Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket

Del I – Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer i Noreg

Meld. St. 11 (2023–2024) til Stortinget er ei oppfølgjing av regjeringsplattforma og eit svar på oppmodingsvedtak nr. 866 frå Stortinget juni 2023, jf. boks 1.1 i meldinga. Av Prop. 1 S (2023–2024) går det fram at regjeringa vil leggje fram ei konkretisering av ein strategi for auka sjølvforsyning slik at han kan handsamast av Stortinget før jordbruksoppgjeret 2024.

Krig, ustabile forsyningar av mat og energi og store klima- og miljøutfordringar pregar kvardagen til millionar av menneske verda over. Den globale usikkerheita understrekar tydinga av eigen matproduksjon som ein viktig del av beredskapen mot kriser i Noreg. Eit aktivt jordbruk i heile landet og ein berekraftig matproduksjon er viktig for at vi skal kunne skape ei trygg framtid for folk i Noreg. Jordbruket sitt samfunnsoppdrag er å sikre befolkninga nok og trygg mat produsert på norske naturressursar, og gjennom dette bidra til sysselsetjing i heile landet, god ernæring og helse.

Regjeringa viser i meldinga til Hurdalsplattforma og at sjølvforsyninga, korrigert for import av fôrråvarer, skal aukast samstundes som klimagassutsleppa frå landbruket skal reduserast og opptaket av karbon aukast. I tillegg skal produksjonen tilpassast eit endra og vanskelegare klima. Det vert lagt til grunn at ein variert bruksstruktur, som er tilpassa norske naturressursar og geografi, gjev dei beste moglegheitene for å produsere mat på ein berekraftig og klimavennleg måte. Ein berekraftig matproduksjon og auka sjølvforsyningsgrad handlar òg om andre viktige samfunnsmål, som til dømes verdiskaping, arbeidsplassar i heile Noreg og god folkehelse.

Totalberedskapskommisjonen skriv i sin rapport at matproduksjon er viktig beredskap, og kommisjonen sin hovudkonklusjon under vurderinga av matforsyning er at «det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden». Kommisjonen tilrår «å umiddelbart legge planer for økt selvforsyningsgrad basert på norske råvarer». Meldinga er eit svar på det siste.

Regjeringa viser i meldinga til at den endra geopolitiske situasjonen, gjer at regjeringa er oppteken av sikkerheit for befolkninga og arbeider på alle felt for å styrke beredskapen. Matberedskapen er ein sentral del av totalberedskapen og auka sjølvforsyning er eit viktig element inn i denne samla satsinga på matberedskap.

Sjølvforsyningsgraden er eit mål på kor mykje av heimemarknaden målt på energibasis som er produsert i Noreg, og er eit av fleire mål på kva marknadsandel den norske matsektoren har i den norske matmarknaden. Sjølvforsyningsgraden vert påverka av ei rekkje tilhøve både på produksjons- og forbrukssida – mange av desse ligg utanfor jordbrukspolitikken.

På produksjonssida er naturgjevne produksjonstilhøve, klima og kvalitetskrav viktige faktorar. Auka planteproduksjon til mat og fôr i Noreg er heilt avgjerande for å auke sjølvforsyninga. Det handlar om å produsere meir av dei vegetabilske matvarene i Noreg, satse på bruk av beiteressursane, auka bruk av gras framfor kraftfôr og auka norskandel i kraftfôret. Ein avgjerande føresetnad for auka sjølvforsyning er auka lønnsemd for produksjon av mat. Regjeringa legg i tråd med Hurdalsplattforma fram ein opptrappingsplan for inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. del 2 av meldinga.

For å auke sjølvforsyninga er det avgjerande å oppretthalde den høge norskandelen for dei produkta som allereie har høg norskandel, mellom anna kjøt, egg og mjølkeprodukt.

På forbrukssida er forbrukarpreferansar/-trendar og prisar viktige faktorar som påverkar etterspurnaden. Fleire utgreiingar viser at ein vesentleg auke i sjølvforsyningsgraden er avhengig av mellom anna endringar i kosthaldet i retning energirike plantevekstar til mat som kan produserast i Noreg, samstundes som den høge sjølvforsyningsgraden på husdyrprodukt vert oppretthalde. Ein samla innsats frå næring og myndigheiter for å auke etterspurnaden etter norske jordbruksvarer frå forbrukarar, storhushaldningar, bedrifter og det offentlege, er òg viktig for å auke sjølvforsyninga.

For å oppnå varig auke i sjølvforsyninga er ein avhengig av bidrag frå alle aktørane i verdikjeda for mat. Sentrale bidrag i denne samanhengen er forsking, agronomi og produktutvikling. Det er særs viktig at norske produkt opprettheld konkurransekrafta mot importerte varer. Det vil seie at dei norske varene har eigenskapar som gjer at dei etter ei totalvurdering, av mellom anna kvalitet, pris og produksjonsmetode, framstår som meir attraktive enn importerte alternativ.

I meldinga presenterer regjeringa ein strategi der auka planteproduksjon utgjer eit sentralt element for korleis sjølvforsyningsgraden skal kunne aukast frå dagens nivå og opp mot 50 pst.

Sjølvforsyningsgraden vert påverka av fleire faktorar, mellom anna opptrappingsplanen for auka inntektsmoglegheiter i jordbruket, som er omtalt i del 2 av meldinga. Dei overordna landbrukspolitiske målsetjingane, med matsikkerheit og beredskap, landbruk over heile landet, auka verdiskaping og berekraftig landbruk med lågare utslepp av klimagassar ligg, saman med regjeringa si politiske plattform, til grunn for arbeidet. Det same er tilfelle med Noregs internasjonale forpliktingar, mellom anna gjennom EØS-avtalen og WTO-avtalen. Regjeringa sitt arbeid med styrka konkurranse og meir mangfald i daglegvaremarknaden kan òg verke inn. Viktige føresetnader for auka sjølvforsyning er trygg mat og god dyre- og plantehelse. Regjeringa skal leggje fram ei stortingsmelding om dyrevelferd for Stortinget i 2024. Meldingsarbeidet rettar merksemd på tilhøve som denne regjeringa prioriterer høgt: både dyrevelferd og vilkåra for dyrehald i primærnæringane. Produksjon av trygg mat skaper tillit, møter forbrukarpreferansar og sikrar avsetnad av varer og legitimitet for eit levande landbruk og for næringsmiddelindustrien.

Alle tiltak i jordbrukspolitikken framover må vurderast opp mot korleis desse påverkar målet som er sett om auka sjølvforsyning. Regjeringa meiner det er naudsynt at mange av verkemidla vert drøfta og utforma i jordbruksforhandlingane.

Meldinga omhandlar auka sjølvforsyning av jordbruksvarer. Noreg har i tillegg ein stor produksjon av fisk og sjømat. Dette har stor tyding for norsk matberedskap. Sjølvforsyningsgraden vert òg påverka av val på andre politikkområde, som auka verdiskaping og næringsutvikling, klimapolitikk, betra folkehelse og ein aktiv distriktspolitikk.

