man kan få til bedre måltidsopplevelser for eldre i kommunale institusjoner. Denne veksten har bremset opp under sittende regjering.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre oppfølging av Matnasjonen Norge og vurdere nødvendige tiltak for å styrke satsingen på lokalmat.»

Disse medlemmer viser til at færre gårdsbruk ble lagt ned under regjeringen Solberg enn under den forrige rød-grønne regjeringen. Etter at totalt jordbruksareal i drift gikk drastisk ned under forrige rød-grønne regjering, var areal i drift like stort ved utgangen av regjeringen Solbergs periode som i 2013. Jordbruket fikk skattelettelser gjennom økt jordbruksfradrag, og velferdsordningene som gir bønder muligheter for mer ferie og fritid, ble styrket. Regjeringen Solberg innførte også et eget tilskudd til små og mellomstore melkebruk. Kanaliseringspolitikken ble forsterket for å stimulere til at jordbruksarealene utnyttes mest mulig effektivt gjennom å produsere korn og grønnsaker der det er egnet for det, og holder tyngden av grasbasert husdyrhold i distriktene. Derfor ble tilskuddene til grasproduksjon i kornområdene fjernet, og tilskuddene til beiting, særlig i utmark ble økt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for å sikre økt beiting i utmark.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at under forrige rød-grønne regjering økte grasarealene i kornområdene. Den utviklingen snudde regjeringen Solberg. Regjeringen Solberg la også godt til rette for økt norsk produksjon av korn, frukt og grønnsaker, som er produksjoner der det er markedsmuligheter. Disse produksjonene var en tydelig prioritet i jordbruksoppgjørene under regjeringen Solberg. Økt norsk produksjon av plantevekster til mat vil bidra til økt selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at produksjon av korn, frukt og grønnsaker må styrkes også fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremover styrke satsingen på produksjon av plantevekster til mat for å øke selvforsyningen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Bondebladets reportasjer fra henholdsvis 12. februar 2019 («Bekymret for rekanalisering») og 31. mai 2023 («Vil vri inntekten til arealstøtte»). Bondebladets reportasje fra 2019 viste at antall ammekuprodusenter i Nord-Norge, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland hadde sunket med 169 mellom 2010 og 2018, mens antallet økte med 585 i resten av landet. Reportasjen fra 2023 viste at utviklingen hadde fortsatt i samme retning. Det har altså blitt flere ammekuprodusenter der det er mulig å dyrke korn og grønt, og færre ammekuprodusenter i områder som primært er egnet for husdyr og grasproduksjon. Dette er nøyaktig motsatt utvikling av det både den forrige rød-grønne regjeringen, og regjeringen Solberg, sier de arbeidet for. Siden 2010 har Norge ikke lykkes i sitt forsøk på å nå det helt sentrale kanaliseringspolitiske målet om å dyrke korn, frukt og grønt der det er mulig, og å utnytte arealene til gras og husdyrproduksjon der man ikke kan dyrke matvekster.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at de jordbrukspolitiske målene har blitt vesentlig presisert og tydeliggjort de siste årene. Disse medlemmer viser til budsjettforliket høsten 2021 om at regjeringen skal legge frem en forpliktende og tidfestet plan i løpet av 2022 for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel.

Disse medlemmer viser videre til behandlingen av strømstøtte for jordbruket, jf. Innst. 148 S (2021–2022) hvor

«Flertallet viser videre til Innst. 74 S (2019–2020), hvor Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Sosialistisk Venstreparti sto sammen om forslag, og til Hurdalsplattformen, hvor regjeringen har satt mål om at selvforsyningsgraden av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôr, økes til 50 pst.»