Hovudstrategien som vert lagt til grunn for arbeidet med auka sjølvforsyning er å forbetre og auke produksjon av planteprodukt, både til mat og til fôr, på ein måte som styrker jordbruket si konkurransekraft mot import.

I kapittel 1 i meldinga er det ein kort omtale av dei landbrukspolitiske måla, FNs mål om berekraftig matproduksjon og rapportane frå Riksrevisjonen og Totalberedskapskommisjonen. Kapittel 2 avklarar omgrep som vert brukt for å omtale sjølvforsyninga og omtalar utvikling og status. Kapittel 3 gjennomgår det eksisterande kunnskapsgrunnlaget. I dei to føregåande jordbruksoppgjera har det vorte lagt til rette for auka sjølvforsyning m.a. ved målretting av tilskot og satsing på forsking og utvikling. Dette vert omtala i kap. 3.2 i meldinga. Organisasjonar med tilknyting til jordbruket har kome med innspel til arbeidet, både i møte og skriftleg. Desse vert gjennomgått i kapittel 3.3, før ein kort gjennomgang av arbeidet med sjølvforsyning i europeiske land. Kapittel 4 gjennomgår forbrukarpreferansar og tydinga av kosthaldet. Regjeringa sin strategi vert presentert i kapittel 5, og dei økonomiske og administrative konsekvensane er omtala i kapittel 6.

Del II – Plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket

Regjeringa starta på ei opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket allereie hausten 2021. I kapittel 7 i meldinga legg regjeringa fram ein plan for vidare opptrapping av inntektsmoglegheitene. Regjeringa vil leggje til rette for at nivået på inntektsmoglegheitene i jordbruket kan kome på nivå med løn for samanlikningsgruppa innan 2027, under nokre føresetnader som vert omtala her. I Hurdalsplattforma seier regjeringa at ein opptrappingsplan skal baserast på eit nytt talgrunnlag. Avtalepartane har bede Budsjettnemnda for jordbruket om endringar i talgrunnlaget til forhandlingane. Dette materialet vil ligge føre midt i april 2024. I proposisjonen om jordbruksoppgjeret vil regjeringa gjere nærmare greie for status for opptrappinga i lys av det oppdaterte talgrunnlaget.

Pkt. 7.1 i meldinga omtalar inntekt, verkemiddel og mål og pkt. 7.2 omhandlar inntektsmål og inntekstmåling. Nytt talgrunnlag og prinsippa i planen vert omtala i pkt. 7.3 i meldinga. Pkt. 7.4 i meldinga omtalar samanlikningsgruppe for inntektssamanlikninga, og pkt. 7.5 omtalar årsverksomgrepet. I pkt. 7.6 i meldinga omtalar regjeringa opptrapping av inntektsmoglegheitene, og i pkt. 7.7 økonomiske konsekvensar.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sverre Myrli, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Meld. St. 11 (2023–2024) - Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.

Komiteen viser til at krig og konflikt, ustabile forsyninger av mat og energi og store klima- og miljøutfordringer preger verden. Denne globale usikkerheten understreker betydningen av egen matproduksjon som en viktig del av beredskapen mot kriser i Norge.

Komiteen viser til Totalberedskapskommisjonens utredning (NOU 2023:17 Nå er det alvor), som slo fast at matproduksjon basert på norske arealressurser er en sentral del av Norges beredskap. Komiteen viser videre til at Totalberedskapskommisjonen klare anbefaling om å legge planer for økt selvforsyningsgrad. Komiteen er tilfreds med at regjeringen deler dette synet, og mener den endrede geopolitiske situasjonen gjør at det er nødvendig å styrke matvareberedskapen, og at økt selvforsyning er avgjørende for å oppnå dette.

Komiteen mener Norge har et ansvar, som alle andre land, for å ta i bruk våre ressurser for å sikre nok matproduksjon i en situasjon hvor verdens befolkning øker og global matsikkerhet svekkes. Å basere for mye av eget behov på import av mat og råvarer fra det internasjonale markedet vil kunne være en risikofaktor og gå ut over andre lands matsikkerhet. Komiteen viser til at økt selvforsyningsgrad gjennom økt planteproduksjon i Norge korrigert for import av fôr vil kunne ivareta og gjenreise kulturlandskapet i hele landet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter målet om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst korrigert for import av fôr.

Komiteen viser til at lønnsomhet i drift og investeringer i jordbruket er det viktigste tiltaket for å sikre at selvforsyningsmålet kan nås. Komiteen viser til at særlig økt lønnsomhet i planteproduksjonen vil være avgjørende.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at en opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket er viktig for å sikre lønnsomheten for bonden, slik at selvforsyningsmålet kan realiseres, og at en plan for opptrapping baseres på et nytt tallgrunnlag.

Flertallet viser til at verden har endret seg, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret. Dette understreker viktigheten av økt selvforsyning, med matproduksjon basert på en variert bruksstruktur i hele landet som er tilpasset norsk natur, geografi og våre naturressurser. Økt selvforsyning av mat er viktig for alle i Norge. For det første er sikker tilgang på mat i en krise en avgjørende del av vår nasjonale beredskap. For det andre bidrar økt matproduksjon til økt verdiskapning, arbeidsplasser og bosetting i hele landet. For det tredje er det viktig for miljø, klima, dyrevelferd, trygg mat og kulturlandskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser det som viktig å styrke vår nasjonale beredskap, og viser til at regjeringen i Hurdalsplattformen har varslet at selvforsyningen, korrigert for import av fôrråvarer, skal økes samtidig som klimagassutslipp fra landbruket skal reduseres og opptaket av karbon økes. I tillegg skal produksjonen tilpasses et endra og vanskeligere klima.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser også til Totalberedskapskommisjonen, som i sin rapport skriver at matproduksjon er viktig beredskap, og konkluderer under vurderingen av matforsyning med at «det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden». Kommisjonen anbefaler derfor «å umiddelbart legge planer for økt selvforsyningsgrad basert på norske råvarer».

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Meld. St. 11 (2023–2024) svarer ut dette. Disse medlemmer ser det som viktig å styrke beredskapen, og mener at økt selvforsyning er viktig for å sikre økt matberedskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Meld. St. 11 (2023–2024) er en videreføring av dagens virkemidler med få endringer i gjeldende tallgrunnlag. Som meldinga konkluderer (side 48):

«Ingen av tiltaka i meldinga fordrar vesentlige systemendringar.»

Del I – Strategi for økt selvforsyning av jordbruksvarer i Norge

Innledende merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, deler regjeringens hovedstrategi for økt selvforsyning ved å forbedre og øke produksjonen av planteprodukt, både til mat og til fôr, på en måte som styrker jordbrukets konkurransekraft mot import, slik at etterspørselen etter norske jordbruksvarer øker. Flertallet viser til at jordbruksavtalen og andre jordbrukspolitiske virkemiddel vil være de viktigste for å øke selvforsyningen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Venstre, viser videre til at en vesentlig økning i selvforsyningen også er avhengig av kosthold som tar utgangspunkt i hva som kan produseres basert på norske arealressurser. Dette krever endringer i retning energirike plantevekster for mat som kan produseres i Norge, samtidig som den høye selvforsyningsgraden på husdyrprodukter opprettholdes. Dette flertallet viser til at en forutsetning for økt selvforsyning er økt lønnsomhet for produksjon av mat i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at i dag er selvforsyningsgraden, korrigert for import av fôrråvarer og forbruk av fisk og sjømat, på om lag 40 pst., og regjeringen har satt som mål at selvforsyningsgraden skal økes til 50 pst.