Og:

«Flertallet er enig om at målet om å tette inntektsgap og øke selvforsyning skal være førende prinsipper i jordbrukspolitikken og i utforming av statens forhandlingsgrunnlag for jordbruksoppgjørene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser videre til behandlingen av Jordbruksoppgjøret 2022, jf. Innst. 462 S (2021–2022), hvor flertallet på Stortinget gir følgende føring:

«Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, meiner det er eit stort potensial for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk allereie no kan starte nødvendig omlegging.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser derfor til at å øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr og tetting av inntektsgapet uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel er helt sentrale føringer for jordbruksforhandlingene fremover. Disse medlemmer viser videre til at økt selvforsyning skal skje gjennom en vridning av produksjonen mot mer grønt og korn og økt bruk av beite og utmarksressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at årets avtale, som fjorårets, ikke leverer godt nok på de føringer som Stortinget har gitt. Størrelsen på oppgjøret er i teorien relativt høyt, men hviler på svake forutsetninger som i realiteten svekker oppgjøret betydelig. Partene skriver at årets og fjorårets avtale i sum legger til rette for å tette inntektsgapet med 100 000 kroner. Det er teoretisk riktig, men fjorårets tetting på 40 000 kroner ble i praksis svært mye lavere på grunn av at forutsetningene for avtalen ikke oppfyltes, og det ble brukt opp handlingsrom i år for å kompensere for dette. Årets avtalte tetting på 60 000 kroner avhenger av at bøndene får kraftig redusert pris på gjødsel og andre innsatsfaktorer, og at renten ikke skal øke mye. Disse medlemmer viser til at igjen er forutsetningene svært usikre, noe som bidrar til å svekke avtalens evne til å tette inntektsgapet, og som også spiser opp handlingsrommet i neste års oppgjør.

Disse medlemmer viser videre til at inntektene fortsatt ikke er i nærheten av å dekke jordbrukets behov, sikre rekrutteringen til norsk matproduksjon eller å øke den nasjonale selvforsyningen, selv om de usikre forutsetningene for avtalen oppfylles. Det vil fortsatt gjenstå et betydelig inntektsgap på 200 000–300 000 kroner, avhengig av hva som faktisk blir den nye offisielle bondeinntekten som inntektsgapet skal beregnes ut fra. Det er først når vi vet hva denne inntekten blir, at vi vet hvor god årets og fjorårets avtale faktisk er. Verken årets eller fjorårets avtale inneholdt forpliktelser fra regjeringen til å levere nytt tallgrunnlag. Disse medlemmer mener dette også bidrar til å svekke avtalene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at avtalen heller ikke leverer godt nok på føringene fra Stortinget om økt selvforsyning og Stortingets henvisning til målet om å øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr. Disse medlemmer anerkjenner at Nord-Norge, melkeproduksjonen og den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen er prioritert i årets avtale. Disse medlemmer viser imidlertid til at dette ikke er i nærheten av nok til å øke selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr. I stort videreføres de samme virkemidlene som i lang tid har ført til svekket selvforsyning, og det er få strukturgrep i de virkemidlene som prioriteres. Disse medlemmer viser til at det heller ikke foreligger en reell plan for hvordan målet om økt selvforsyning skal nås, som også bidrar til å svekke avtalen.

Disse medlemmer viser til at for å øke selvforsyningen er det avgjørende å redusere den samlede bruken av kraftfôr, samtidig som norskandelen i kraftfôret økes. Disse medlemmer mener at subsidieringen av både kraftfôr og råvarer til kraftfôr er en betydelig strukturell hindring for økt selvforsyning. Disse medlemmer viser til at dette går direkte ut over lønnsomheten og verdien til norsk gras. Økt selvforsyning krever imidlertid at grasproduksjonen må økes. Disse medlemmer viser til at norske jordbruksarealer på inn- og utmark i hovedsak kan brukes til høsting og dyrking av gras, og alle husdyr kan spise korn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det derfor er prisen på korn som fôr til husdyra som legger grunnlaget for verdien av graset. Disse medlemmer viser til at lav kraftfôrpris gir lav verdi på graset. Høyere kraftfôrpris gir høyere verdi av graset. Disse medlemmer mener derfor at bytteforholdet mellom kraftfôr og grovfôr må økes i favør grovfôr, men frykter at årets avtale gjør det motsatte.

Disse medlemmer viser til vurderingene over og kommer på etter en helhetlig vurdering frem til at avtalen ikke er god nok, og at det trengs mer tiltak for at helheten blir akseptabel. Disse medlemmer mener det trengs en tydelig og forpliktende plan for hvordan man skal øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2024 med en opptrappingsplan for å nå målet om 50 pst. selvforsyning korrigert for import av fôrråvarer. Opptrappingsplanen skal inneholde føringer for hvordan bytteforholdet mellom kraftfôr og grovfôr skal styrkes i favør av grovfôr.»

Disse medlemmer mener videre at det er viktig at offentlig sektor etterspør mer norskprodusert mat, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2023 sikre at det blir stilt krav om minst 10 pst. innkjøp av norske jordbruksprodukter i offentlig sektor.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser videre til at opptrapping av både inntekt og selvforsyning vil kunne føre til nyetablering og utviding av besetninger. Dersom produksjonsvolumer kun reguleres gjennom pris, vil det føre til svekket produsentøkonomi og sløsing med ressurser. Disse medlemmer viser til at lærdommen fra opptrappingen i jordbruket på slutten av 1970-tallet er at det må være markedsbalanse og mulighet for prisuttak i markedet hvis næringen skal ha mulighet til å realisere målene om inntektsjamstilling og økt selvforsyning. Konsekvensene kan være overproduksjon, prisfall og en tilhørende kostnadsspiral som både gir svekket lønnsomhet og svekket selvforsyning. Derfor mener disse medlemmer at det kan være nødvendig med produksjonsregulering sammen med opptrappingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med faglagene og markedsregulator om et forslag om produksjonsregulering på sau, storfe og egg, og legge dette frem i god tid før jordbruksforhandlingene i 2024.»

Internasjonale forhold og utvikling innenfor foredling og omsetningsledd

Komiteen viser til at jordbruks- og handelspolitiske forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer har stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Det har de siste årene vært uro i internasjonale matvaremarkeder, og komiteen merker seg at allerede før Russlands invasjon av Ukraina steg kostnadene på viktige innsatsfaktorer til landbruket som energi, gjødsel, bygningsmaterialer og andre råvarer, og at invasjonen forsterket denne utviklingen. Komiteen viser til at dette understreker ansvaret Norge har for å produsere en så stor andel som mulig av maten til egen befolkning.

Komiteen viser til at konsekvensene av de internasjonale forholdene for Norge først og fremst er knyttet til kronekurs, prisutvikling på råvarer og innsatsfaktorer, og dermed også prisøkninger på mat for forbrukeren. Komiteen merker seg videre at det norske forbrukermarkedet har vært stabilt og har fungert som normalt tross uroen internasjonalt og den tiltakende inflasjonen. Komiteen vil bemerke at Norges matvareberedskap er god, og at norske bønder i hele landet er en avgjørende årsak til dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg at avtalepartene har prioritert budsjettøkninger framfor økte priser, og ser det som viktig for å dempe presset på forbrukerprisene på mat, og også for å sikre konkurransekraften til norsk matproduksjon. Flertallet viser til at toll og importvern ikke er et forhandlingstema i jordbruksoppgjøret.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, understreker betydningen av et velfungerende tollvern.

Importvern

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at et sterkt importvern er en bærebjelke i norsk landbruk, og ser det som viktig å sikre et reelt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av norsk matproduksjon og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre norsk matberedskap og norsk matproduksjon gjennom et velfungerende tollvern, og ber om at regjeringen i statsbudsjettet for 2024 omgjør krone- til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre dette.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Flertallet viser til Hurdalsplattformen, der regjeringen slår fast at importvernet for norsk jordbruk skal sikres, blant annet gjennom valg mellom prosent- og kronetoll. Flertallet ser det som viktig at regjeringen sikrer et reelt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av norsk matproduksjon og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at importvernet beskytter norsk landbruk mot konkurranse fra utenlandske aktører. En konsekvens er likevel at vernet gjør det mindre lønnsomt for utenlandske aktører å etablere seg i Norge, som igjen bidrar til svekket konkurranse og høyere matvarepriser for forbrukerne. Importvernet påvirker i stor grad forutsetningene for konkurranse i verdikjeden for dagligvarer og dermed prisen på mat. Det svekker konkurransen på leverandørleddet her hjemme, fordi det begrenser muligheten leverandører med produksjonsanlegg i utlandet har til å tilby sine varer til konkurransedyktige vilkår. Som en konsekvens reduserer det derfor muligheten utenlandske aktører har til å utnytte et eksisterende sortiment med egne merkevarer, produsert i utlandet, ved etablering i Norge.