Disse medlemmer viser videre til at strategien legger opp til å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og til fôr, på en måte som styrker jordbruket sin konkurransekraft mot import. Det er i denne forbindelse viktig å forbedre konkurransekraften til norske jordbruksprodukter, slik at forbrukerne velger norske produkter når de handler mat. Styrka konkurransekraft for norske produkter er imidlertid avhengig av blant annet pris, kvalitet, produksjonsmåte, innovasjon og evnen til å møte endringer i forbrukertrender.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen vil øke planteproduksjonen, både til mat og til fôr. Her er ordninger over jordbruksavtalen viktig, sammen med blant annet jordvern og sortsutvikling for å sikre bonden klimatilpassa og sterke sorter.

Disse medlemmer merker seg at det største potensialet for økt selvforsyningsgrad er å produsere mer norsk matkorn av kvalitet, slik at møller og bakere kan bruke mer norsk råvare. Disse medlemmer vil samtidig opprettholde den høye selvforsyningsgraden Norge allerede har på husdyrprodukter – for eksempel melk, kjøtt og egg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, er kjent med at det er et stort potensial for bedre grasdyrking. Det vil kunne gi mindre behov for kraftfôr til ku, sau og geit. Flertallet viser også til at mye av kornet vi produserer i Norge, går til dyrefôr.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at mer og bedre kornproduksjon vil redusere importbehovet til dette. For å få til dette må man ha et samarbeid i hele verdikjeden for mat:

• Bønder og næringsliv må delta med god agronomi, forskning og produktutvikling.

• Staten må bidra med gode og stabile rammevilkår, både for produsenter og næringsliv, blant annet over jordbruksavtalen.

• Man må styrke lønnsomheten for produksjon av jordbruksprodukter i Norge, sikre importvernet for norsk jordbruk og øke kunnskapen om innkjøpsregelverket for å sikre avsetning av norske varer.

Komiteen er stolte av den norske bonden og den kontinuerlige innsatsen for å forsyne landet med sunn og næringsrik mat. Gjennom årtier med hardt arbeid, tålmodighet og dedikasjon har bøndene vært ryggraden i norsk matproduksjon. Landbrukets historie handler ikke om «status quo», men om et stadig arbeid for å tilpasse seg ny kunnskap, nye metoder og nye utfordringer.

Den norske bonden har ikke bare et yrke, men en livsstil tuftet på verdier som respekt for naturen, ansvar for fellesskapet og en dyp forståelse av bærekraft. Gjennom generasjoner har bøndene skapt unike kulturlandskap som speiler Norges rike arv og kulturelle identitet.

Norsk landbruk har vært en bærebjelke i samfunnet, og landbrukets rolle vil bare bli enda viktigere i årene som kommer. Med stadig mer uforutsigbare klimaforhold og globale handelsutfordringer er det essensielt å ha et sterkt landbruk som kan tilpasse seg og produsere mat under skiftende ytre påvirkninger.

I tillegg til å være matprodusenter, fungerer norske bønder også som «vaktmestre» for norsk natur, kulturlandskap og biologisk mangfold. Men det betyr også at man må legge til rette for at de kan beholde den rollen fremover, og sikre et robust og bærekraftig norsk landbruk som også hensyntar mangfoldet i den norske naturen.

Mot 2040 må Norge styrke norsk landbruk gjennom investeringer i forskning, teknologi og infrastruktur. Dette inkluderer å støtte bøndene i å ta i bruk ny teknologi for å øke effektiviteten og bærekraften i produksjonen, samtidig som man opprettholder høye standarder for dyrevelferd og naturvern.

Samtidig må det legges til rette for at unge mennesker ser landbruket som en attraktiv karrierevei. Å sikre at det finnes en ny generasjon av bønder som er villige til å ta over gårdsdriften, er avgjørende for å opprettholde kontinuitet og innovasjon i næringen.

Videre må det satses på å redusere sårbarheten i matforsyningen gjennom å diversifisere produksjonen og styrke produksjonen av den maten Norge trenger. Dette vil bidra til å sikre at Norge kan klare seg selv i tilfelle av eksterne kriser eller forstyrrelser i verdensmarkedene.

I sum er norsk landbruk, matproduksjon og bønder hjørnesteiner i Norges beredskap og selvforsyning. Å investere i disse sektorene er ikke bare en investering i landets fremtidige mattrygghet, men også i Norges nasjonale sikkerhet, økonomi og bærekraft.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter på denne bakgrunn de overordnede målsettinger knyttet til økt selvforsyning av jordbruksvarer i Norge, samtidig som klimagassutslippene fra landbruket skal reduseres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil imidlertid understreke at en helt nødvendig konsekvens av disse målsettingene er at man må legge om fra en «smal» landbrukspolitikk til en bredere matsystempolitikk, hvor folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir sett i sammenheng.

Disse medlemmer merker seg at Norge i dag har 90–100 pst. selvforsyningsgrad av kjøtt og andre husdyrprodukter, samtidig som at man vet at både av klimahensyn og av hensyn til helse og kosthold må det totale kjøttforbruket reduseres i framtida. Disse medlemmer mener at både av beredskapshensyn, av hensyn til helse, klima og miljø og av hensyn til den økonomiske bærekraften i norsk landbruk i framtida, er det avgjørende at vi lykkes med en omlegging av norsk matproduksjon til økt produksjon av plantebaserte, vegetabilske produkter både til mat og fôr.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at en større del av tilskuddsordningen under jordbruksavtalen må vris fra husdyrhold til grøntproduksjon, det må legges mer vekt på å holde areal brukt til husdyrproduksjon i hevd, og man må utnytte eksisterende jordbruksareal bedre innenfor bærekraftige rammer, blant annet gjennom å legge større vekt på jordhelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge har et stort potensial for dyrking av planteprotein til menneskemat og nytt fôr som alternativ til soya. Flertallet er også positive til økte forsøk med belgfrukter som proteinkilder, selv om dette i det store bildet neppe vil påvirke selvforsyningsgraden vesentlig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at hovedutfordringen med regjeringens strategi for økt selvforsyning er at den skal skje basert på et håp om at forbrukerne skal etterspørre mer plantebasert norskprodusert mat, samtidig som etterspørsel etter norske husdyrprodukter skal opprettholdes på minst dagens nivå, uten at noe av dette settes inn i en større sammenheng der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i en helthetlig politikk.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at selvforsyning handler om matmengden, produksjonsmetodene og ressursgrunnlaget. Økt selvforsyning fra norsk jordbruk krever økt produksjon av planter i Norge, enten som fôr til husdyr eller som matvarer for mennesker. Selvforsyningsstrategien må derfor omfatte tiltak for å øke både areal og avlinger av planter i Norge. Disse medlemmer mener at det er utfordrende at regjeringens stortingsmelding ikke presenterer en plan for hvordan produksjon av planter til fôr og mat i Norge kan gjøres mer lønnsomt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil berømme regjeringen for selv å gi en treffende oppsummering av stortingsmeldingen i kapittel 6.2 Administrative konsekvenser, der det står rett ut at «Ingen av tiltaka i meldinga fordrar vesentlege systemendringar». Disse medlemmer er enige i at det er en dekkende beskrivelse av stortingsmeldingen, men vil påpeke at det er nettopp her hunden ligger begravet. Etter disse medlemmers syn er det nettopp «vesentlige systemendringar» som må til for å sikre en økt selvforsyningsgrad som både er i tråd med klimaforpliktelser, som tar naturhensyn, som er i tråd med helse- og kostholdsråd, som bidrar til satsing på ny teknologi og som også ser på hvilket eksportpotensial det kan være i norskproduserte jordbruksvarer og hva det i så fall vil medføre av mulig endret politikk knyttet til tollvern og internasjonale avtaler, og hva det igjen må medføre av endringer i innretning og virkemidler i de årlige jordbruksavtalene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at det i kjølvannet av Meld. St. 11 (2023–2024) er nødvendig å starte arbeidet med et helt nytt og bredere kunnskapsgrunnlag som munner ut i en ny stortingsmelding som setter landbrukspolitikken inn i en større sammenheng og erstatter dagens gjeldende stortingsmelding om den «smale» landbrukspolitikken fra Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig starte arbeidet med en offentlig utredning som kan legge grunnlag for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer, der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i sammenheng.»