Disse medlemmer noterer seg at det innenfor tilberedte matvarer får uheldige konsekvenser, gjennom at ulike terskelverdier gjør at mange produkter havner i tollposisjon, og medfører at kun de største etablerte aktørene klarer å tilpasse seg. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å vurdere om terskelverdiene bidrar til at uhensiktsmessig mange tilberedte matvarer havner i tollposisjon, og hvorvidt terskelverdiene kan heves eller gjøres mer fleksible for å legge til rette for noe mer konkurranse og utvalg i dette segmentet. Hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at importvernet på enkelte varer bør justeres, fordi tollsatsene i flere tilfeller er høyere enn det som faktisk er nødvendig for å beskytte norsk landbruk. Det fører dermed til unødvendig høye priser for forbruker, uten at det er til gavn for landbruket. Det bør foretas en gjennomgang av importvernet for å finne hvilke tollbarrierer som kan bygges ned uten at man rammer norsk matproduksjon, og gjennom det sikrer størst mulig fordel for forbrukerne, med minst mulig ulempe for landbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, understreker at importvernet er en av bærebjelkene i landbrukspolitikken, og av stor betydning for norsk matproduksjon og norsk landbruk. Det er også avgjørende for konkurransekraften til matindustrien, som er svært viktig for sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Flertallet viser til at de fleste land har importvern for å styrke nasjonal matproduksjon og sikre avsetningen av egenproduserte landbruksvarer, selv om det ofte ikke er fremme i debatten. Flertallet ser det som viktig med stabilitet og forutsigbarhet i importvernet, slik at sektoren har trygghet for sine investeringer og samfunnet for langsiktig matsikkerhet. Sektoren og samfunnet vil ikke være tjent med et system som skaper usikkerhet om soliditeten i importvernet og tryggheten for norsk produksjon. Flertallet viser til at importvernet for bearbeidede landbruksvarer er regulert av EØS-avtalens protokoll 3. I protokoll 3 er det fastsatt tollsatser for råvarene som inngår i de bearbeidede varene ved import. Tollen er i prinsippet fastsatt slik at den utjevner forskjeller i råvarepriser mellom Norge og EU, slik at norske bedrifter og EU-bedrifter kan konkurrere på like vilkår med hensyn til råvarepris. Konkurransen mellom bedriftene skjer i industrileddet. Flertallet støtter ikke å svekke importvernet og dermed påføre norsk bearbeidingsindustri konkurranseulemper i forhold til konkurrerende industri i EU. Det vil sette arbeidsplasser i fare og dermed svekke matvaresikkerheten for Norges befolkning.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser særlig til at en avgjørende forutsetning for tetting av inntektsgapet og økt selvforsyning er et styrket tollvern, gjennom å gå fra krone- til prosenttoll på en rekke tollinjer. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Bondelaget, Småbrukarlaget og Gartnerhallen og flere om at Stortinget i behandlingen av jordbruksoppgjøret bør gi føringer for dette. Disse medlemmer mener at man burde gå over til prosenttoll for mathvete, fôrhvete, havre, bygg, hele og halve slakt av storfe og gris, samt filet og sideflesk av svin, fryst kylling, eggeprodukter, løk, tidligpotet, lagringspotet, gulrot, isbergsalat, knollselleri, kålrot, eple og bringebær.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet ved å gå fra krone- til prosenttoll på tollinjer hvor prosenttoll gir best beskyttelse, med virkning fra 1. januar 2024.»