Komiteen viser videre til Totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023:17 Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid, hvor viktigheten av økt selvforsyning av norskprodusert mat er et sentralt punkt. Kommisjonen peker bl.a. på at kontinuerlig innenlands matproduksjon, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og velfungerende internasjonale handelssystem er avgjørende faktorer i en beredskapssammenheng. Videre peker kommisjonen på at Norge må over til en «føre var-politikk» gjennom å sikre en stor og stabil produksjon av mat i Norge basert på norske ressurser. Komiteen er enig i Totalberedskapskommisjonens analyse og anbefalinger, og mener at det er avgjørende at regjeringen følger opp disse, og at tilstrekkelig produksjon av mat sikres under en krise.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsker også en grundigere vurdering av Norges forsyningssikkerhet og selvforsyningsevne. Det er nødvendig å planlegge for scenarioer der import av mat fra andre land enn våre nordiske naboland mer eller mindre bortfaller i sin helhet, og ha en grunnleggende innsikt i hvor sårbar Norge som nasjon vil være i en slik situasjon, og i risikoen ved de relevante scenarioene som kan oppstå, som på ulike måter kan svekke norsk forsyningssikkerhet. Dersom tilgang på import skulle falle bort, må det utarbeides konkrete beredskapsplaner for hvordan vi kan omstille dagens eller morgendagens produksjon og kosthold til en kriseproduksjon som sikrer alle nordmenn tilgang til nok kalorier, i en kombinasjon av produkter både fra fisk og havbruk og fra jordbruket. En slik vurdering av selvforsyningsevnen vil også gi en bedre innsikt i hva som faktisk er norsk selvforsyning sammenlignet med selvforsyningsgraden.

Flertallet vil peke på at et nordisk samarbeid om matberedskap og forsyningssikkerhet er aktualisert ved at Sverige og Finland har blitt NATO-medlemmer. Et nordisk samarbeid for å styrke de nordiske landenes forsyningssikkerhet ved militære trusler vil etter flertallets syn være den beste og billigste måten å styrke norsk matberedskap på. Derfor bør det også utarbeides en felles nordisk risiko- og sårbarhetsanalyse. En slik analyse bør videre gjennomføres av uavhengige fagmyndigheter (fra matproduksjon), som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), i samarbeid med tilsvarende fagmyndigheter i de øvrige nordiske landene.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vektlegge Norges beredskapspotensial i den videre oppfølgingen av Totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023: 17.»

«Stortinget ber regjeringen å sikre at kritiske samfunnsfunksjoner gis fortrinn ved kriser, slik at blant annet handel og produksjon av matvarer går mest mulig normalt under en krise.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen følger opp totalberedskapskommisjonens rapport og at matpolitikken vil få en viktig rolle i denne sammenheng.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at norsk næringsmiddelindustri er viktig for arbeidsplasser, verdiskaping og som avtaker av råvarer fra norsk jordbruk. Dette flertallet vil sikre næringsmiddelindustrien gode rammebetingelser og sette søkelys på hele verdikjeden for mat. Dette flertallet ser det derfor som viktig at det skal legges fram et veikart for næringsmiddelindustrien, for å legge til rette for en robust, innovativ og markedsretta matindustri.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide konkrete beredskapsplaner for en krisesituasjon som sikrer alle nordmenn nok mat.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å utarbeide en felles nordisk risiko- og sårbarhetsanalyse for forsyningssikkerhet for mat.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, påpeker at selvforsyningsgraden utregnes ved å se på hvor stor andel av kaloriinntaket i den norske befolkning som kommer fra matvarer produsert i Norge. Selvforsyningsgraden reduseres ved import av innsatsfaktorer til fôr, som i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer. Dette flertallet mener innretningen av selvforsyningsgraden er såpass mangelfull at selvforsyningsgraden kan gi et ukorrekt bilde av norsk matproduksjon. Dette flertallet viser blant annet til at poteter, som Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 75 pst. på, er en kalorifattig matvare som står for 4 pst. av energiforbruket. Sukker, som Norge har en lav produksjon av og som har en høy energitetthet, står derimot for rundt 10 pst. av energiforbruket, mens selvforsyningen er på 1 pst.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at selv om selvforsyning og kriseberedskap må sees i sammenheng, er det matsikkerheten som må være førende i en krigs- eller krisesituasjon. Norge har en høy produksjon av mat som eksporteres, og det er helt naturlig å legge til grunn vridninger i kostholdsvanene i en eventuell krigs- eller krisesituasjon.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at et selvforsyningsmål har liten verdi hvis det ikke er tidfestet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide etter et mål om at 50 pst. selvforsyning, korrigert for import av fôr, skal nås innen 2030.»

Konkurransekraft for norsk mat

Komiteen viser til at økt selvforsyning er avhengig av at forbrukerne etterspør norske jordbruksvarer, og at en økning i inntektsmulighetene ikke vil bidra til å øke selvforsyningen dersom jordbruksvarene ikke blir etterspurt. Komiteen viser til at pris, kvalitet og evne til å møte endringer i forbrukertrender er viktig.

Komiteen mener det er viktig med et godt samspill i hele verdikjeden for mat. Komiteen mener at konkurransesituasjonen i norsk dagligvare er for dårlig, noe som både kan føre til lite mangfold og for svak sammenheng mellom pris og kvalitet. Komiteen mener videre det er nødvendig å synliggjøre på en tydeligere måte koblingen mellom råvareproduksjon og næringsmiddelindustri, hvilke rammevilkår og virkemiddel industrien har, og å vurdere om det bør gjøres endringer for å styrke den.

Komiteen viser til at offentlig sektor er en storinnkjøper av matvarer, og dermed har mulighet til å bidra til økt selvforsyning gjennom å gjøre innkjøp av bærekraftige og lokalproduserte jordbruksvarer innenfor rammene av regelverket for offentlige innkjøp.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at handelspolitikken også spiller en viktig rolle for konkurransekraften til norsk mat.

Flertallet viser til at importvernet er et avgjørende virkemiddel for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener prinsipielt at det viktigste politiske tiltaket for å sikre norsk matproduksjon er deregulering av landbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at en styrking av konkurransekraften for norsk mat må møtes med flere og mer konkrete virkemidler enn det regjeringen legger opp til. Det er ikke nok å «håpe at forbrukerne vil» eller å «legge til rette for» eller «videreføre» og/eller «opprettholde» dagens virkemidler, slik regjeringens vil-punkter i meldingen i det alt vesentlige kan oppsummeres med.

Disse medlemmer viser bl.a. til at utviklingen av framtidsrettet landbruksteknologi, inkludert nye og langt mer presise metoder innenfor bioteknologi, vil åpne stadig nye muligheter som kan bidra til betydelige gevinster for både bonden, norske forbrukere, miljøet, dyrevelferden og norsk matvaresikkerhet. Også dette perspektivet er vagt formulert i meldingen, både når det gjelder betydning for økt matproduksjon og ikke minst økte inntektsmuligheter. Det er i og for seg utmerket med et nytt teknologiforum, men slik dette framstår, er det mer et diskusjonsforum enn et konkret virkemiddel for å bidra til en bedre og mer effektiv produksjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil tilrettelegge for at det skal bli enda enklere og mer lønnsomt for bonden å ta i bruk smart og autonom landbruksteknologi, bl.a. gjennom konkrete tilskuddsordninger innenfor rammene av jordbruksavtalen og endringer i regelverket som åpner for bruk av ny CRISPR-teknologi.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er bekymret for signalene i meldingen om at den økte konkurransekraften for norskprodusert mat bl.a. skal skje gjennom økte tollsatser på flere landbruksprodukter. Disse medlemmer er videre bekymret for den holdningen som ble framsatt under næringskomiteens høring 4. april 2024 om Meld. St. 11 (2023–2024) fra bl.a. Norsk Landbrukssamvirke om at «det ikke er koblinger mellom behovet for et sterkt importvern for å beskytte innenlandsk matproduksjon, og sjømatnæringens evne til å eksportere de volumene som produseres i norsk havbruksnæring».

Disse medlemmer er ikke enige i en slik analyse og kan ikke se at den er underbygget med fakta og troverdig argumentasjon i stortingsmeldingen, og vil advare mot konsekvensene av en slik politikk bl.a. når det gjelder andre norske matvarer med stor eksportandel, som fisk. Disse medlemmer mener det er avgjørende at Norges offensive handelspolitiske interesser vektlegges like tungt som jordbruksinteressene i handelspolitikk, og etterlyser en grundigere konsekvensanalyse av hvordan handelspolitikken for jordbruksvarer faktisk påvirker handelen for andre varer.

Disse medlemmer viser i den sammenheng til regjeringspartiene og Sosialistisk Venstrepartis enighet i budsjettbehandlingen 2023 om omlegging fra kronetoll til prosenttoll på potet som et eksempel på manglende konsekvensutredning og utilsiktede negative konsekvenser for både forbrukere og næringsliv – uten at det bidrar i nevneverdig grad til det som er målsettingen for endringen.

Disse medlemmer viser til at Norge hadde en selvforsyningsgrad på 83 pst. for poteter i 2022, og at den har vært vedvarende høy i mange tiår. Å øke denne ytterligere vil være avhengig av betydelig økning i kjølekapasitet, mange tusen nye dekar dyrket mark som kanskje må tas fra andre jordbruksproduksjoner, mange flere potetbønder, settepoteter nok til det produksjonsvolumet som trengs, og stabile klima- og dyrkningssesonger. Ingen av delene er på plass i dag eller mulig å garantere å ha på plass i fremtiden, men endringen blir likevel foreslått innført med virkning fra høsten 2024.

Disse medlemmer er bekymret for at resultatet vil være en betydelig høyere pris på poteter ut til forbrukere, og langt høyere kostnader og potetmangel for industriaktørene. Flere industriaktører har allerede varslet fare for konkurser og oppsigelse av ansatte som følge av endringene. Disse medlemmer frykter i tillegg at konsekvensen vil være at norske poteter velges bort til fordel for andre metningsgarnityr slik som ris og pasta, som kun kan importeres. Paradokset er da at selvforsyningsgraden for potet vil øke i takt med lavere konsum av potet gitt tilsvarende produksjonsnivå, samtidig som selvforsyningsgraden som sådan reduseres. Det gir verken flere poteter eller bedre selvforsyning.

Disse medlemmer viser videre til NHO Mat og Drikkes høringsinnspill, hvor organisasjonen skriver at:

«Mat- og drikkeindustrien er den største fastlandsindustrien i Norge, med nærmere 40 000 årsverk fordelt på om lag 2 000 bedrifter. [...] Selv om mat- og drikkeindustrien primært produserer for det norske markedet, opptrer den ikke i et vakuum i norsk økonomi. Den er direkte eller indirekte like avhengig av internasjonal handel for befolkningens velstand, husholdningenes disponible inntekt, næringslivets produktivitet og bedriftenes konkurransekraft som andre næringer. Internasjonal handel tilfører industrien nye ideer, impulser, investeringer, nye teknologier, økt konkurranse og innovasjon som også her bidrar til økt produktivitet og styrket konkurransekraft. Det er lite sannsynlig at mat- og drikkeindustrien i et lite land som Norge kan opprettholde sin produktivitet og konkurransekraft uten å ta del i de internasjonale verdikjedene som skjer i internasjonal handel og i EØS.»

Disse medlemmer er enige med NHO Mat og Drikke, der store bondeeide samvirkebedrifter som Tine, Nortura og Felleskjøpet er medlemmer, i dette. Disse medlemmer vil derfor understreke at det ikke vil være i norsk matindustris interesse å føre en mer proteksjonistisk handelspolitikk med høyere tollmurer og et mer aggressivt forhold til EU der f.eks. EØS-avtalen utfordres. Dette gjelder hele det norske matsystemet, og både i og utenfor landbrukssamvirkene.