Komiteen viser også til at WTO-avtalen setter rammer for norsk jordbrukspolitikk, og at partene har lagt vekt på å finne løsninger som er i tråd med WTOs regelverk, både hva gjelder internstøtte og markedsprisstøtte (AMS). Komiteen merker seg at det skal nedsettes en partssammensatt gruppe som skal vurdere endringer i markedsordningene for korn og melk på grunn av begrenset handlingsrom for videre målprisutvikling fra 2024.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i henhold til WTO-avtalen har Norge en forpliktelse til å ikke overstige 11,4 mrd. kroner i samlet markedsprisstøtte (omtalt som «gul boks»), og at målprisene for melk og korn bidrar til at det er svært liten kapasitet igjen. Det vil derfor være hensiktsmessig å ta melk ut av «gul boks». Disse medlemmer påpeker at det er en fare for at dette grepet vil øke melkeprisene, og at det derfor er desto viktigere med sunn og god konkurranse i meierimarkedet. Mer konkurranse om bonden vil kunne føre til reduserte priser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta ut melk fra samlet markedsprisstøtte («Gul boks»), slik at melk ikke reguleres etter målpris.»

Komiteen viser til at matindustrien er en stor fastlandsindustri i Norge, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Komiteen vil understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, og for matberedskap og sikkerhet for den norske befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker at landbrukspolitikken og jordbruksavtalen er avgjørende viktig for verdiskaping og arbeidsplasser også utenfor jordbruket, herunder i næringsmiddelindustrien og andre tilknyttede næringer, og for bosetting over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at det å øke verdiskapingen i jordbruket innebærer å utnytte markedsmulighetene i verdikjeder for matvarer, øke konkurransen og konkurranseevnen for effektivitet i matvaresystemet og å redusere de høye kostnadene på innsatsfaktorene. Imidlertid er det slik at understøttede priser og regulerte markeder reduserer insentivene for verdiskaping.

Komiteen er glad for at det norske matmarkedet har blitt mer variert både når det gjelder pris og kvalitet. Omsetningen av lokalmat er i vekst, med god hjelp fra flere aktører i verdikjeden for dagligvarer. Her ligger det likevel fortsatt et potensial for økt verdiskaping og lønnsom næringsutvikling basert på landbrukets ressurser.

Konkurranse i meierisektoren

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at meieriprodukter utgjør om lag 15 pst. av nordmenns matinnkjøp. Reduserte priser på meierivarer og større produktmangfold vil komme forbrukerne til gode og kunne dempe den generelle prisveksten. Meierisektoren er preget av strukturelle ulemper som hemmer de små og uavhengige aktørene i bransjen.

Disse medlemmer viser til at det norske meierimarkedet historisk har vært preget av monopoler i store produktsegmenter og ingen konkurranse om bondens råvare. Dette henger sammen med at de landbrukspolitiske virkemidlene har vært brukt for å opprettholde monopolene, fremfor å stimulere til verdiskapning i hele verdikjeden. Det gjør at konkurransen i meierisektoren fortsatt er svak, noe som er til ulempe for forbrukerne.

Disse medlemmer viser til at fra 1928 til 1996 hadde det som man i dag kjenner som Tine, et lovgitt monopol i meierimarkedet. Da et samlet storting i 1996 åpnet for konkurranse, ble Tines særposisjon samtidig bevart. I årene 1996–2006 var hele meierisektoren preget av et svært høyt konfliktnivå, søksmål og mistillit mellom aktørene, samtidig som konkurransen forble uønsket svak. Dette resulterte i 2007 i det såkalte melkeforliket. I melkeforliket ble aktørene og staten enige om å finne en løsning innenfor den norske landbruksmodellen som skulle gi de uavhengige meieriselskapene, på områder der Tine er dominerende aktør, permanent reduserte avgifter eller høyere tilskudd innenfor prisutjevningsordningen for melk. Dette skulle bidra til konkurranse i markedet basert på norsk melk, og slik både sikre grunnlaget for norsk landbruk og sterkere vekting av forbrukerinteressene. I 2017 ble det gjort noen mindre forbedringer i de konkurransefremmende tiltakene for å stimulere til økt konkurranse som et resultat av at konkurransen i sektoren fortsatt var svak etter 10 år med konkurransefremmende tiltak.