Disse medlemmer viser videre til Menons rapport om sjømatens betydning for matvareberedskapen i Norge, som ble utarbeidet på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet i 2023. I rapporten kommer det frem at fisk og sjømat kan dekke en stor del av matbehovet ved en potensiell krise, tilsvarende 76 pst. av energibehovet til den norske befolkningen og en dekningsgrad på 110 pst. Disse medlemmermener det er et viktig perspektiv å ta med seg i diskusjonen om selvforsyning. Det gir liten mening å diskutere selvforsyning uten å inkludere sjømat. Av hensynet til sjømaten og dens bidrag til norsk selvforsyningsevne er det viktig å unngå at sjømatnæringen indirekte negativt påvirkes av proteksjonistiske tiltak for landbruksvarer. Norsk sjømatproduksjon er avhengig av eksport, og eksporten krever at Norge ivaretar intensjonen i sine handelsavtaler, spesielt med tanke på EU og EØS.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Norges offensive handelspolitiske interesser vektlegges like tungt som jordbruksinteressene i handelspolitikken.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konsekvensanalyse av hvordan handelspolitikken for jordbruksvarer påvirker handelen av andre varer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne etterlyser også en langt mer offensiv strategi for mulighetene til eksport av norskproduserte jordbruksprodukter. En vellykket eksportstrategi står ikke i veien for økt selvforsyning, men kan være en viktig bidragsyter for økt produksjon og økt lønnsomhet for bl.a. animalske produkter produsert på en bærekraftig og klimavennlig måte.

Disse medlemmer er videre opptatt av norsk landbruk i større grad må tilpasse seg behovet for oppfølging av jordbrukets klimaavtale, endrede forbrukervaner og endrede markedsforhold i fremtiden. Landbruket må i større grad bli en næring som leverer det forbrukerne etterspør, som bidrar til å kutte norske klimagassutslipp, og som samtidig tar inn over seg et stadig mer krevende internasjonalt marked. Dette er en forutsetning for bærekraftig og økt norsk matproduksjon og for at det fremdeles kan være et jordbruk over hele landet. Disse medlemmer etterlyser konkrete grep for å lykkes med en slik politikk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget våren 2025 med en plan for mer plantebasert mat, hvor målet er at den samlede norske plantebaserte produksjonen skal styrkes og sammenhengen mellom de ulike leddene i verdikjeden skal økes.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp sine forpliktelser i henhold til jordbrukets klimaavtale om å bidra til å endre matforbruket i den norske befolkningen slik at dette forbruket i størst mulig grad blir i tråd med kostholdsrådene.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at Norge eksporterer 40 millioner måltider med sjømat hver eneste dag. Disse medlemmer viser til Sjømat Norges høringsinnspill, der de påpeker at man i krisesituasjoner vil kunne legge om bruken av fôrvarer, blant annet ved å bruke mer norskprodusert fiskemel og fiskeolje. Disse medlemmer påpeker at dersom premisset for kriseberedskapen er at man ikke kan importere matvarer, må det legges til grunn at det også medfører en stans i eksport av norske matvarer.

Disse medlemmer viser til Sjømat Norges høringsinnspill i saken, og deler deres bekymring for at importvernet brukes som et hovedvirkemiddel for sikring av norsk matproduksjon og at importvernet i praksis styrkes gjennom blant annet overgang fra krone- til prosenttoll. Disse medlemmer er bekymret for at et styrket tollvern svekker Norges posisjon for inngåelse av handelsavtaler på andre områder, deriblant sjømat.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre beregningsmodell for selvforsyning og matsikkerhet slik at norsk sjømat også medregnes, herunder også at import av innsatsfaktorer til fôr i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge står fritt innenfor WTO-systemet til å anvende både kronetoll og prosenttoll på landbruksvarer. Disse medlemmer mener det er bra at det i statsbudsjettet for 2024 ble innført prosenttoll for å styrke importvernet på issalat, knollselleri, rødbeter og kålrot, og på poteter fra 1. januar 2024. Disse medlemmer mener at en liknende overgang må gjøres på flere jordbruksvarer, og særlig varer som i dag møter stor konkurranse fra utlandet, for eksempel ulike kjøttprodukter.

Videre vil disse medlemmer vise til at Forsvaret årlig bruker rundt 20 mill. kroner på innkjøp av frukt og grønt. I tråd med foreslått langtidsplan for Forsvaret vil summen som brukes på å forsyne Forsvaret med mat, trolig gå opp de neste årene. Blir disse pengene brukt på å inngå kontrakter med norske matprodusenter og landbrukssamvirker, kan Forsvaret bidra til å styrke norsk matsikkerhet, selvforsyning og beredskap. Videre vil disse medlemmer vise til at Norge står fritt til å treffe tiltak som angår varer og produksjon som er uunnværlig for forsvarsformål, jf. artikkel 123b i EØS-avtalen. Disse medlemmer mener dette er et handlingsrom som må utforskes og utnyttes.

Videre vil disse medlemmer vise til at både forbruket og norskandelen er lav på frukt og grønt i Norge. Gartnerhallen, Norges største produsentorganisasjon for frukt, bær og grønnsaker, viser til at nordmenn i dag spiser for lite grønsaker, og at man faktisk kun spiser 3 av de anbefalte «5 om dagen». Dissee medlemmer vil vise til at matvareprisene økte med 10 pst. i 2023, og tall fra Opplysningskontoret for frukt og grønt viser at flere familier kutter i forbruket av frukt og grønt i økonomisk krevende tider. Samtidig vet man at forbruket av frukt og grønt kan gå opp ved lavere priser. Når Kiwi kuttet prisene tilsvarende merverdiavgiftssatsene i 2007, økte omsetningen av frukt og grønt med 23 pst.

Disse medlemmer mener at det er gode grunner til å øke forbruket og produksjonen av frukt og grønt både for folkehelsa, for selvforsyningsgraden, og for å styrke landbruket.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at man bør fjerne merverdiavgift på norskprodusert frukt og grønt. Det vil gjøre frukt og grønt mer konkurransedyktig i butikken, og være bra for folkehelsa og vanlige familiers økonomiske situasjon i en tid med krevende økonomi.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne merverdiavgift på norskprodusert frukt og grønt.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsinstruks for å øke norskandelen av innkjøpt mat i Forsvaret.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er overrasket over at stortingsmeldingen er passiv når det gjelder økologisk produksjon. En økning i matproduksjon basert på plantebaserte produkter bør følges av et tilsvarende mål for økning i hvor stor andel av disse som skal være økologisk produsert, og ikke en passiv formulering om å «produsere det markedet etterspør som vi har forutsetninger for å produsere». Disse medlemmer viser til at regjeringsplattformen har slått fast at regjeringen vil «stimulere til auka produksjon av omsetnad av lokalmat og -drikke og økologisk mat», og etterlyser en plan for hvordan dette skal skje, annet enn å utelukkende overlate det til etterspørsel i markedet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen revidere strategien for økologisk landbruk i 2024.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at bondens posisjon i hele verdikjeden for mat er viktig for å sikre økt norskandel i maten vi spiser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen pålegge en merkeordning for egne merknader (EMV) med kjedenavn, produsent og produktets opprinnelsesland.»

Planteproduksjon

Komiteen viser til at ivaretaking og forbedring av produksjonsgrunnlaget og det begrensede dyrka arealet i Norge er avgjørende for å kunne øke planteproduksjonen. Komiteen viser til at dette handler om å verne arealene mot omdisponering til andre formål, hindre brakklegging og gjengroing og sikre god jordhelse. Komiteen viser til at det har vært en negativ utvikling med brakklegging og gjengroing over tid. Komiteen viser derfor til at økt planteproduksjon og økt selvforsyningsgrad må innebære økt fokus på istandsetting av tidligere dyrka mark, grøfting og drenering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker imidlertid at det også i områdene med grasbasert husdyrproduksjon er et stort potensial for økt plantebasert produksjon. Disse medlemmer viser til at det de siste 30 årene har skjedd en betydelig endring i arealbruk bort fra plantebasert produksjon over til grasbasert husdyrproduksjon, og at det for bare få tiår siden var helt vanlig å bruke deler av arealene til plantebasert produksjon også i de deler av landet som i dag domineres av grasbasert husdyrproduksjon.

Økt planteproduksjon til mat

Komiteen viser til at norskandelen for matkorn og grønnsaker er under 50 pst., noe som gir rom for å øke selvforsyningsgraden for disse planteproduksjonene. Komiteen viser til at for potet er selvforsyningsgraden nærmere 80 pst., og at det også er rom for å øke selvforsyningsgraden for potet, selv om handlingsrommet er mindre enn for matkorn og andre grønnsaker. Komiteen viser til at for planteproduksjonen er det matmel som bidrar til størst andel av det totale energiforbruket. Økt norskandel av matmel vil derfor være et viktig bidrag til økt selvforsyningsgrad. Komiteen støtter derfor en målsetting om 90 pst. norsk matkorn innen 2030.

Komiteen viser til de ambisiøse målene i rapporten «Grøntsektoren mot 2035» fra Grøntutvalget, om en vekstambisjon på 75 pst. basert på målet om fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær per dag. Utvalget mener vekstambisjon for norskandelen skal være 50 pst. økning. Komiteen støtter ambisjonene, men understreker at skal målene nås, er det viktig med økt lønnsomhet, innovasjon, konkurransekraft og norsk forbruk i sektoren. Økt produksjon i sektoren må fremover i større grad baseres på produksjon i hele landet og med en variert bruksstruktur.

Forsterket Nord-Norge-satsing

Komiteen viser til at landbruk og matproduksjon er viktig del av beredskapen i Nord-Norge, og at det er et potensial for å dyrke mer grønnsaker og poteter i landsdelen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er spesielt viktig både av bosettingshensyn og beredskap å styrke matproduksjonen i Nord-Norge, og viser til de særskilte satsingene på jordbruket i Nord-Norge som har vært i de to siste jordbruksoppgjørene, og ber om at denne innsatsen forsterkes.

Flertallet mener det bør være et mål å prøve ut nye og mer målrettede ordninger for å styrke matproduksjonen og jordbruksmiljøene i nord. Den arktiske dimensjonen skal særlig vektlegges i dette arbeidet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, mener det skal etableres et veikart for næringsmiddelindustrien med mål om en sterk og innovativ industri basert på norske råvarer. Veikartet skal ha en særskilt satsing for å opprettholde og videreutvikle næringsmiddelindustrien og øvrig håndtering og bearbeiding av jordbruksvarer i nord.

Økt planteproduksjon til fôr

Komiteen viser til at økt planteproduksjon til fôr er avgjørende for å nå målet om fôrkorrigert selvforsyningsgrad på 50 pst. Komiteen viser til at den største delen av fôrseddelen til norske husdyr er grovfôr, mens resten er kraftfôr. Komiteen viser til at norskandelen i grovfôr er 100 pst., mens i 2022 var norskandelen for kraftfôr 54 pst. Mer og bedre grovfôr er derfor nøkkelen til å øke bruken av norsk råvare i den totale norske fôrrasjonen. Komiteen merker seg at det blant annet gjennom prosjektene Grovfôr 2020 og Økt Norsk er dokumentert et stort potensial for å forbedre dyrkningen av grovfôr, slik at kostnadene i grovfôrproduksjonen reduseres og kvaliteten økes. Komiteen mener at det er viktig å legge til rette for økt lønnsomhet og kvalitet i grovfôrproduksjonen.

Komiteen viser til at å øke norskandelen i kraftfôret også er nødvendig for å øke selvforsyningen, i tillegg til å erstatte kraftfôr med grovfôr. Komiteen viser til at bruken av kraftfôr har økt i takt med høyere ytelse hos melkekyr, og den kraftige veksten for produksjoner som nesten utelukkende er basert på kraftfôr, som fjørfe, egg og svin. Komiteen viser til at behovet for fôrkorn dermed er påvirket av både utviklingen i husdyrsektoren og forbruket av kraftfôret til de ulike dyreslagene, i tillegg til sammensetningen i fôrseddelen. Komiteen viser til at regjeringen foreslår en målsetting om å øke andelen norskproduserte råvarer i kraftfôr til husdyr til 70 pst. innen 2034. Komiteen støtter denne målsettingen.

Komiteen viser til at økt norskandel i kraftfôr må komme fra norsk fôrkorn. Komiteen viser til at en økning i norsk fôrkorn vil konkurrere om de samme arealene som produksjonen av matkorn, som også må økes betraktelig. Komiteen mener det er viktig å tilpasse virkemidlene slik at det finnes egnede arealer til tilstrekkelig produksjon av både fôrkorn og matkorn, uten at det forringer den geografiske arbeidsdelingen i jordbruket.

Komiteen viser til at det også er viktig å finne norske alternativer til proteinråvarene i kraftfôret. Komiteen viser til at en alternativ kilde til protein i kraftfôret er animalsk protein. Komiteen viser til at etter en periode med forbud er det nå tiltatt å bruke animalsk protein fra fjørfe til svin, og motsatt. Komiteen mener det bør legges til rette for å utvikle og ta i bruk alternative proteinkilder basert på norske ressurser.

Komiteen mener videre at det er viktig å styrke den geografiske arbeidsdelingen i jordbruket, slik at arealer best egnet til korn og grønnsaker brukes til det, mens den grasbaserte husdyrproduksjonen blir værende i distriktene.

Styrke kanaliseringspolitikken og ta hele landet i bruk til matproduksjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, ser det som viktig å videreføre kanaliseringspolitikken og ta norske ressurser i hele landet i bruk til matproduksjon. Det er nødvendig å sikre arbeidsfordelingen mellom korn- og grasområder, og legge til rette for et bærekraftig og aktivt landbruk, også i fjellområdene og i nord.

Flertallet viser til at utgangspunktet for ordningen med prisnedskrivning av korn er en kanalisering som sikrer kornproduksjon i kornområdene og husdyrhold i grasområdene ved at kraftfôret skal ha tilnærmet lik pris over hele landet. Flertallet støtter den intensjonen.

Flertallet viser videre til at flere høringsinstanser mener at ordningen over tid har utviklet seg i retning av ren kostnadsnedskrivning av kraftfôr og i mindre grad en sikkerhetsmekanisme for produksjonsbalanse mellom korn og grasområdene.