Disse medlemmer viser til at konkurransen i meierisektoren evalueres hvert femte år. Etter valget i 2021 satte regjeringen i gang en evaluering av de konkurransefremmende tiltakene (KFT) i prisutjevningsordningen for melk, men denne gang med et mandat om at KFT skulle avvikles. På regjeringens initiativ ble det satt ned et utvalg ledet av Landbruksdirektoratet for å evaluere KFT, og deres rapport konkluderte med at en avvikling av de konkurransefremmende tiltakene vil svekke konkurransen i meierisektoren. Landbruksdirektoratet peker i tillegg på sannsynligheten for økt import som følge av å svekke konkurransen slik regjeringen foreslår. I tillegg mener direktoratet at kriterier bør forenkles, og at forutsigbarheten bør forbedres med lengre evalueringsintervaller. Konkurransetilsynet går vesentlig lenger i sin kritikk av konkurransen i meierimarkedet og anbefaler styrking av de konkurransefremmende tiltakene.

Disse medlemmer viser til at den erfaringen man har samlet gjennom de siste 25 år, viser at dagens virkemiddelbruk ikke har klart å etablere en sunn og virksom konkurranse i meierisektoren og likestilte vilkår for aktører som Q-Meieriene og Rørosmeieriet. Det bør tilrettelegges for økt forutsigbarhet knyttet til rammevilkårene, slik at uavhengige aktører kan investere med normal bedriftsøkonomisk risiko, samt at nyetablering kan skje i sektoren.

Disse medlemmer mener regjeringen bør ta den lange rekken av ulike fagmiljøer på alvor og gjennomføre en helhetlig evaluering av prisutjevningsordningen for melk, som så danner grunnlaget for en stortingsmelding om nivået man ønsker for konkurranse, og hvordan konkurransen i meierisektoren kan forbedres til det beste for både den norske bonden og forbrukeren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at prisutjevningsordningen for melk (PU-ordningen) har som formål å regulere prisdifferensieringen av melk som råvare til ulike anvendelser, og samtidig gi melkeprodusenter muligheter for å kunne realisere jordbruksavtalens målpriser på melk, uavhengig av melkeanvendelse og lokalisering av produksjonen.

Flertallet viser til at prisutjevningsordningen bygger på at det er ulik priselastisitet for ulike anvendelser av melk. Melk som drikkemelk kan bære en høyere pris enn melk som benyttes til ost, smør og melkepulver. I prisutjevningsordningen ilegges det avgifter for melk som benyttes til drikkemelk, og det gis tilskudd til melk som brukes til ost m.m. I sum bidrar dette til at den samlede verdien av melk i det norske markedet øker, noe flertallet mener er positivt og viktig for å sikre matproduksjon i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ordningen også finansierer de konkurransefremmende tilskuddene, men med unntak for disse tiltakene er prisutjevningsordningen aktør- og konkurransenøytral.

Disse medlemmer viser til evalueringene av konkurransefremmende tiltak, som er gjennomført hvert femte år siden 2007, og der det også er vurdert bl.a. utviklingstrekk i meierimarkedet og effekten av konkurransefremmende tiltak med hensyn på konkurranse, innovasjon og mangfold osv. I utredningen fra 2022 ble også konsekvensene av å avvikle de konkurransefremmende tiltakene evaluert. Disse medlemmer mener dette er spørsmål som naturlig bør stilles om en ordning som årlig tildeler opptil 200 mill. kroner i tilskuddsmidler til tre enkeltaktører i det norske meierimarkedet.

Disse medlemmer viser til at hovedkonklusjonen fra evalueringen som Landbruksdirektoratet har gjennomført i samarbeid med Konkurransetilsynet, er at dagens konkurransesituasjon i meierisektoren i betydelig grad er et resultat av de konkurransefremmende tilskuddene, og at konkurransen kan svekkes dersom alle tre tiltakene fjernes uten at de erstattes av andre tiltak.

Disse medlemmer viser til at de endringene som foreslås, vil bli sendt på høring. For ordens skyld viser disse medlemmer til at det foreslås å videreføre ordningen med differensierte avgifter og tilskudd, og øke satsen for denne ordningen med 3 øre fra 27 til 30 øre innenfor et tak på 90 mill. kroner. Samtidig foreslås det å videreføre den særskilte kapitalgodtgjørelsen som bidrar til konkurranse i førstehåndsomsetningen av melk, men uten den ekstra stimulansen på fem øre per liter. Distribusjonstilskuddet foreslås fjernet fordi evalueringen tydelig slår fast at distribusjon er en mindre barriere i dag enn ved innføring av tilskuddet i 2004, og at tilskuddet antas å ha liten spesifikk effekt på kostnadseffektivitet eller produktmangfold. Disse medlemmer viser til at store deler av de kraftfulle tiltakene rettet mot enkeltaktører i meierisektoren foreslås videreført.