Flertallet viser videre til at ordningen med prisnedskrivning for korn gjør det mulig å ha høy kornpris. På den andre siden vil selvforsyningen påvirkes av om vi greier å opprettholde en høy norskandel i etterspørselen etter kraftfôrbaserte produksjoner og norskandelen i kraftfôret. Forholdet mellom kraftfôr og grovfôr vil også kunne virke inn på utslippene av klimagasser fra jordbruket.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forholdet mellom kornpris, kraftfôrpris og grovfôr er et omdiskutert tema, og mener det frem til neste års jordbruksoppgjør bør vurderes om dagens innretning og nivå på prisnedskrivning av korn på en best mulig måte bidrar til matproduksjon i hele landet og høyest mulig selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at det er potensial for økt plantebasert produksjon i områdene som i dag brukes til grasbasert husdyrproduksjon, og mener at det er nødvendig å ta i bruk disse arealene til økt planteproduksjon, for eksempel ulike korntyper, for å nå målene om økt mat- og fôrkornproduksjon. Disse medlemmer mener videre at husdyrproduksjonen i større grad da må baseres på økt beitebruk. Disse medlemmer mener det må legges mer vekt på å holde areal brukt til husdyrproduksjon i hevd framfor å maksimere produksjonen på disse arealene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det bør stimuleres til økt bruk av grovfôr og beitebruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå å senke kvotetaket for kumelk og geitemelk i jordbruksforhandlingene.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at opptrapping av jordbrukets inntektsmuligheter gjennomføres uten at prisnedskrivning på korn økes, og at det gjennomføres en faglig utredning om hvilket nivå ordningen bør ligge på for å oppnå målet om produksjonsbalanse mellom korn- og grasområdene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt bruk av grovfôr og beitebruk, og at dette skal være førende for staten i jordbruksforhandlingene.»

Ta jorda i bruk

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av å redusere nedbygging av matjord, sikre at eksisterende jordbruksareal blir holdt i hevd, og at det blir gjennomført tiltak for å bidra til at mer areal tas i bruk og for å hindre at jordbruksareal, som i dag ikke brukes til matproduksjon, gror igjen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det må jobbes videre med å vurdere målrettede virkemidler som for eksempel et teigbasert tilskudd eller andre tilsvarende virkemidler som kan bidra til å øke selvforsyningen, og vurdere om det er praktisk mulig å gjennomføre.

Dette flertallet understreker betydningen av at innsatsen for å samle inn og systematisere kunnskap om jordsmonnet i Norge skal økes. Det vil fremover bli mer oppmerksomhet på jordhelse, og gjennomføringen av nytt gjødselregelverk bør følges opp med økt innsamling og systematisering av jordprøver. Dette arbeidet vil også kunne gi mer kunnskap og dokumentasjon av karbonbinding i jord.

Klimatilpasning i landbruket

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er behov for gode virkemidler som bidrar til klimatilpasningen av landbruket, herunder at det stimuleres til grøfting, drenering og vannløp, korntørker, lager og klimatilpassa sorter. Andre viktige tiltak er sortsutvikling, frøutvikling og lokale forsøksordninger (korn/gras/frø/poteter) som er tilpasset dagens klimautfordringer, markedsforventninger og bedret lønnsomhet som bidrar til mest mulig sterk produksjon i hele landet. Flertallet mener derfor det er nødvendig å ha fokus på dette i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en jordpakke for å få opp planteproduksjon hvor tilskuddene til drenering, grøfting og bærekraftig bruk av jord økes.»

Produksjonsregulerende tiltak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, vil understreke viktigheten av at inntektsopptrappingen ikke fører til overproduksjon. Overproduksjon vil gi økte kostnader og svekket lønnsomhet for bonden, og kunne undergrave målene om inntektsutjevning og selvforsyning.

Flertallet viser til behovet for å vurdere nye produksjonsregulerende virkemidler, og mener det skal gjennomføres en utredning av nye virkemidler for produksjonsregulering for ulike produksjoner innen 1. april 2025. Utredningen skal skje i tett dialog med faglagene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå nye produksjonsregulerende virkemidler for egg, svin, sau og storfe for å unngå overproduksjon, i jordbruksforhandlingene 2024.»

Offentlig innkjøp

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i strategien foreslås å etablere intensjonsavtaler mellom staten og ulike aktører om bruk av norske råvarer. Målet er flere innkjøpsavtaler med norske matprodusenter for å styrke beredskapen. Flertallet mener mest mulig bør handles lokalt, for å styrke regional matberedskap. Flertallet mener at staten bør gå foranelv og på en systematisk måte sørge for at hensynet til selvforsyning og beredskap vektlegges ved offentlige innkjøp. Flertallet mener det er grunn til å vurdere å sette måltall for norskandelen av frukt og grønt i offentlige innkjøp for å oppnå økt selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en plan i løpet av 2024 for å øke norskandelen av frukt og grønt i offentlige innkjøp, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

«Stortinget ber regjeringen utvide opprinnelsesmerking for å gi forbrukerne mulighet til å ta opplyste valg.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre krav til opprinnelsesmerking i storhusholdning og restauranter (HoReCa).»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til en kategori for ’norsk standard’ i offentlige innkjøp med kriterier om at leverandør skal kunne dokumentere at produktene er produsert til en kvalitet, for eksempel tilsvarende Kvalitetssystem i Landbruket (KSL)-standard, for å gjøre det enklere for innkjøpere å skrive anbud som kan legge til rette for norskproduserte varer.»

Rekruttering/velferdsordninger

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener en styrking av velferdsordningene er viktig for å bidra til rekruttering i landbruket. Flertallet viser til forslagene fra arbeidsgruppa som ble nedsatt i forbindelse med fjorårets jordbruksoppgjør, og imøteser at tiltakene i rapporten behandles i vårens jordbruksoppgjør.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne all samordning av avløsertilskuddet med annen inntekt.»

Økt produksjon av frukt og grønt

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er viktig å øke produksjonen av frukt og grønt for å nå målet om økt selvforsyning, i tillegg til at det er viktig i et klima- og kostholdsperspektiv. Flertallet viser videre til at forbruket og norskandelen er lav på frukt og grønt i Norge. Gartnerhallen, Norges største produsentorganisasjon for frukt, bær og grønnsaker, viser til at nordmenn kun spiser 3 av de anbefalte «5 om dagen». Flertallet mener at regjeringen fremover må ha et mål om å stimulere til økt produksjon av frukt og grønt i jordbruksoppgjørene, og at regjeringen bør se på andre virkemidler utenfor jordbruksoppgjørene som kan bidra til økt frukt- og grøntproduksjon i Norge.

Tidshorisont for selvforsyningsmålet

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne støtter målet om 50 pst. selvforsyning korrigert for import av fôr, og mener det bør være en ambisjon å nå målet innen 2030. Disse medlemmer mener at måloppnåelsen skal vurderes ut fra i et gjennomsnitt over en løpende treårsperiode, med 2027 som første år. Disse medlemmer mener regjeringen bør vurdere om det skal utarbeides mer konkrete planer og tidsfrister for selvforsyning både for enkeltproduksjoner og geografiske deler av landet. For frukt- og grøntsektoren skal veikartet ta utgangspunkt i rapporten «Grøntsektoren mot 2035». Disse medlemmer understreker at betydningen av økt selvforsyning er avhengig av at etterspørselen etter varene som produseres, er til stede.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.