Hovedtrekk i avtalen

Komiteen viser til at den inngåtte avtalen har en økonomisk ramme på 4,15 mrd. kroner, og at rammen bl.a. finansieres med foreslåtte bevilgninger over statsbudsjettet på 2,9 mrd. kroner, og med målprisøkninger på 864 mill. kroner. Komiteen merker seg at avtalen også gir full kompensasjon på 888 mill. kroner ettersom forutsetningene for jordbruksåret 2023 ikke slo til som forventet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg videre at avtalen gir en økning i inntektsmulighetene for landbruket på 23 pst., eller vel 110 000 kroner pr. årsverk, fra 2023 før oppgjør til 2024. Avtalen bidrar også til å tette deler av inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper med 60 000 kroner. Avtalen legger opp til økte inntektsmuligheter i alle produksjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at i en tid hvor vanlige lønnsmottakere har begrenset lønnsvekst, vil det være uheldig å øke overføringene til landbruket så mye som oppgjøret legger opp til. Rammen for økningen til landbruket er på 4,15 mrd. kroner. Til sammenligning fikk politiet en vekst på én mrd. kroner og samferdsel 1,8 mrd. kroner i 2023-budsjettet til regjeringen. Derfor mener disse medlemmer at det er rom for å satse mer på andre områder i neste års statsbudsjett, ved å redusere overføringene til jordbruket med 1,2 mrd. kroner. Selv med 1,2 mrd. kroner i frigjorte midler til andre prioriteringer vil bønder ifølge Landbruks- og matdepartementets beregninger få en inntektsmulighet på over 16 pst. Det er tre ganger det ordinære lønnsoppgjøret.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2024 redusere overføringene på kap. 1150 med 1,2 mrd. kroner.»

Disse medlemmer registrerer at regjeringen ikke følger opp sin egen politikk, og viser til Hurdalsplattformen, som blant annet har som målsetting å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet, og at det skal legges frem en forpliktende og tidfestet plan. Disse medlemmer registrerer at 2 år ut i regjeringsperioden har dette fremdeles ikke skjedd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at vi i fjor ikke støttet en økning i målprisene fordi dette ville medføre økte matkostnader for forbrukerne. Disse medlemmer mener at vi fortsatt er inne i en dyrtid med høye priser på drivstoff, strøm og økende renteutgifter som bidrar til at flere husholdninger har økonomiske utfordringer. For å skjerme forbrukerne mener disse medlemmer derfor at målprisene heller ikke bør økes i år.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om ikke å øke målprisene på melk, poteter, frukt og grønnsaker fra 1. juli 2023.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at antall bønder og bruk i Norge har vært i sterk og uavbrutt nedgang gjennom mange tiår, at stadig mer av den beste matjorda blir bygd ned hvert år, at mye dyrkbart areal er ute av drift, og at Norge er blant verdens minst selvforsynte land for jordbruksprodukter. Mange bønder oppgir at økonomi og arbeidssituasjon gjør det tvilsomt om de ønsker å fortsette driften, og om de vil anbefale barna å overta. Norsk jordbruk består fortsatt av svært mange bruk i god drift, men dette medlem konstaterer at utviklingen og situasjonen i norsk jordbruk står i sterk kontrast til vedtatte politiske mål. Landbrukspolitikken som føres og jordbruksoppgjør som er vedtatt gjennom mange år, gir ikke de resultatene for jordbruket som politiske mål skulle tilsi. Dette medlem konstaterer at jordbrukspolitikk, jordbruksoppgjør og virkemidler likevel er videreført etter samme mønster av vekslende politiske flertall gjennom lang tid.

Dette medlem viser til at jordbruksoppgjøret i 2022 erkjente situasjonen og skulle markere en kursendring mot økt selvforsyning, bedre økonomiske kår for bøndene og et mer bærekraftig, miljø- og klimavennlig jordbruk. Dette medlem kan ikke se at årets jordbruksavtale viderefører kursen som ble satt i 2022 i tilstrekkelig grad til å nå selvforsynings- og klimamål og stanse tap av bønder og matjord.

Dette medlem mener at jordbruksavtalen for 2023 ikke bidrar til å tette inntekstgapet. Nedskrivning av gjeld på grunn av inflasjon gir ikke likviditet, og en teoretisk tetting på 60 000 kroner hjelper lite når renter og avdrag skal betales i reelle kroner. Reduserte melkekvoter og trinn på areal for grønnsaker peker i riktig retning, men burde også hatt tak og krav om vekstskifte. Økt beite- og miljøtilskudd er gode tiltak, men motvirkes av økte produksjonstilskudd som vil øke kraftfôrforbruket, og lavere gjødselkostnad som vil øke kunstgjødselbruken.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at kommende jordbruksoppgjør i langt større grad må ta utgangspunkt i å identifisere hvilke grep som kreves for å nå overordnede og langsiktige jordbrukspolitiske mål, og legge om virkemiddelbruken til primært å understøtte disse målene. Disse medlemmer mener dette må bety en jordbrukspolitikk som sikrer gjennomsnittsbondens økonomi på en bedre måte, bruker virkemidlene i større grad til å holde jordbruksareal i drift, øker mangfold og dyrking av mat på den beste jorda og tilpasser kjøttproduksjonen til lokale grovfôrressurser og til klima- og kostholdsmål.

Hovedprioriteringer

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, merker seg at partene spesielt har prioritert økonomien i melkeproduksjonen, tiltak for klima og miljø, velferdsordninger, unge bønder og landbruk i Nord-Norge.

Klima og miljø

Komiteen viser til at norsk landbruk er avhengig av et stabilt klima og en natur i balanse. Komiteen mener at landbruket skal være en del av løsninger knyttet til globale utslipps- og ressursutfordringer i overgangen fra fossile til fornybare ressurser. Samtidig gir landbruket viktige arbeidsplasser over hele landet og trygg mat til norske forbrukere.

Komiteen ser det som viktig at norsk jordbruksproduksjon tilpasses et mer uforutsigbart klima, noe som er viktig for å kunne sikre matproduksjon og øke kvaliteten og produksjonen av korn, grovfôr, grønnsaker, frukt og bær som kan produseres på norske arealer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at et bærekraftig jordbruk er ett av de fire hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk, hvor ivaretakelse av miljøhensyn i arealbruk og ressursutnyttelse er forutsetningen for produksjon av norske jordbruksprodukter. Parallelt stiller grønn konkurransekraft krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. En stor utfordring fremover er å legge til rette for at norsk matproduksjon kan øke samtidig som utslipp reduseres i tråd med norske mål og internasjonale forpliktelser på klimaområdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at her mangler regjeringen både fokus og tiltak. Dagens politikk fører også til økt miljøbelastning og øker de totale klimagassutslippene. Selv om produktivitetsveksten i Norge har vært høyere enn OECD-gjennomsnittet, er den oppnådd via arbeidssparende teknologier som øker produksjonsintensiteten og bidrar til miljøbelastning.

Disse medlemmer er glade for at Norge har ambisiøse miljømål, som inkluderer en reduksjon i klimagassutslipp i henhold til Parisavtalen og strenge miljøregler. Det er dog uheldig at disse ambisjonene ikke gjenspeiles i landbrukspolitikken, som for eksempel ikke pålegger karbonskatt for utslipp fra jord og buskap, eller utsetter landbruket for annen klimapolitikk, til tross for at disse er opphavet til en stor andel av de nasjonale utslippene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede innføring av en CO₂-avgift for norsk landbruk.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Stortinget flere ganger har presisert at biologiske prosesser ikke skal pålegges avgift, og legger det til grunn for det videre arbeidet med klimaavtalen som ble inngått mellom staten og landbruket under regjeringen Solberg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at årets jordbruksavtale vris i en mer klima- og miljøvennlig retning, at klima og miljø prioriteres høyt, og at de målrettede ordningene økes.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.